Når man håndhilser på noen ...

Når man håndhilser på noen, er det noen regel for hvem som skal si navnet sitt først?

Fra gammelt av, tror jeg det er den yngste, dersom det er åpentbart, da.

Ja, det er noe med den yngste. Eller eventuelt den mest ekstroverte. I de fleste tilfeller vil det si meg. :kaster på museflettene:

Det er meg.

Kasia skrev:

Det er meg.

Signerer denne. Jeg hilser alltid først som den mest dominante hannen. :eh?:

Vi hadde tydeligvis snakket i munnen på hverandre.

alfaCharlie skrev:

Vi hadde tydeligvis snakket i munnen på hverandre.

Skjer ofte det.
Da bare hilser jeg en gang til jeg.

Jeg tror jeg er ganske flink til å se an, for jeg presenterer meg både først og sist alt ettersom.

Har aldri tenkt over at det er mest riktig at den ene eller andre sier noe først.

Jeg avventer et tiendedels sekund, så sier jeg navnet mitt. Og gir et skikkelig håndtrykk.

Dominant som jeg er så blir det meg som sier det først.

Jeg får aldri sagt navnet mitt skikkelig for jeg er så konsentrert for å klare å gi et godt håndtrykk og jeg får heller adri med meg hva den andre heter... 😕

Når jeg ser at noen skriver at det er den yngste som skal si navnet sitt først så begynner jeg å erindre at jeg har lært den en gang i tiden. Jeg ender som oftest med å være den første, men tenkte at det var fordi jeg stort sett er den som initierer håndtrykket. Men, kanskje er det fordi jeg er vant til å være den yngste og liksom ikke helt har fått med meg at jeg ikke alltid er det.... nå lenger lissom....

For meg er det forresten naturlig at den som tar initiativ til å starte et håndtrykk/en hilsen også er den som sier navnet sitt først.

Jeg pleier å si navnet mitt først av den enkle grunn at jeg må gjenta navnet til den andre i hodet mitt noen ganger for å huske det lenger enn 5 sekunder.
Også er det ofte lettere å da si "hyggelig" etter at den andre har sagt navnet sitt, hvis jeg mener det og sier det, that is.

Libra skrev:

For meg er det forresten naturlig at den som tar initiativ til å starte et håndtrykk/en hilsen også er den som sier navnet sitt først.

Jeg bruker alltid å si navnet mitt først, fordi jeg har en frykt for at jeg skal glemme navnet mitt og derfor si noe helt borti natta teit istedet om jeg ikke får sagt det med en gang.
Og ja, det har hendt.
Jeg har presentert meg som "Mor til Lavrans" på et jobbintervju.
Og siden jeg er så stresset pga dette så er det sjelden jeg får med meg hva den andre presenterer seg som.
Når jeg er ferdig med å si navnet mitt så tenker jeg som regel bare "jippi, jeg husket navnet mitt", og begynner å konsentrere meg om å holde meg på beina så jeg ikke tryner foran alle.

:nevrotiker:

Dersom man er en gruppe og noen oppsøker gruppa, så mener jeg det er vedkommende som kommer inn som sier navnet sitt først.

Det er selvsagt den med navnet som begynner med bokstaven som kommer først i alfabetet som sier navnet sitt først.

Libra skrev:

For meg er det forresten naturlig at den som tar initiativ til å starte et håndtrykk/en hilsen også er den som sier navnet sitt først.

Enig.
Synes nesten alltid det foregår slik.
Og jeg sier nesten alltid "Hyggelig" etter at den andre har sagt navnet sitt.

"Regelen" er vel at "junioren" skal introduseres (og dermed er den som skal gå først ved f.eks. håndhilsing) for "senioren", innen de varianter som finnes over dét temaet:
- Den yngre for den eldre
- Den ansatte for sjefen
- Husmannen for hertugen
Osv. osv.

For min egen del så må den jeg møter alltid gjenta navnet sitt ved neste anlendning; jeg klarer aldri å få med meg hva navnet er på første forsøk, sikkert fordi jeg er så konsentrert om å si mitt eget og å gjøre ting "riktig" (ellerno'sånt 😉 )