Brekte eller brakk?

I dag forteller VG følgende:

VG skrev:

Ingen slo alarm da Cedrik (1) brekte albuen

Heter det brekte, altså? Jeg antar at brekke i så fall må være tolket som et parverb som har både et sterkt (intransitivt) og et svakt (transitivt) bøyningsmønster. Her er jo albuen objekt, men jeg stusser likevel ved bøyningen. Jeg har aldri hørt annet enn "han brakk armen". Logisk sett er det jo heller ingen aktiv handling det er snakk om - det blir jo noe annet å brekke en grein. Ordboka viser til to ulike opphavsord for de to bøyningsformene til brekke, og den svake bøyningen er kun eksemplifisert gjennom brekking av farger, å brekke seg og om sjø. Er det ikke snakk om et vanlig transitivt/intransitivt parverb, men rett og slett to ulike verb med forskjellige betydninger?

Er det flere som synes det ser rart ut at noen brekte albuen, eller er det riktig?

(Uansett må jeg jo ønske god bedring til den lille stakkaren, da!)

Brakk albuen!

Jeg hadde skrevet brakk armen/albuen eller hva det nå var. Brekte ser feil ut i mitt dyslektiske hode, og da skriver ikke jeg det.

(Brekte, det var vel det sauene gjorde det?)

(Jeg har faktisk brukket albuen en gang, og det gjorde veldig vondt. God bedring til den stakkars gutten.)

Jeg ville definitivt ha skrevet brakk. Men selv det høres litt rart ut.

"Høre" er forøvrig min syretest på det meste av språk.

Og så er jeg glad for at du rakk å vise litt medfølelse overfor stakkaren også.

Brekte? Det er det da sauer som gjør?
Det heter da "brakk armen".

(Stakars liten.)

Jeg hadde skrevet "brakk".

Jeg trodde kanskje brekte tar objekt og at brakk ikke gjør det, altså at de er transitive/intransitive parverb regner jeg med (jeg kan ikke fagterminologien her); på samme måte som hengte/hang såvidt jeg vet?
På en annen side, jeg har også bare hørt "han brakk armen".

Nei, det der skurrer voldsomt. Han brakk armen ville jeg sagt, men jeg har hørt flere som sier han brekte armen. Jeg har tenkt at det kanskje er et dialektord.

Jeg sier (ofte, ikke alltid) brekte armen og skriver (alltid) brakk armen.

Stompa skrev:

Jeg sier (ofte, ikke alltid) brekte armen og skriver (alltid) brakk armen.

Samme her. F.eks vi var på tur og det var en dame der som brekte armen sin, men jeg skriver hun brakk armen sin.

Breking overlater jeg også til sauer. Armen brakk, og hun brakk armen. (Vondt var det sikkert uansett.)

Jeg kan også si at jeg brekte armen, men jeg ville aldri finne på å skrive det. Annet enn som et eksempel slik som her, selvsagt.

(På god vei til å bli veldig selvmotsigende gitt!)

Brukket kan man jo også si da.
Brekte sier forresten 4 åringen min!

Azi skrev:

Brukket kan man jo også si da.

Ja, men da er man over i perfektum. Han brakk armen i går - han har brukket den fire ganger før.

Aha I see!

Sauen brekte, albuen brakk.

Og god bedring til lille Cedric.

Nå har VG rettet overskriften.

allium skrev:

Nå har VG rettet overskriften.

Håper dere tror meg, da! Jeg har ikke så god tid at jeg fabrikkerer fliser, altså. Dette tyder vel i alle fall på at flertallet av oss hadde rett.

Hadde fortsatt siden åpen.

Brekte har visst en litt annen betydning ser det ut som i følge ordboka:

III brekke v1 el. brekte, brekt (fra lty bräken)
1 dempe en farge ved å blande den med en annen farge
2 refl: kaste opp b- seg
3 om sjø: bryte det bryter og b-r

blomstermamma skrev:

Brekte har visst en litt annen betydning ser det ut som i følge ordboka:

Ja, det la jeg også merke til - og et annet etymologisk opphav. Ergo er det visst ikke noe vanlig "parverb".