Alkohol

Søskenbarnet til mannen min var sammen en mann, og de var gift i 8 år før det gikk galt. Men alle de årene de var sammen maste hun og kjeftet på han for hans forhold til alkohol. Det skal sies at mannen er verdens rooooligste mann, og når han drikker så gjør han aldri noe galt. Det hele ente med at han drakk bare mer og mer jo mer hun maste, han drakk kun i helger, for han hadde jo full jobb og var pliktoppfyllende. Hun gjorde alt hun kunne for å forandre hans forhold til alkoholen, og det gikk ikke særlig bra.

I dag er mannen sammen ei ny dame, og han tar seg en øl i ny og ned i helgene. De koser seg sammen uten mas om alkohol og fest. Har de lyst til å ta en fest, så gjør de det sammen. Forskjellen er at den nye dama ikke prøver å forandre han, og da tilpasser han seg også.

Så du må heller snakke med kjæresten din, og forklare hvordan du ser for deg livet deres sammen i framtiden. Så kan dere sammen finne ut på hvilke plan dere er i livet og om dere er interessert i ofre noe for hverandre.

Jeg ville i utgangspunktet vært skeptisk til å involvere meg for dypt i en som har et såpass nært forhold til alkoholen. Og jeg syns også det er ulurt å involvere barn i et forhold så tidlig.

Jeg synes revurderingen bør komme allerede i det man tenker at det er en god idé å involvere ens barn i et forhold man har vært i i tre måneder. Når det i tillegg er et alkoholforbruk man føler er ubehagelig med i bildet, er det intet mindre enn uansvarlig og tankeløst.

Jeg tenker at når man skal etablere seg i et forhold, så er det en god regel å velge noen som er bra nok akkurat slik som de er. Å skulle begynne å endre på noen etter tre måneder indikerer at fortsettelsen ikke lover så veldig bra.

pøbelsara skrev:

Jeg tenker at når man skal etablere seg i et forhold, så er det en god regel å velge noen som er bra nok akkurat slik som de er. Å skulle begynne å endre på noen etter tre måneder indikerer at fortsettelsen ikke lover så veldig bra.

Folk er jo gjerne på sitt beste i begynnelsen av et forhold, så om han ikke er bra nok nå, så blir han det ikke senere heller.

Maverick skrev:

Jeg synes revurderingen bør komme allerede i det man tenker at det er en god idé å involvere ens barn i et forhold man har vært i i tre måneder. Når det i tillegg er et alkoholforbruk man føler er ubehagelig med i bildet, er det intet mindre enn uansvarlig og tankeløst.

Herlighet. Alkoholen er ikke i nærheten av barnet på noe slags måte. Uansvarlig å tankeløst er d ikke.

Maverick skrev:

Jeg synes revurderingen bør komme allerede i det man tenker at det er en god idé å involvere ens barn i et forhold man har vært i i tre måneder. Når det i tillegg er et alkoholforbruk man føler er ubehagelig med i bildet, er det intet mindre enn uansvarlig og tankeløst.

Jeg må si meg enig her.

Jeg ville aldri latt barna få vite om en ny kjæreste før det hadde gått så lang tid at jeg følte meg trygg på at det kunne vare. Når det er tvil, så venter man. Rett og slett. 3 mnd er for meg altfor kort tid.

Men mulig jeg er litt sær og rar. 😀

Maverick skrev:

Jeg synes revurderingen bør komme allerede i det man tenker at det er en god idé å involvere ens barn i et forhold man har vært i i tre måneder. Når det i tillegg er et alkoholforbruk man føler er ubehagelig med i bildet, er det intet mindre enn uansvarlig og tankeløst.

Helt enig med deg,men jeg fikk høre da jeg var alene at jeg var sær som ikke ville introdusere barnet mitt for en kjæreste før det hadde gått ett år.

Hvor lenge man skal være sammen før man introduserer kjæreste for barnet vil jo variere fra forhold til forhold og fra situasjon til situasjon.
En venninne av meg er alenemor, og har så og si ingen avlastning eller mulighet for at barnet er andre steder enn der hun er. Jeg skjønner at hun nødvendigvis må ta andre valg enn mange andre.

Utover det tenker jeg at dere må prate om dette. Ikke krav og mas, men snakke sammen om hva dere ønsker og trenger. Hva er hans forventninger og hva er dine.
Før jeg fikk barn hadde jeg en helt annen livsførsel enn etter jeg fikk barn, selv om Sambo hadde barn fra før.
Så om kjæresten din er ung og fester i helgene betyr ikke det at han nødvendigvis er en slubbert. Men det er vel heller ikke så viktig å definere. Er han en du vil ha? Vil du leve med ham slik han er? Ønsker han å tilpasse seg deg og barnet ditt?

Kirsebær skrev:

Hvor lenge man skal være sammen før man introduserer kjæreste for barnet vil jo variere fra forhold til forhold og fra situasjon til situasjon.
En venninne av meg er alenemor, og har så og si ingen avlastning eller mulighet for at barnet er andre steder enn der hun er. Jeg skjønner at hun nødvendigvis må ta andre valg enn mange andre.

Det er litt viktig å huske på. Jeg er i samme situasjon som din venninne, og kjæresten min har spist middag sammen med sønnen min fra relativt tidlig i forholdet, fordi det var eneste mulighet vi hadde for å treffes. Da har det vært snakk om at de har vært sammen en time før junior legger seg. Men det er også noe helt annet enn å delta i familielivet.

dopapir skrev:

Herlighet. Alkoholen er ikke i nærheten av barnet på noe slags måte. Uansvarlig å tankeløst er d ikke.

Det var du som i HI tok opp at du syntes at han drakk for mye, da synes jeg at du må tåle tilbakemeldinger på alkohol også.

dopapir skrev:

Herlighet. Alkoholen er ikke i nærheten av barnet på noe slags måte. Uansvarlig å tankeløst er d ikke.

Hvis du ikke tåler konstruktive tilbakemeldinger på hovedinnlegget ditt der i mine øyne ber om råd og hjelp på grunn av alkoholinntaket og festingen til kjæresten din, så må jeg ærlig si at jeg ikke helt skjønner HVA du vil med innlegget ditt.

Kirsebær skrev:

Hvor lenge man skal være sammen før man introduserer kjæreste for barnet vil jo variere fra forhold til forhold og fra situasjon til situasjon.

Min største datter møtte mannen min tidlig i forholdet mitt med han, men da gjorde vi andre ting sammen. Som å møtes for å gå på kino eller andre ting vi kunne involvere henne i. Hun var på det stadiet 6 år, og han ble introdusert som en venn. Vi gjorde aldri kjæresteting sammen mens hun var tilstede, og når vi begge var sikker på at det ble oss så flyttet vi sammen. Og det var faktisk kun 6 mnd etter at vi ble kjærester.

Så det kommer vel litt an på situasjonen. Vi var begge voksne, og sikker på hva vi ville i framtiden.

Absolutt alle artikler og uttalelser fra "folk som skal vite slikt" om temaet anbefaler at man venter lenge før man introduserer nye forhold for barna. At det i mange tilfeller gjør ting komplisert og er vanskelig er så sin sak, men jeg er svært bastant på at dette er en situasjon hvor man definitivt skal sette barnas behov foran sine egne.

Siwa skrev:

Så det kommer vel litt an på situasjonen. Vi var begge voksne, og sikker på hva vi ville i framtiden.

Det sier vel alle som gjør sånt. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor man skal ha sånt hastverk? Jeg ønsker meg å bo sammen med kjæresten (innimellom, jeg nyter også at huset mitt er mitt), men det er jo en enorm omveltning for ungene våre. Selv om vi er sikre på at vi vil være sammen og alt det der, synes jeg ungene skal få den tiden de trenger for å bli kjent med og trygge på den voksne de faktisk skal dele hus med, som de ikke har valgt selv.

Input skrev:

Det sier vel alle som gjør sånt. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor man skal ha sånt hastverk? Jeg ønsker meg å bo sammen med kjæresten (innimellom, jeg nyter også at huset mitt er mitt), men det er jo en enorm omveltning for ungene våre. Selv om vi er sikre på at vi vil være sammen og alt det der, synes jeg ungene skal få den tiden de trenger for å bli kjent med og trygge på den voksne de faktisk skal dele hus med, som de ikke har valgt selv.

Jah!

Også må jeg bare få si at hadde sønnen min vært noe som helst eldre enn de 15 mnd han var da kjæresten fikk treffe ham, hadde det ikke skjedd. Han var så liten at han ikke på noen måte kunne skjønne forskjell på kjæresten og de kompisene jeg har på besøk innimellom. Med kjærestens 2006-datter ventet vi mye lenger, jeg møtte henne første gang for to uker siden.

Input skrev:

Det sier vel alle som gjør sånt. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor man skal ha sånt hastverk? Jeg ønsker meg å bo sammen med kjæresten (innimellom, jeg nyter også at huset mitt er mitt), men det er jo en enorm omveltning for ungene våre. Selv om vi er sikre på at vi vil være sammen og alt det der, synes jeg ungene skal få den tiden de trenger for å bli kjent med og trygge på den voksne de faktisk skal dele hus med, som de ikke har valgt selv.

Og jeg trenger overhode ikke forklare meg ovenfor DEG iallefall ..
Mitt forhold til mannen min har vart i 10 år, så vi viste hva vi gjorde!

Input skrev:

Det sier vel alle som gjør sånt. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor man skal ha sånt hastverk? Jeg ønsker meg å bo sammen med kjæresten (innimellom, jeg nyter også at huset mitt er mitt), men det er jo en enorm omveltning for ungene våre. Selv om vi er sikre på at vi vil være sammen og alt det der, synes jeg ungene skal få den tiden de trenger for å bli kjent med og trygge på den voksne de faktisk skal dele hus med, som de ikke har valgt selv.