I love the smell of vodka in the morning ...

I dag morges gikk jeg på metroen kl 09.43. Herr Pent-Kledd ved siden av meg stinker av Ruski Standart. Vel, det kunne like gjerne vært Stoli, eller til og med Absolut. Men man drikker da vel ikke frokost, gjør man vel?!

Dette er ikke uvanlig i Moskva by. Jeg ser ofte dresskledte menn som lukter av vodka, på sin vei til kontoret. I går kveld, da jeg gikk til butikken, gikk jeg forbi en mann som satt på enden av en benk. Han snudde seg bakover, kastet opp hele ølen han akkurat hadde styrtet, før han snudde seg tilbake og forstsatte på sms'en han skrev. Didn't miss a beat...

Det er kanskje av disse årsakene at mennene som kjører metroen (de er visst nesten utelukkende menn; jobben er nemlig så teknisk og krever mer presisjon enn en kvinne kan håndtere.......... ) må melde seg på en eller annen Metro innsjekkings-stasjon kvelden før skiftet deres starter, og tilbringe natten der. Det er vel for å sørge for at de er edru når de skal på jobb!

Uansett. På første stopp ble jeg bokstavelig talt skjøvet ut av vogna. Da metroen stoppet, og dørene åpnet seg, prøvde alle å komme seg ut samtidig. I begynnelsen klarte jeg å snu meg, og kroke ryggen, slik at bølgen av mennesker skle lettere over meg. Men så ble bølgen til en tsunami, og jeg ble skjøvet av vogna og inn i menneskene som stod og ventet på platformen. Damen jeg landet på var veldig forståelsesfull. «Det er nok tryggere her ute», oversatte jeg hennes vennlige reaksjon til. Da jeg endelig kom meg på metroen (igjen), gav hun meg to konspiratoriske tomler opp. Jeg lo.

Hun trodde vel jeg hadde inntatt flytende til frokost.

Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Russland er et fantastisk land, men har mange sørgelige sider.

Høres jo nesten komisk ut, selv om det sikkert ikke oppleves sånn. Tragikomisk kanskje?

Men nei, sånn om du lurte, man drikker ikke vodka til frokost.

Hehe, sjekke inn kvelden før ja... Kanskje tryggest det.

Da mannen min var i Russland som tenåring gjennom skolen fikk de servert vodka til frokost.... og rødbetsuppe? Har du smakt det?

Syns det høres ut som et spennende land, og kunne virkelig tenke meg å reise dit en dag.... Hvis jeg tør..... Jeg har for meg at alt er litt skumlere der... har nok sett for mye film...

guniss skrev:

Høres jo nesten komisk ut, selv om det sikkert ikke oppleves sånn. Tragikomisk kanskje?

Men nei, sånn om du lurte, man drikker ikke vodka til frokost.

Ja, sukk! Jeg har også gode historier om når jeg prøver å levere ting til rens, f eks... Dobbelt-sukk.

Fortell, fortell!! 🙂

Kjempeinteressant!
:abonnerer:

Takk for at du deler fra livet i Moskva!

Mjau skrev:

Hehe, sjekke inn kvelden før ja... Kanskje tryggest det.

Da mannen min var i Russland som tenåring gjennom skolen fikk de servert vodka til frokost.... og rødbetsuppe? Har du smakt det?

Syns det høres ut som et spennende land, og kunne virkelig tenke meg å reise dit en dag.... Hvis jeg tør..... Jeg har for meg at alt er litt skumlere der... har nok sett for mye film...

Ah.. Borsj.. Veldig godt faktisk, det!

Joda, nå skal dere høre.. Jeg hadde lenge utsatt å rense kåpa mi, men til slutt var det ingen vei utenom. Så jeg gikk til en butikk i nærheten hvor det også var en liten bod med renseri. Jeg trakk pusten dypt, gikk inn, og forberedte meg på en kjapp avlevering av kåpe. Klokka er 14.50, så jeg har ikke så god tid, for jeg skulle videre for å møte noen kl 15.

Det sitter ei dame i boden. Ljudmila heter hun visst. Jeg er strålende fornøyd med meg selv bare for at jeg faktisk kan lese navneskiltet hennes.

«Hei», sier jeg på russisk, «God dag, jeg beklager, men jeg kan ikke så veldig mye russisk». Jeg bruker alt jeg kan. Ingen problem, forsikrer hun med et smil. Det skal gå bra.

«Denne?», sier jeg, og peker på kåpa mi. Joda, ikke noe problem. Kåpa har pelskrage. «Er det syntetisk?» spør damen. «Da, syntetisk». Dette skal gå bra!

Hun tar frem en ringperm og begynner å bla for å finne riktig pris. Jeg begynner å svette i (den andre) kåpa mi, og ser på klokka. Hun blar. Og blar. Og blar. «Ah!» sier hun, og lander pekefingeren på et ark. Hun har funnet riktig pris. «720 rubler». Bra, sier jeg.

Men så begynner hun å bla igjen. Drar pekefingeren nedover siden. Jeg svetter og ser på klokka. «Åh», sier hun og justerer seg selv, «det er bare 710 rubler!». Bra, tenker jeg igjen, kan jeg ikke bare få en kvittering så jeg kan komme meg av gårde?

Hun begynner på kvitteringen. «Etternavn?» Jeg viser henne passet mitt. Det er bra. Hun fortsetter. «Telefon?» Jeg gir henne en lapp med nummeret mitt på. Hun skriver det ned, mens hun repeterer hvert tall. «Ni, seks, to»...

Så blir vi forstyrret. «Unnskyld meg!» Det er en annen kunde som bare vil vite prisen på noe. Ljudmila blar. Og blar. Og blar.

Svett som jeg er finner jeg frem 1010 rubler fra veska mi, så det skal bli enklere å veksle, klar til å betale. Ljudmila fortsetter på kvitteringen. Skriver innleveringsdato og hentedato. Og noe som ser ut til å være beskrivelse av kåpa mi. Hun skriver mye. Mer. Mer. Og mer. Innimellom titter hun på kåpa mi, og skriver et avsnitt til. Hva er det hun skriver?! En russisk klassiker?!

Kl. er nå akkurat 15.

Hun skriver fremdeles.

Etter noe som virker som nye 10 minutter (men som sikkert bare var 60 sekunder) legger hun ned pennen. «Det blir 710 rubler».

Jeg gir henne de 1010 rublene, og hun legger dem pent på bordet foran seg. Hun tar frem kassa si, som er en liten plastikkboks. Det ser ut som en Tupperware-boks, bare uten lokket.

Hun begynner å telle opp vekselet mitt. Men hun har ikke nok! Jeg snur meg mot ostedisken i butikken bak meg. Dette må da være vanlig? Butikken vil vel veksle for henne? Jeg løfter et øyebryn i retning ostedisken.

Som om hun leser tankene mine lyser Ljudmila opp. «Ah, hvorfor kjøper du ikke bare noe dra butikken, så du får veksel?». Åh, kjære Gud, ikke det! Det er en butikk av den gamle, sovietiske typen, der du må bestille alt over disk. Okay...

Jeg går bort til ostedisken. Oste-disk-dama ser fraværende på meg, og jeg kjører pekefingeren i glassmonteret. «Denne... osten... takk!» På sin side av monteret peker ostedamen mirakuløst nok på riktig ost.

«Skal du ha HELE osten?» sier hun overrasket. Den gale, norske dama kjøper en hel pakke ost! Den må jo veie hele... 500 gram! «Da. Hele osten.». «Jaja, det er dine rubler», grynter ostedamen. Jaha..?

Hun veier osten. Det blir 249 rubler. Jeg har 500. Jeg legger dem pent på disken, og sier at jeg har 9 rubler, og begynner å telle dem opp.

«GLEM DE NI RUBLENE!» bjeffer ostedamen. Okei, okei! Hjelpes! Jeg plukker opp osten, og vekslepengene.

Resten er kjedelig. Jeg tar tilbake 1000-rublen min, og gir Ljudmila en 500-lapp og to 100-lapper. Hun skrev ferdig «Krig og fred» på kvitteringen. Uten kåpe, men bevæpnet med ost, var jeg ikke så alt for sen til avtalen min allikevel.

På hjemveien stoppet jeg på butikken igjen. For å kjøpe.. Du vet.. Vodka.

Hahahaha. Herlig rens-historie!

Å! Det er det du skal gjøre der borte: Skrive "Betraktninger fra Moskva". Du skriver herlig, og jeg kjøper boka.

Fluke skrev:

Å! Det er det du skal gjøre der borte: Skrive "Betraktninger fra Moskva". Du skriver herlig, og jeg kjøper boka.

Takk!!

Det er visst smittsomt, dette med vodkaen. Jeg kjenner en som er utvekslingsstudent i St.Petersburg, bloggen hans handler primært om inntak av alkoholholdig drikke.

Liker stemningen i det du skriver. Kjøper også boka!

Haha...fantastisk historie! Høres ut som du opplever litt av hvert ja. 😀

Ja, her opplever man både det ene og det andre! Men det gjør jo det hele veldig spennende da.

Absolutt herlig lesning.
Igjen, takk!

Du må gi ut bok!

Fantastisk bra skrevet!

Herlig. Skriv gjerne mer, så kan det bli basisen for boka etterhvert.

En blogg må du i hvert fall begynne med!