Mobbing på arbeidsplassen en myte?

Vel, needless to say er jeg veldig enig med det psykologen her sier. Jeg sier ikke at det ikke finnes dårlige leder med litt korte sosiale antenner overhodet, men har ingen tro på at alle som ikke klarer å gå på jobb pga "forhold på arbeidsplassen" virkelig opplever mobbing. Hva tenker dere?



http://www.bt.no/jobb/--Mobbing-i-arbeidslivet-en-myte-1248587.html

Fnis. Jeg trodde et øyeblikk det sto "mobbing AV arbeidsplassen" og tenkte at dette var nye takter fra deg, rine.

Jeg tenker vel at på alle de stedene jeg har jobbet har jeg truffet mennesker som er fint i stand til å mobbe andre, og gjør det hvis noen ikke er sterke nok til å slå tilbake. Og tenker at såpass må folk tåle. Jeg har også hatt en sjef som til stadighet fikk sine ansatte til å løpe gråtende ut fra lageret over bagatellmessige ting som han måtte lage bråk for. Et par av disse måtte en tur innom psykiatrien før de fant seg nye arbeidsplasser der de fungerte utmerket.

Kort sagt, så tror jeg at det er mange bedritne folk der ute som alltid vil prøve å trykke seg selv oppover ved å sparke andre nedover. Man må helst være ressurssterk i arbeidslivet som alle andre steder.

Godt at jeg er laget slik at jeg blir iskald, overlegen og sarkastisk om noen forsøker slikt på meg.

Jeg er enig i mye. Som med mye annet i dag, så strør man alt for lett om seg med begreper. Og vanner dem ut.

Er man litt nedfor, så er man deprimert. Er man litt sliten, så er man utbrent. Er man forkjølet, så har man influensa. Hodepine er alltid migrene. Har man det travelt, så er man stresset. Kritiseres man, så blir man mobbet. Helt klart en tendens.

Maverick skrev:

Fnis. Jeg trodde et øyeblikk det sto "mobbing AV arbeidsplassen" og tenkte at dette var nye takter fra deg, rine.

Jeg har ikke vært her på noen dager nå fordi det er så mye mobbing av arbeidsplassen min her inne.

Mobbing fra ledere har jeg sett lite av, men mobbing og utfrysing arbeidere imellom, og blinde ledere som ikke tar tak der de bør, har jeg sett mer av.

Jeg tenker at han sikkert har mye rett, men å gå så langt som å si at mobbing på arbeidsplassen er en myte syns jeg var å ta litt vel hardt i.

Men jeg tror kanskje at det er mer vanlig mellom arbeidere enn fra sjefen, kanskje.

Men jeg har jobbet under en sjef som hadde sine tendenser om jeg skal si det veldig, veldig pent. Jeg er flink og snill pike (og hadde sikkert også flaks) og fikk aldri smake pisken, men det gjør det ikke hyggeligere å høre fra andre enden av bygget at andre fikk smake den og vel så det. Siden han var eier i tillegg til sjef fikk han holde på som han ønsket, og jeg var heldigvis bare vikar noen måneder.

Ja, jeg mener ikke at ingen mobbes på arbeidsplasser. Men ikke alle som mener seg mobbet, er det.

Dette ble veldig svart-hvitt for meg, og jeg kjenner at jeg er direkte uenig i at det nærmest utelukkende er mottagerens ansvar å takle alle slags innspill fra folk - og til å tolke det positivt eller konstruktivt. Eller til ikke å ta seg nær av ting. Min holdning her i livet er at man også har et stort ansvar som avsender av et budskap ifht. at det avgis på en måte slik at det tolkes riktig. Dette har jeg sett utallige eksempler på her på internettet, folk som stadig tråkker i baret - men som aaaaldri har noe ansvar for at man har blitt såkalt misforstått som perler på en snor. Man bør også kunne forvente at en arbeidstager oppfører seg nogenlunde anstendig mot andre mennesker. Når det er sagt så mener jeg samtidig at man har et ansvar for egen helse, og for å jobbe med eventuelle problemer man måtte ha i relasjon med andre. F.eks om man blir knust for evig av en litt spiss kommentar eller lignende, og blir langtidssykemeldt av den grunn. Jeg tror ikke det er så fryktelig mange mennesker av den kategorien, og at denne holdningen løser mobbeproblematikk på arbeidsplassene. Å nærmest fjerne begrepet fra ordboka, og henge ut de som føler seg mobbet som problemet.

Jeg er nysgjerrig på om han mener det samme om barn på barnskolen også.

Det var et veldig ensidig perspektiv han hadde.
Det var jo nesten bare snakk om at det nesten ikke fantes psykopatiske ledere.
På en arbeidsplass er det gjerne fler en leder og ansatt.........

Jeg har hatt en sjef som ble direkte ufin og fortsatt egentlig litt med det også ompersonen ble motsagt. (også om det gjaldt regelverket)
Jeg ble ikke mobbet, men det fikk kosekvenser for meg ja.

Forstår at man må tabloidisere temaet veldig for å få et oppslag, men dette ble litt for ensideig. Sikkert riktig at det er for lett å trekke mobbekortet når ting blir vanskelig, det kan jeg være enig i. Jeg tror nesten ikke jeg kjenner en eneste en som ikke har opplevd noe ubehaglig i forbindelse med en leder eller annen kollega på jobb oppgjennom. Uten at det var mobbing av den grunn. Men derfra til å påstå at det så og si aldri mobbes på arbeidsplasser rundt omkring er kanskje litt drøy.

Irma skrev:

Jeg er nysgjerrig på om han mener det samme om barn på barnskolen også.

Det gjør han om verbal mobbing, hvis jeg tolker han riktig.

Fra denne artikkelen:

- Jakten på slemmingen er ikke løsningen på mobbeproblemet. Vi må konsentrere oss om dem som ikke har lært å ta vare på seg selv og egne følelser. Det er ikke du som krenker meg. Det er jeg som lar meg krenke. Du blir ikke krenket uten at du selv tillater det, sier han.

Bøller med diagnoser
Han bruker eksempelet med jenten i skolegården som blir ertet fordi hun har rødt hår og fregner.

- Hun kan la seg krenke, eller hun kan svare: «Du må bare erte meg, men jeg syntes faktisk at rødt hår og fregner er fint»

Ved det siste svaret legger hun grunnlaget for at mobberen ikke får den responsen som han egentlig er ute etter, og mobbingen vil mest sannsynlig stoppe, sier Andersen.

- Hva da med elever som blir trakassert og kanskje sparket og slått i skolesammenheng?

- Det blir noe annet. Man kan ikke ta ansvar for eget neseblod. Det er viktig å få frem at jeg først og fremst snakker om verbal mobbing og plaging, sier Andersen.

Jeg er enig med det meste, særlig dette:

- Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet, sier Andersen

Jeg får neller av føleri, det fører sjelden noe godt med seg. "Jeg føler at du er misfornøyd med jobben min, for sa du snakket med Per og Pål fikk jeg en følelse av at du fortrekker dem og ikke meg og det får meg til å føle meg utilstekkelig og jeg føler at du ønsker å bli kvitt meg."

En annen ting er at det er så lett å trekke mobbekortet, da har man lite å stille opp med. Om noen føler seg mobbet, så er de det og de som mener noe annet er slemme, eller i verste fall: en mobber selv.

Fluke skrev:

Mobbing fra ledere har jeg sett lite av, men mobbing og utfrysing arbeidere imellom, og blinde ledere som ikke tar tak der de bør, har jeg sett mer av.

Enig. Og gjerne de "høystatus" arbeiderne som er venns med sjefen har all trumf.

Niobe skrev:

Ja, jeg mener ikke at ingen mobbes på arbeidsplasser. Men ikke alle som mener seg mobbet, er det.

Ikke om de mener at de er det heller?

007 skrev:

Jeg er enig med det meste, særlig dette:


Jeg får neller av føleri, det fører sjelden noe godt med seg. "Jeg føler at du er misfornøyd med jobben min, for sa du snakket med Per og Pål fikk jeg en følelse av at du fortrekker dem og ikke meg og det får meg til å føle meg utilstekkelig og jeg føler at du ønsker å bli kvitt meg."

En annen ting er at det er så lett å trekke mobbekortet, da har man lite å stille opp med. Om noen føler seg mobbet, så er de det og de som mener noe annet er slemme, eller i verste fall: en mobber selv.

Jeg er nok en blandt de som føler veldig mye, men jeg tror og føler selv at jeg kan skille mellom person og sak. Jeg har følt meg veldig mobbet på arbeidsplassen, noe som har gjort at jeg har mått velge hva som er sunt og ikke sunt for meg selv. Den personen som jeg mener har mobbet meg, mener selv at det ikke er mobbing, og en av grunnene til at denne personen mener det er at h*n er verneombud! Da har man rett til å si hva man vil, har jeg fått forståelse for.

Heldigvis for meg finner jeg meg ikke i det lengre. Men jeg syns at det er rart at jeg ikke skal kunne føle meg mobbet, når det er det som blir gjort, fordi jeg er en "føler".

Jeg mener det er soleklart at det virkelig ikke er snakk om mobbing hver gang noen føler seg mobbet. Men jeg mener også at mobbing definitivt foregår. Det skal dog litt mer til enn at noen føler seg mobbet fordi at det føler de rett og slett uten at noen vet at det er sagt eller gjort noe som helst.

Det er feks ikke mobbing om tre personer på en arbeidsplass er nære venner - og de ikke er nær venn med meg.

turi skrev:

Ikke om de mener at de er det heller?

Det finnes definitivt tilfeller av det, ja.

Men er det mobbing når folk rundt vedkommende opplever det som mobbing, men at vedkommende selv ikke skjønner hva det er snakk om?

Vi hadde en arbeidsmiljøtilfredshetsundersøkelse (Ja, håpløst ord, men det het det) og på vår avdeling svarte vel noe sånn som 90% at vi mente det fantes mobbing på arbeidsplassen. Hun som mobbes/blir ledd av bak sin rygg/fryses ut etc var ikke av dem som oppfattet det sånn (Ja, det er teoretisk mulig at hun bare lot som hun lurte på hva dette dreide seg om for å skjule egne følelser, men helt ærlig, årsaken til at hun behandles som hun gjør er jo at hun ikke eier sosiale antenner for fem flate, og slett ikke er den skarpeste kniven i skuffen heller, så jeg tror rett og slett ikke hun har evnen til å kunne spille så godt... Hun rett og slett innser det bare ikke, at stort sett ingen liker henne... og at altså enkelte er styggere mot henne enn hva hun fortjener...

Jeg velger å anta at mannen har gode poeng, som er blitt strukket lengst mulig for å få en sprek sak. Jeg tror også at for mye føleri ikke er til det beste (som sikkert er enkelt for meg å mene, siden jeg ikke er noen føler). Jeg tror også at det kan være enkel å definere ting man er uenig i som mobbing fordi det er en grei måte å definere at problemet ligger et annet sted enn hos seg selv.

Jeg har aldri jobbe et sted hvor mobbing er et problem, selv om enkelte opplevde det at noen hadde sterke, faglige meninger - som de ga uttryk for høyt og tydelig - som litt på kanten. Men det var jo bare meninger som man kunne overse, eller gi motsvar til, om man ville det. Faglige diskusjoner er jo ikke mobbing, selv om en person er mer "for seg" Det handlet i grunnen bare om å våge og stå for egne meninger og forsvare egne faglige vurderinger.

Men jeg har jo fått med meg at det på andre arbeidsplasser kan være situasjoner som minner litt om barneskoleoppførsel hvor man leter etter ømme punkt og trykker på dem med den hensikten å gjøre vondt. Det er i mine øyne mobbing, uavhengig av om den som plages kunne valgt å sette følelsene til side og tenke at det ikke var en selv som hadde problemet. Og det blir litt vel enkelt å løse saken ved å si at "om du bare ikke ser på dette som mobbing, så vil du oppleve at du ikke blir mobbet lengre".

Men ja, jeg synes fyren har noen poeng, og jeg er enig med Niobe i det hun skrev (det første innlegget, jeg aner ikke om hun har produsert noe mer mens jeg satt og skrev dette. ).

Jeg tror ikke man har godt av å føle for mye, samtidig som jeg innser at det kanskje er et trekk man ikke styrer så veldig selv.

Og så har jeg kanskje levd fryktelig beskyttet, for jeg kan ikke huske noe mobbing i barndommen heller. Ikke av meg, ikke av andre av de jeg hadde rundt meg. Vi var i grunnen en veldig sammensveiset gjeng der alle var med. Litt knuffing innimellom, riktignok, men aldri noen som ble ertet gjennomgående eller utestengt fra lek. Men jeg innser jo at mobbing skjer, selv om det var fjernt fra min hverdag. Og regner med at det kan gjelde på arbeidsplasser også. Små bøller blir jo store en gang. Og noen a dem blir sikkert sjef også, tenker jeg.

Jeg har kanskje et litt annet syn på dette, fordi jeg er et tidligere mobbeoffer selv, og derfor litt var på sånne ting...

Dertil er jeg nok et følelsesmenneske i stor grad, men det prøver jeg å ikke ta med meg på jobb, noe som resulterer i at jeg "jobbføler" hjemme, altså går det utover min mann i stedet...

Vel, jeg kjente at jeg ble litt provosert av den artikkelen. Nå skjønner jeg at det er satt på spissen og tabloidisert, men alikevel. At en person med ganske mye autoritet på området (han sier jo selv at han har jobbet med konflikthåntering på arbeidsplasser i nesten 30 år) påstår i riksdekkende avis at det nesten ikke finnes mobbere og at de som opplever å bli mobbet må takke seg selv fordi de ikke skjønner at ord ikke betyr noe.

Jeg tviler ikke et sekund på at det er mange mennesker der ute som opplever å ha det tungt på jobb, føler seg ekskludert og sliter. Baksnakking er svært utbredt og slike ting har en tendens til å bli onde sirkler dersom man ikke har en dyktig leder som arbeider bevisst for å motvirke slike prosesser. Ikke nok med at det sikkert nok er vanskelig å ta opp slike ting og be om hjelp, men nå skal man pinadø få høre at det bare er syting og at problemet ligger hos den som føler seg krenket.

At det er mange der ute som trekker "mobbekortet" (hva nå enn det betyr) for enkelthets skyld kjøper jeg rett og slett ikke.