Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Er det slik? Har hun rett?
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10025416

" Hun får delvis støtte av VG Vektklubbs kostholdsekspert, klinisk ernæringsfysiolog Eli Anne Myrvoll Blomkvist ved Sørlandet sykehus.

- Jeg skjønner hva Jaquesson mener, at tankegangen om at fedme er en sykdom, gjør folk litt passive. Og jeg er ikke helt uenig i det hun sier, men det kan oppleves som litt urettferdig for mange, sier hun til VG Nett... ...."

Hun er altså så tabloid i uttalelsene sine.

Jeg synes dette er en grov forenkling. For noen kan nok overvekt henge sammen med at man "liker å kose seg", men det gjelder vel som regel de som har 5-10 kg for mye. Når man snakker fedme ligger det andre tanker og handlingsmønstre bak, som regel, og da blir det merkelig å fokusere på at "man bare kan skjerpe seg". Det er jo som vanlig det hun sier.

Jaja. Da fikk jeg meg en latter i dag også. Så alle normalvektige spiser akkurat passe, de altså? De er flinke?

Jeg syns vi i samme slengen skal si at anorektikerne ikke HAR anoreksi - de er tynne bare.

Ja, man er selv skyld i egen overvekt. MEN; det er ikke så enkelt at det bare er å skjerpe seg; i hvert fall ikke for alle.

Derfor blir dette svært generaliserende og fordømmende fra trimdronningen.

Oi, oi, oi. Her er det en dame som ikke legger noe i mellom. Denne kommentaren var jo litt ...festlig:

Kari skrev:

Det bryr jo ikke meg hvordan de velger å være.

Jeg skjønner jo også hvor hun vil med dette. Men det at noe påvirkes av livsstil etc betyr jo ikke at det ikke er en sykdom. Eller at det at man har et problem som er psykisk, betyr at man kan velge seg bort fra det. Eller jo, i og for seg, men det å gjennomføre et slikt "valg" er jo det som er selve problemet, f.eks. ved depresjon.

Nå har jeg aldri oppfattet Kari Jaquesson som den skarpeste kniven i skuffen, men selv for henne burde det være innlysende at med et så omfattende helseproblem som fedme har utviklet seg til å bli i løpet av kort tid, så er det liten hjelp i å bare be folk skjerpe seg og trene mer.

I fare for å tråkke på endel tær, så skjønner jeg hva hun mener, og er enig. Fedme kommer i all hovedsak av at man får i seg mer enn man forbrenner, det kommer man rett og slett ikke bort i fra. Det er en grunn til at fedme er et problem i rike land, hvor vi har råd til å spise godt og vi beveger oss lite. Etter å ha bodd i USA på nittitallet, så besøkte en venninne derifra meg her. Hun var så forbauset, for det var jo ingen overvektige mennesker her. I løpet av de 20 årene så har Norge blitt slik som USA var da, og USA har gått enda videre. Det er ikke fordi arvestoffet vårt har endret seg, men fordi vanene har endret seg.

Det som forsvinner i taboidiseringen, og som jeg skulle ønske det var mer fokus på, er de bakenforliggende psykologiske årsakene til spiseforstyrrelser. Fedmen eller undervekten er jo bare en konsekvens.

Den der er gammel, altså. La ikke jeg ut en link til en britisk artikkel i fjor med identisk overskrift?

Kari Jaquesson lever av trening. Hun er ikke ekspert på overvekt. Derfor blir det rimelig boooring å høre på henne. Dessuten VIL jeg ikke høre på henne. En person som omtaler overvektige som feite, har ikke mye kred i min verden. Like lite som en person som omtaler alkoholikere som fylliker.

Skjønner hva hun sier og hvor hun vil med dette, men det at hun avviser at enkelte har mer anlegg for å legge på seg enn andre, det er jeg uenig i.
Det er jo de som kan spise et kilo sjokolade og andre usunne ting hver dag, uten å legge på seg.
Mens andre knapt kan lukte på sjokoladen før kiloene renner på.

Eg kjenne meg igjen i det ho skrive eg. Som kvardagsfeit med BMI på 28 så er det akkurat det ho snakke om som er sant. Eg er for glad i god mat og eg er periodevis for lat. Dei slanke venninnene mine spise sunt, lite og trimmar; Dei er ikkje slanke uten grunn.

Selvfølgelig har hun rett i at man legger på seg når man spiser feil og trener lite. Og så må man se på årsakene til at folk spiser feil og trener lite.

Jeg vet at mange her er uenige med meg, men det er slett ikke alle som er voksne i dag som har lært dette i barndommen. Nettopp fordi det var så mye mindre fokus på dette på 70- og 80-tallet. Poenget nå er at man tar til seg den kunnskapen vi erværver og omsetter den i handling.

Og i tillegg kommer alle spiseforstyrrelsene. Man trenger ikke være supertynn anorektisker for å ha et så trøblete forhold til mat at man ikke klarer å løse problemet selv. Jeg tror (basert på utsagn her på FP) at spiseforstyrrelser er svært vanlig.

Haugtussa skrev:

Som kvardagsfeit med BMI på 28 så er det akkurat det ho snakke om som er sant.

Men det er irrelevant. KJ uttaler seg tydeligvis om ALLE "feite", så hun har tydeligvis løsningen uansett om man har lagt på seg tre kilo av å ligge litt på latsiden eller om man har lagt på seg 60 kilo fordi man har et forskrudd forhold til mat.

Det skreiv ho vel også noko om, at en ikkje LÆRE seg viktigheita av aktivitet og sunt kosthold? Og det har du heilt rett i, eg har aldri lært det.

Haugtussa skrev:

Eg kjenne meg igjen i det ho skrive eg. Som kvardagsfeit med BMI på 28 så er det akkurat det ho snakke om som er sant.

Men det betyr ikke at det gjelder for alle, Haugtussa. Den gjelder nok for mange, det har hun nok rett i.


Kari Jaquesson er ikke den skarpeste kniven i skuffen, nei. Hun sier mye bra, men litt for mye som ikke er så bra.

glitterchick skrev:

I fare for å tråkke på endel tær, så skjønner jeg hva hun mener, og er enig. Fedme kommer i all hovedsak av at man får i seg mer enn man forbrenner, det kommer man rett og slett ikke bort i fra. Det er en grunn til at fedme er et problem i rike land, hvor vi har råd til å spise godt og vi beveger oss lite. Etter å ha bodd i USA på nittitallet, så besøkte en venninne derifra meg her. Hun var så forbauset, for det var jo ingen overvektige mennesker her. I løpet av de 20 årene så har Norge blitt slik som USA var da, og USA har gått enda videre. Det er ikke fordi arvestoffet vårt har endret seg, men fordi vanene har endret seg.

Det som forsvinner i taboidiseringen, og som jeg skulle ønske det var mer fokus på, er de bakenforliggende psykologiske årsakene til spiseforstyrrelser. Fedmen eller undervekten er jo bare en konsekvens.

Jeg slenger meg på deg, Glitter - er fullstendig enig.

Jaquesson kunne kanskje ha formulert seg annerledes, men det betyr ikke at hun ikke har rett i det hun skriver.

Haugtussa skrev:

Eg kjenne meg igjen i det ho skrive eg. Som kvardagsfeit med BMI på 28 så er det akkurat det ho snakke om som er sant. Eg er for glad i god mat og eg er periodevis for lat. Dei slanke venninnene mine spise sunt, lite og trimmar; Dei er ikkje slanke uten grunn.

Jeg er også omtrent der Haugtussa er, bmi-en er vel 27 nå. Og i mitt tilfelle er det bare fordi jeg er glad i å kose meg, og burde trent mer, ikke bare vært i hverdagsbevegelse. Det er ingen bakenforliggende problemer hos meg, og jeg vet hvordan jeg knekker kiloene hvis jeg vil. Men jeg legger lett på meg, og jeg går ikke på den at ingen legger på seg lettere enn andre altså.

Jeg er imidlertid enig i at dette er en grov forenkling ift fedme"problematikken", og at hun i veldig stor grad skjærer alle over en kam.

Jeg er egentlig møkklei alle disse vektvurderingene og tabloide uttalelsene jeg. Det har ingenting med min virkelighet å gjøre i alle fall, og ser jo ikke på helheten i folks hverdag. Jeg innså at disse ekspertene ikke vet hva de snakker om etter den gangen Jeanette Roede uttalte at hun ikke hadde visst hvor potetgullet var i butikken før hun ble voksen. Jeg synes det blir litt sånn som anbefalingen om at gravide bør trene 4 ganger i uka, eller hva det var som ble anbefalt nå sist - joda, det får man sikkert til hvis man blir sykmeldt fra jobben. Alt blir enkelt når eksperter innenfor et smalt område kun behøver å vurdere akkurat det de er ekspert på.

Divine skrev:

Men det er irrelevant. KJ uttaler seg tydeligvis om ALLE "feite", så hun har tydeligvis løsningen uansett om man har lagt på seg tre kilo av å ligge litt på latsiden eller om man har lagt på seg 60 kilo fordi man har et forskrudd forhold til mat.

Poenget er vel at sjøl om en har en spiseforstyrrelse vil en kvitte seg med problemet fedme om en bevege seg meir og spise mindre. En har framleis behov for hjelp med dei bakenforliggende årsakene men ved å bli kvitt fedmen er et stort helseproblem borte.

Divine skrev:

Men det er irrelevant. KJ uttaler seg tydeligvis om ALLE "feite", så hun har tydeligvis løsningen uansett om man har lagt på seg tre kilo av å ligge litt på latsiden eller om man har lagt på seg 60 kilo fordi man har et forskrudd forhold til mat.

Det er jo akkurat det som blir så innmari feil.

Men problemet med bittelitt feil kosthold og manglende trening "rammer" jo så innmari mange flere, så jeg skjønner hvorfor hun poengterer det.

Og så tråkker hun meg innmari på tærne når hun sier det på den måten: jeg er sterkt overvektig, spiser sunn mat og trener. Det er noe helt annet som er årsaken til min overvekt.

Ja klart at mange av oss som er overvektige spiser mer enn andre, og ofte gjerne mer usunt. Men å si at det er alt blir litt feil. Jeg har f.eks. tvillingjenter på 16 år. Ingen av de er i nærheten av overvektige, men en av de veier over 10 kilo mer enn den andre. Hun som er tynnest trener ALDRI. Hun spiser sjokolade hver eneste dag dersom hun får tilgang til det, hun velger å spise få og store måltider sent på kvelden, for mat smaker henne ikke til frokost og lunsj. Hun velger alltid fett og søtt, og er ikke noe spesielt glad i sunn mat. Hun er i tillegg rett og slett lat.

Den andre er den rake motsetningen, hun trener flere gang hver uke, og er generelt mye mer aktiv enn søsteren. Hun spiser sjeldent godteri, og velger alltid grovt og sunt når hun skal spise. Unngår fett og sukker i hverdagen, og lever mye sunnere enn tvillingsøsteren. Hun veier altså 10 kilo mer enn søsteren, og må alltid passe på hva hun spiser, ellers så legger hun på seg.

Dette mener jeg viser at noe må være genetisk eller noe slikt også. Den tynneste har mer av faren i seg, og den andre er mye mer lik meg.