(Spin-off): Menn i rosa-Shabby-chic-hjem

Tråden om bloggen med navnet "sjarmerende slitt og bare mitt" (eller noe sånt) fikk meg til å tenke på kommentaren til Heidi i denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/bolig/--Skjonner-ikke-at-menn-finner-seg-i-a-ha-det-rosa-shabby-chic-hjemme-7106080.html?fb_action_ids=10151442713671718&fb_action_types=og.recommends&fb_ref=.UQrYZnE6p69.like&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=246965925417366

(Virker den linken? Blir glad om noen kan fikse den)

Heidi sier:

Hun stusser over at mange menn finner seg i å sove i rosa shabby chic-soverom med madonnafigurer over sengen, bare fordi kona har full styring på alt innendørs.

For jeg syns det er gjengs overalt i disse bloggene, jeg? Hun bestemmer, ståker og handler, han betaler og maler på kommando. Og resultatet er et ultrafeminint hjem. I noen av dem er det umulig å se for seg en stor, voksen mann sette seg til rette i sofaen uten at det ser ut som om han har tatt på seg rosa strutteskjørt.

Syns de fleste menn dette er greit?

Altså, her hjemme er det også jeg som er mest interessert i å få på plass møbler og detaljer, men jeg gjør det jo med hans smak og behov i sinne også.

Hvordan er det hjemme hos dere? Og hva syns dere menn om fenomenet?

Mannen min hadde aldri godtatt verken shabby chic eller at eg skulle brukt ei formue på interiør, utan at han skulle hatt eit ord med i laget. Eg forstår ikkje fenomenet, og la og merke til Aftenpostensaka forrige veke.

Jeg hater både shabby og chic og landstedstil og alt annet som ligner på rustikt og presumptivt slitt with a purpose. Det gjør mannen også. Og vi er like engasjert i interiør.

:Perkfet måderne:

Jeg er alt for lat til å ha et utpreget shabby chic hjem, og vi har heller ikke økonomi til å "leke" med interiør. Det er nok min smak som legger flest føringer på hjemmet, men huset vårt er stadig et kompromiss mellom mitt behov for visuell sjelefred, og hans behov for et praktisk hjem. Det fungerer veldig bra.

Ingen av oss hadde trives i et rosabloggerhjem.

Mannen min og jeg bestemmer sammen hvordan det ser ut hjemme. Ingen av oss liker shabby-chic eller fransk landstil.

Jeg er ingen shabby chic-fan. Men jo, det er jeg som er interiørsjefen her i huset. Men det er rett og slett fordi mannen ikke bryr seg stort om interiør, mens jeg digger det. Pluss at vi har samme stil. Men selvsagt, jeg kjøper ikke store møbler eller maler om hele stua uten at vi er enige. Men om jeg kjøper nye gardiner eller nytt servise, så gjør jeg det glatt uten å spørre mannen først. For jeg vet jo at svaret hadde vært "Det er greit for meg", uansett.

Men vi har en enkel stil. Ingen blondegardiner, englevinger eller hvitmalte gulv her i huset.
Jeg lurer på om shabby chic-damene hadde syntes at det var ok om mannen bestemte at de skulle ha en gedigen skinnsofa, lerret på veggen og et gigantisk surroundanlegg?

Tja. Jeg er verken shabby chic eller rosa - men om jeg hadde vært det hadde jeg sikkert fått gjøre som jeg vil. Så lenge jeg ikke brukte masse penger, da. :gift med en skotte:

Han bryr seg ikke så veldig, så jeg får viljen min. For eksempel har vi ett bilde han syns er stygt, det henger på veggen i stua. Og så har vi ett maleri han syns er fint, men som jeg ikke liker, det ligger i et kott. Det skal sies at det bildet er usannsynlig ekkelt da. Jeg får neller av å se på det, det er ordentlig mørkt og depressivt. Han ha fått lov å henge opp en stygg plakat på do i kjelleren. :verdens beste kone:

Jeg liker brukt og gammeldags (og visse elementer av shabby chick), og mannen min er sånn passe interessert og finner seg stort sett i at det dukker opp ting han ikke hadde kommet på å kjøpe sjøl. Så veldig feminint er det ikke her, da, kanskje med unntak av spisestua. Jeg tar ham med på råd når det gjelder større ting, har ikke innredning som hobby og han sier tydelig fra om noe er uaktuelt, og det er jeg glad for. Det er vårt hjem. Derfor har vi romantisk, hvit spisestue med utsikt til to svære, svarte Klipsch-høyttalere, som riktignok snart flytter ned i nytt, dedikert hjemmekinorom. I stua kommer det noe nytt i hvitt etter hvert, men det blir fortsatt store golvhøyttalere og kompromiss-tv-bord med plass til forsterker og dingser og bokser. Og i grunnen liker jeg det sånn, ellers hadde det ikke føltes som vårt.

Og hjemmekinorommet, mannens maskuline boltreplass der han har tatt alle avgjørelser sjøl? Joda. Det får noen svære svarte skinnsofaer og alt som hører med. Og så er det malt lilla.

Neket skrev:

Tja. Jeg er verken shabby chic eller rosa - men om jeg hadde vært det hadde jeg sikkert fått gjøre som jeg vil. Så lenge jeg ikke brukte masse penger, da. :gift med en skotte:

Han bryr seg ikke så veldig, så jeg får viljen min. For eksempel har vi ett bilde han syns er stygt, det henger på veggen i stua. Og så har vi ett maleri han syns er fint, men som jeg ikke liker, det ligger i et kott. Det skal sies at det bildet er usannsynlig ekkelt da. Jeg får neller av å se på det, det er ordentlig mørkt og depressivt. Han ha fått lov å henge opp en stygg plakat på do i kjelleren. :verdens beste kone:

Kan du ikke poste bildene i en poll så skal vi nok få tørket støv av det og ut av kottet

Vi forhandler og prøver å møtes. Jeg har den største interessen, men jeg får ikke ta store interiøravgjørelser uten han på laget. Der er selvsagt ok. Vi liker stort sett samme stil, selv om jeg har flere fikse idéer, pleier vi å være enige om hva vi skal kjøpe og hvordan det skal se ut hos oss. Shabby Chick er ikke for oss. Sammen med rustikk fransk landstil og den der moten med industrielle ting sammen med alt dette.

Jeg har mange ganger tenkt at det må være litt fælt å være mann mellom rekveden, hekladukene, de pudderrosa putene med rysjer og englevingene, men hva vet vel jeg, kanskje menne deres rett og slett gir bæng?. Jeg tenker vel i grunnen at det må være litt fælt å være menneske sammen med alle tingene de har i hjemmene sine.

Vi har et veldig shabby chic hjem og vi elsker det begge to.


Edit:
Vi har et veldig shabby chic hjem og vi elsker det bor her begge to.

Altså, jeg har ikke noe imot stilen i og for seg, men den fremstår for meg som ekstremt feminin. Sånn at å putte inn en mann der blir som å putte ham i dragkostyme.

Men hva vet jeg, kanskje er jeg kjønnsfordomsfull som går ut fra at menn ikke liker blonder og hjerter? Eller kanskje de virkelig ikke bryr seg?

Men ut av det lille jeg har lest i disse bloggene så er det en del "fnis, han protesterte voldsomt på svanen/engelen/enda en utskiftning av sofaen, men hehe, han gir seg nok som vanlig!" Og det virker så respektløst ovenfor (overfor?!) en partner!

Her er beskrivelsen som satte i gang tankene:

Min interiørstil er umulig å sette i en kategori. Her er det møbler med slitasje og sjel, litt vintage, litt industri og litt landstil. Jeg følger hjertet og setter ting sammen slik JEG liker det. Huset har blitt en fin miks av nytt og gammelt slik jeg vil ha det. Det som er viktig for meg er å ha et hjem som gir meg en følelse av lunhet, hjemmehygge og vakre detaljer. Altså sjarmerende slitt og bare mitt!

(Mine uthevinger)

Jeg er enig Polyanna, og tenker i grunnen at dette er en damestil. Mulig det er fordomsfullt.
Samtidig kjenner jeg en del menn som virkelig ikke bryr seg og som er glad så lenge de slipper å bli involvert.

Jeg er helt enig. Skjønneratmange menn ikke bryr seg. Men det må da være visse grenser for hvor feminint og dillete de orker å bo? På den ene Ylvis-brorens soverom henger det to gamle nattkjoler til pynt. Og nei, det er ikke oldemors gamle, men de er innkjøpt spesielt til dekorasjon.

"Jeg får det som regel som jeg vil" skriver en bekjent av meg i bloggen sin. Shabby chic-blogg ja.

mkj skrev:

Jeg er helt enig. Skjønneratmange menn ikke bryr seg. Men det må da være visse grenser for hvor feminint og dillete de orker å bo? På den ene Ylvis-brorens soverom henger det to gamle nattkjoler til pynt. Og nei, det er ikke oldemors gamle, men de er innkjøpt spesielt til dekorasjon.

Så klær regnes som dekorasjon? Hah! Det skal jeg fortelle husbonden neste gang han klager over at jeg slenger fra meg klær på soveromsgulvet.

Her hjemme har jeg sterkere meninger enn mannen hva interiør angår, men det betyr ikke at mannen ikke har sin mening. Så selv om jeg får bestemme det meste bruker han sin stemme til å nekte visse ting. Og hans grense går i allefall lenge før rosa og blonder.

Vi blir enige om de viktige, "store" tingene, mens jeg tar meg av det lille vi har av "dill" (puter, planter, osv.). Vi vektlegger det enkle og praktiske, og fnyser litt i armhulen av rosa shabby chic-soverom med madonnafigurer over sengen (sitat fra artikkelen).

Enn barn i gjennomførte hvite hjem? Jeg får litt avsmak for hjem hvor barnerommet så tydelig er innredet for å matche moren/morens stil. Hvor mange barn hadde valgt hvitt/grått rom hvis de fikk lov? Ofte skrives det også at barna ønsket noe annet, men "Jeg fikk overtalt de til hvite vegger og bruker farger i tekstiler". Blekete pasteller er farger (?). Ingen plastleker å se, eller ting lagd i barnehagen. Ingen "dårlig smak" som fargerike plakater fra Barbie-blader. Jeg liker ikke Barbie, men når hun vil ha det på rommet synes jeg hun skal få bestemme selv.