Bauche skrev:
tsk-tsk. Nei, jeg angrer ikke at vi gav bort boffen. Han var (og forhåpentlig er fortsatt) en super hund, men han trenger mer oppmerksomhet enn vi gav han den siste tiden. I hodet mitt, så så han ulykkelig ut på slutten - og slikt er og blir trist. Jeg sa det til gubben her om dagen at dette er den første våren vi slipper å være redd for hundskit i hagen - så noe er da bra med å ikke ha hund...
Jeg føler at katter stiller i en annen liga enn hunder når det kommer til barn. Angus var en super hund, snill og god som dagen er lang. Jeg stola veldig på han - uansett så var han et dyr, så jeg ville helst ikke la han og ungene være i samme rom alene (iallefall ikke over tid) - Lukas dreiv jo å LA seg inni buret hans sammen med Angus til tider - lå der og kosa seg...det var jo skummelt (ikke at vi lot han gjøre det, men buret var jo senga og "hula" til Angus, så den måtte jo være tilgjengelig, tross alt...)
Lenge leve avsporing!....
Stor forskjell på hund og katt- uten tvil. Ansvaret kan jo ikke sammenlignes.
Er ikke i tvil om at man kan se på dyr om de er "ulykkelige", iallfall at de ikke trives. Og det skal jo være kos å ha hund (eller katt) ikke enda en ting å ha dårlig samvittighet for. Det er kanskje hovedgrunnen til at vi vurderer omplassering. Katta er utålmodig og moody, viser tydelig at han ikke digger å være inne sammen med meg og poden o.l.
Jeg spurte ikke for å være ekkel altså, jeg bare "frykter" at jeg vil angre meg, men egentlig så tror jeg ikke det om det føles riktig og vi finner noen fine nye eiere som kanskje har noen kattekompiser til pusetrollet.
Wippet er forresten en nydelig rase- helt i toppen på min ønskeliste om vi noen gang skal skaffe oss hund
