Hva med barna?

...

Tja, hva skal man si - i noen sammenhenger så holder det å ansvarliggjøre elevene og det løser seg gjerne. Det er imidlertid noe annet der det er stort sprik mellom det foreldrene forventer i forhold til elevens holdninger og skolearbeid og skolens holdning. Da er man faktisk nødt til å finne en arena der forledre og skole trekker i samme retning. Ellers kan jeg snakke meg rød og blå og ansvarliggjøre unger, være streng og bruke konsekvenser i det lange og det brede - hvis det skolen gjør ikke blir ansett å være riktig, å være uviktig eller feil fra hjemmets side - så har vi veldig lite å stille opp med.

Personlig har jeg aldri kalt inn til foreldresamtaler uten at jeg har prøvd mange tiltak i forhold til eleven selv og klassemiljøet. Der problemene har vært aller størst (og da snakker jeg om STORE) har ikke ting falt på plass før eleven skjønner at skolen og hjemmet er enige om hvordan ting skal være.

Læreren du peker til har muligens vært litt raskt ute med å be om hjelp i foreldregruppa, med det tyder jo på at læreren ikke har hatt noen støtte på skolen, og antaglig ikke har hatt noen erfaring med den type klasser.

Foreldrene/foresatte er, i Norge, ansvarlige for barnas skolegang, skolen er ikke det - underlig nok. Så at skole og hjem må samarbeide og være enige om verdier, standard for oppførsel og forventet adferd er veldig viktig. At elevene selv skal ansvarliggjøres, ja, men ikke alle er rede til å bli ansvarliggjort i en alder av 14-15 - og da forventer jeg som lærer at foreldrene trår til.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med å involvere foreldre når det oppstår problemer på skolen.

Problemet i det første eksempelet ditt, var vel heller måten læreren snakket til foreldrene på - iom at du sier at foreldrene ble "irettesatt" i møte med skolen.

Min erfaring er at foreldre blir rimelig oppbrakte om de ikke blir involvert når noe ikke fungerer i deres barns skolehverdag.

Det er da heller ikke noe motsetningsforhold mellom å involvere foreldrene og samtidig ansvarliggjøre elevene? Det er nettopp ansvarliggjøring av elevene som står i fokus når jeg inviterer foreldre til samtale, ihvertfall.
Noen ganger skyldes problemene feil og mangler hos foreldrene, andre ganger ikke.
Det har jeg ikke forutintatte holdninger til, men blir gjerne tydelig gjennom samtale med foreldrene.

Jeg tviler på at det er vanlig å ha "klandring av foreldre" som agenda og bakgrunn for en invitasjon.
Det er vel snarere en kartlegging av problemet og et ønske om at skole og hjem sammen jobber med problemet for å løse det.
Ansvarliggjøring av elevene er et helt sentralt element i dette.
Og på hvilken måte barnet skal ansvarliggjøres avhenger av barnets modenhetsnivå og andre omstendigheter.
Det er alltid veldig fint når skole og hjem er samstemte om hva som kan og bør forventes av barnet.
I motsatt tilfelle, kan det være vanskeligere å løse det hele. Om voksne rundt barnet drar hver sin vei, er løsningen på problemet ikke gjerne rett rundt hjørnet.

Jeg anser det som mitt ansvar at barna fungerer godt på skolen.
Jeg ansvarliggjør dem i forhold til meg, medelever og dem selv når det gjelder arbeidsinnsats, innlevering av lekser og oppførsel.
Om dette likevel ikke er nok, ville det være unaturlig å ikke involvere hjemmet.
Det har aldri hendt at jeg har innledet et slikt samarbeid med å irettesette foreldre. Og jeg håper da virkelig at det ikke er vanlig.

Helt enig, Kie. Barna MÅ skjønne at ansvaret faktisk veldig ofte hviler på dem, og ikke på oss foreldre. Det er så altfor lett å skylde på oss, for så å slippe unna selv.

Jeg nekter plent å bli den skydige i at jenta mi feks kommer for sent på skolen, i hvert fall så lenge jeg sender henne ut døra her i tide. Hva hun gjør på skoleveien, er HENNES ansvar, ene og alene.

Selvfølgelig finnes det eksempler hvor foreldrene faktisk er problemet, men det tror jeg folk rundt fort vil oppfatte ved en konfrontasjon.

Jeg tror at det går begge veier. Jeg har opplevd at det er veldig avhengig av læreren hva slags miljø det blir i klassen.

Jeg og min datter hadde en opplevelse i fjor når hun startet i 1 klasse. Det året var ikke et bra år. Jeg regnet med at alt skulle gå bra. Hun hadde gått i naturbarnehage. Var vant med at ikke lekeplassen var gjerdet inn. Hun hadde aldri stukket av. Så starter hun 1 klasse. Det blir snart klart at det er mye uro i 2 av de 3 førsteklassene. I klassen som min datter går i er det mye uro. Det var slåssing, elever som stakk av fra skolen, mye vikarer osv.

Min datter er vant med og trenger klare regler og forventninger. Det fikk hun ikke. Hun reagerte på en naturlig måte. Hun prøvde ut grensene. Hva fant hun? Jo, det ble "godtatt" at hun stakk av fra skolen, nektet å komme inn til timene og lekte bajas i timene. Hun ble stadig mer urolig på skolen. Det eneste som skjedde på skolen var at læreren pratet med henne. Ikke alvorlig men mer koseprat. Hun ble ikke hentet inn til timen. Det ble godtatt at hun var i skolegården å lekte uten tilsyn. Jeg pratet med henne, belønnet god adferd og straffet dårlig. Hva hjelper det å gi korreks mange timer etterpå. Reaksjonen skulle ha kommet der når hun brøt reglene. Jeg var med på skolen. Jeg kunne godt forstå at hun på sin måte gjorde opprør. Det var ville tilstander. Det var elevene som hadde styringen. Læreren brukte mye tid på å prate men snakket over hode på barna. En 6-åring har ikke et ordforståelse som tilsier at de vet hva ord som inkluderende osv betyr. Denne læreren hadde tidligere hatt ungdomsskoleklasser.

Jeg fikk telefon på jobb. "S. er borte vi kan ikke finne henne. Hva skal vi gjøre?" Jeg har levert min lille 6-åring på skolen i den tro at det er trygt. Så får jeg telefon med spørsmål om hva de skal gjøre! Jeg var sjokkert. Jeg krevde at PPT skulle inn i bildet. Det ville de ikke. Det var ikke så alvorlige problem at det var nødvendig. Ikke alvorlig at hun stikker av fra skolen, er borte 1 klokketime, nekter å høre på hva læreren sier?


Nå i 2 klasse har hun ny lærer. Det har ikke vært antydning til problem. Denne læreren stiller elevene til ansvar for sin oppførsel. Det er trygge rammer. Elevene vet hva som skjer hvis de bryter reglene. Oppførselen får konsekvenser der og da. Til forskjell fra 1 klasse så liker hun seg på skolen og hun lærer noe. Hun er ikke redd for å bli slått av medelever, hun har ikke behov for å teste grensene, hun vet hva som skjer og er trygg på de voksne.