Hvordan møter man best mennesker med et negativt syn på livet?

Problemer med overdrevent positive folk, ja. Den var fin, Bluen. Oppfatter deg ikke slik, da.

Sutrekos var et godt begrep, eller kos med misnøye, om du vil. I enkelte avdelinger på jobb er det den rådende kulturen. Jeg blir helt nummen av det.

Jeg likte Isbjørns metode, og tror jammen meg jeg skal stramme meg opp og prøve meg på litt forsiktig utfordring tilbake til sutrekoserene. Eventuelt gå for Floksas versjon og drukne dem i overdreven positivitet. Jeg tror jeg må milevis ut av karakter for å få det til, riktignok.

Jeg har noen sånn i arbeidsmiljøet mitt...
Jeg har lyst å lage en krok hvor det er ett skilt på veggen.... Sutrekroken...

Jeg har også problemer med overdrevent positive folk, når jeg opplever at det er en "greie" de har på gang. At det ikke er genuint. Jeg kjenner noen slike og de gir meg heebeegeebees .

Men sånne negative survefolk som alltid synes synd på seg selv, alltid er et offer for andre menneskers handlinger eventuelt inntar martyrrollen, de må jeg faktisk bare kvitte meg med. Og kan jeg ikke velge dem bort, da må jeg ta på skylappene og bare nikke/riste på hodet alt etter som og si "mmm" til de er ferdige. Men jeg tappes for energi av mennesker som er slik for det blir alltid en veldig ensidig relasjon. De er for selvsentrerte til å ha interesse i andre også er det bare prat om den fæle mannen, den kjipe mora, den slemme sjefen, de ekskluderende vennene som står på agendaen og det er jo virkelig ikke noe interessant eller gøy å være rundt.

Jeg har en venninne fra ungdomstiden som er slik og det er grunnen til at vi har lite kontrakt idag. En grunnholdning på å fokusere på det negative og som tolker absolutt alt i verste mening. Og helst som en kritikk av henne og hennes valg. Det er slitsomt.

Av og til har man behov for å klage og da kan det være slitsomt med de som alltid må sette ting i perspektiv og gå i løsningsmodus. Av og til må man bare få det ut og trenger noen som lytter og trøster. Så jeg snakker med litt ulike alt etter hva jeg trenger.

Jeg er gift med en som ser problemer før løsninger. Det er slitsom. Han sutrer ikke da, men krisemaksimerer en del.

Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, men ikke så fæl til å sutre - tror jeg.

Et par tidligere kollegaer dreiv og klagde på alt (og alle) og ble veldig fornærmet da de fikk spørsmål som "har du prøvd å foreslå en løsning?" og lignende, og sluttet å komme inn på landskapet vårt for å klage. Vi andre var i lykkerus av det. Lenge.

Noen ganger trenger folk å klage og sutre litt, andre ganger trenger de litt hjelp til å se løsninger. Jeg prøver i hvert fall å tilpasse meg folks behov, men blir det mye sutring og ikke noe forbedring, da blir jeg utmattet selv og trekker meg vekk, velger dem vekk.