Barn og besøksrett?

Jeg kan i grunnen ikke se noe vits med slike innlegg, der nesten alle svarene i tråden blir avvist med "det finnes mye mer i saken enn det som står her". Hvordan forventer du at folk greier å svare når man ikke aner hva som har ført til at mor vil flytte langt unna? 😕

Som det er blitt sagt tidligere i tråden; hun ville nok kun ha enighet om sin avgjørelse. Men da burde hun nok gått på et annet forum.

Sitron skrev:

Som det er blitt sagt tidligere i tråden; hun ville nok kun ha enighet om sin avgjørelse. Men da burde hun nok gått på et annet forum.

Ja, dette var litt feil sted om man ville bli pjusket på haka.

Jeg lurer nå veldig på hvorfor det var så skummelt å fortelle hva som ligger bak flyttingen.

Jeg har ingen reiseerfaringer å dele, men jeg har erfaring som barn av skilte foreldre. Selv synes jeg det til tider var nokså slitsomt med en vanlig besøksordning (en kveld i uka og annenhver helg), hos faren min som bodde 10 min kjøretur unna. Og mine foreldre skilte seg da jeg var 12, ikke 4 slik barnet du forteller om er. Jeg prøver å sette meg inn i barnet du beskriver sin situasjon, og synes ikke at det virker heldig for barnet at mor flytter. Tvert i mot. Samme hvor traumatisert og sliten hun måtte være, og uansett årsaken til at hun er sliten. Det er barnet som får merke konsekvensene av valget hun tar, da spiller det ingen rolle hvilke årsaker som ligger bak moren sitt valg. (Saken hadde vært en annen hvis far av en eller annen grunn ikke fikk ha samvær med barnet.)

Hvis far er skikket til å ta seg av barnet, så skal det meget tungtveiende grunner til for å flytte så langt fra barnefaren synes jeg. Hvis det er fordi du skal komme deg ovenpå, så bør du kanskje søke hjelp der du nå bor. Hvis far er veldig uenig med en slik flytting, og vil se barnet mer, og barnet trives hos Pappa, så synes jeg du MÅ se hva som er barnets beste. Har en litt "ekkel" følelse av at dine behov for å komme deg ovenpå er de som veier tyngst. Og det synes jeg er feil. Du ville vel selv ALDRI akseptert at pappaen skulle flyttet så langt avgårde med barnet og du fikk så lite tid med barnet ditt?

Vel, jeg kjenner selvfølgelig ikke til alle sider eller detaljer av denne saken. Men utifra slik jeg har oppfattet, så synes jeg du bør revurdere flyttingen. Barnet ditt kan lett vende seg imot deg senere, fordi du begrenset kontakten med far.

Tuneland skrev:

Men, ser du ikke at hovedinnlegger har skrevet at far ikke har vist initiativ til å ha barnet mere enn nøyaktig de timene som var avtalt i utgangspunktet?

Synes det virker veldig tydelig at dette ikke er et typisk forhold hvor mor og far bare ikke ville dele resten av livet sammen, men at det er en tungtveiende grunn for at mor vil flytte langt unna barnets far og i nærheten av familien. Når mor er så sliten som det blir beskrevet her pga veldig langvarig brudd og psykisk plaging av barnets far, kan jeg ikke se at de skal være så godt for barnet at mor på død og liv skal bli boende i nærheten av barnets far fordi han skal ha jevnlig kontakt med sitt barn. Har ikke far et ansvar også? Et ansvar for at barnets mor skal ha det bra selv om de ikke er sammen lengre. Et ansvar for å behandle mor med respekt.

Enig her.

Olympia skrev:

Jeg kan i grunnen ikke se noe vits med slike innlegg, der nesten alle svarene i tråden blir avvist med "det finnes mye mer i saken enn det som står her". Hvordan forventer du at folk greier å svare når man ikke aner hva som har ført til at mor vil flytte langt unna? 😕

Men hun har jo skrevet hvorfor mor vil flytte. Jeg skjønner godt at hun blir oppgitt over enkelte svar i denne tråden hvis det er slik hun skisserer.

Når jeg skrev mitt svar så jeg ikke det med fr sin behandling av moren, leste vel hovedinnlegget ført og la ikke så merke til all tilleggsinformasjon som komm etterhvert. Svarte dermed på grunnlag av opplysningene som først ble gitt.

Om faren til barnet "mishndler" moren psykisk trenger han ikke lang avstand for å fortsette med det. Avstand er ingen hindring.

Men som jeg skrev, en rettsak er ingen garanti for at mor får det akkurat slik hun vil, og heller ingen garanti for at far får det akkurat som han vil.

Vet om en lignende sak der målet var at barnet skulle få mer samvær med mor, og mindre med far. Det endte med at far fikk full omsorgsrett! Så man vet aldri med slike rettssaker. Det er svært negativt hvis retten føler at mor trenerer samvær med far.

Jeg er enig med Tuneland og safran, ja.