Slitsomt å ha barn?

Vi zappet forbi "sinnasnekker'n" i dag. Det står mor i familien og sier at det er slitsomt med to små barn når de skulle pusse opp hus. Snuppa (5,5 år) stirrer helt vantro på meg.

- Mamma. Det er jo ikke noe slitsomt å ha barn, da.
- Eh. Jo, det er faktisk innmari slitsomt å ha barn (jeg har vært alenemor i helgen og hadde i det øyeblikket en knerten på 3 år hoppende på skuldrene mine)
-
- Ja. Det er helt utrolig slitsomt ....... men det er også helt utrolig koselig. Enda mer koselig enn det er slitsomt, faktisk.

Dette ble snuppa sittende å tenke lenge på. Og da lurer jeg: Er man for ærlig når man forteller sine egne barn at det er slitsomt med barn?

Jeg kunne nok ha sagt at det kan være slitsomt hvis alle er syke samtidig, eller hvis alle er sure på én gang, eller hvis barna vil forskjellige ting og den kjipe mammaen deres ikke klarer å dele seg i to biter.
Det tror jeg både Hvit og Brun klarer å forstå.

Men i det daglige så synes jeg faktisk ikke det er slitsomt å ha barn, og derfor kunne jeg heller ikke ha sagt det sånn i sin generelle helhet.

Jeg synest at det ofte er slitsomt, men det er mest min egen feil.

Jeg synes det er slitsomt å ha syke barn og samtidig fungere godt på jobben. Det er også slitsomt å skulle klargjøre et hus til visning og pakke til flytting når tre unger konstant flyr rundt bena mine. Det er ikke slitsomt å ha barn i hverdagen, sånn egentlig.

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, så da hadde jeg heller ikke sagt det.

He he, i den situasjonen du beskriver Tjorven hadde jeg helt sikkert sagt noe lignende. BTDT. Om det er riktig å fortelle barna at det kan være slitsomt med barn? Tja, jo, jeg tror det er greit så lenge man understreker som du gjorde at det også er fantastisk givende og at man jo faktisk har valgt det selv nettopp fordi man har lyst til å ha det slikt.

Ja, det er slitsomt. Og jeg lar også barna vite det i ekstreme perioder.

Jeg tror at med snuppa di så er ærlige og begrunnede svar som det der helt gull.

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, men i en slik situasjon (oppussing med barn rundt) hadde jeg godt kunne sagt det samme.

Tangerine skrev:

Jeg synest at det ofte er slitsomt, men det er mest min egen feil.

Det tror jeg også. Noen ganger somler de så voldsomt fra SFO ned til bilen - de skal klatre i klatrestativet, balansere på steinene og gå "snarveien". Jeg kunne reagert ved å bli masete og stressa, tenke på middagen som ikke blir påbegynt før klokka ditt, sukke og stønne slik at det smitter over på dem, de bruker lengre tid og jeg blir mer frustrert, og enden på visa er sure barn i bilen og fremdeles sure barn når jeg begynner på middagen, som av den grunn aldri blir ferdig, jeg må brannslukke krangling i samtlige av husets rom underveis.

Alternativet er selvfølgelig å la dem klatre lenge i klatrestativet og balansere på alle steinene, skryte av hvor flinke de er, nyte synet av løv som faller fra bjørkene, småprate litt med en Hedda som Hvit har blitt kjent med, eller med mammaen til Odin som bor mye nærmere enn vi trodde, la dem leke og leie hverandre ned "snarveien" og sette seg syngende i bilen, for å fortsette skrål og vennlig lek hjemme mens jeg lager middag i fred og ro.


(det blir jo ofte litt av det ene og litt av det andre, men jeg har lært meg å velge alternativ 2 stadig oftere)

Jeg kan ærlig innrømme at ja,det er slitsomt å ha barn,og ihvertfall når man er alene om alt ansvar til enhver tid og aldri har noen avlastning. Men,barna mine gir meg så enormt mye at det ikke er noe jeg tenker på hele tiden

smilefjes skrev:

Jeg tror at med snuppa di så er ærlige og begrunnede svar som det der helt gull.

Det er jeg egentlig helt enig i også.
Hvit er litt i samme gata.

Appelsin skrev:

Det tror jeg også. Noen ganger somler de så voldsomt fra SFO ned til bilen - de skal klatre i klatrestativet, balansere på steinene og gå "snarveien". Jeg kunne reagert ved å bli masete og stressa, tenke på middagen som ikke blir påbegynt før klokka ditt, sukke og stønne slik at det smitter over på dem, de bruker lengre tid og jeg blir mer frustrert, og enden på visa er sure barn i bilen og fremdeles sure barn når jeg begynner på middagen, som av den grunn aldri blir ferdig, jeg må brannslukke krangling i samtlige av husets rom underveis.

Alternativet er selvfølgelig å la dem klatre lenge i klatrestativet og balansere på alle steinene, skryte av hvor flinke de er, nyte synet av løv som faller fra bjørkene, småprate litt med en Hedda som Hvit har blitt kjent med, eller med mammaen til Odin som bor mye nærmere enn vi trodde, la dem leke og leie hverandre ned "snarveien" og sette seg syngende i bilen, for å fortsette skrål og vennlig lek hjemme mens jeg lager middag i fred og ro.


(det blir jo ofte litt av det ene og litt av det andre, men jeg har lært meg å velge alternativ 2 stadig oftere)

:øve seg: 😀

Jeg tror ikke jeg ville vært så direkte overfor barn, i frykt for at de ikke har referanser nok til å forstå at det mest av alt er givende og flott. Jeg ville heller sagt at man kan bli sliten av å ha mye å gjøre, og at man har mye å gjøre når man har en familie å ta vare på. At man med andre ord blir sliten av situasjonen, ikke av DEM.

Jeg er ærlig med Guttungen rett som det er - "nå må du være grei å ikke mase, somle - hva det nå må være - fordi mamma er veldig sliten akkurat nå." For innimellom er jeg sliten, og da syns jeg det er ok at han får vite hvorfor mamma kanskje er litt fraværende/har kortere lunte, hvordan jeg nå måtte være i humøret. Jeg forteller ham også at jeg syns det er slitsomt om jeg må si ting flere ganger til ham, at det er slitsomt å måtte krangle etc.

Men så passer jeg da også på å fortelle ham at "nå er mamma sliten, men det er ikke din skyld, bare så du vet det," sånn at han ikke skal tro det alltid er et pes å ha barn, stakkar.

Det der var et vanskelig spørsmål.....
Jo, det er av og til slitsomt å ha barn, men det er mye mer morsomt enn slitsomt. Er man syk, eller barna er syke, er det ihvertfall slitsomt!

En slik nummer 2 tilnærming som Appelsin beskriver ifht daglige hendelser som henting i bhg/SFO etc er lurt. Og jeg merker at jeg er mye flinkere til å ta den versjonen nå enn da jeg var mye yngre. Man erfarer litt etter 3 barn, ja .

Men når klokken går, og fotballkampen til mellomste begynner kl. 17, og det er 20 min å kjøre dit, han skal helst være der 16.45, og nå er klokka 16.20..., ja da blir det ofte en nummer 1 tilnærming til situasjonen, og det hender jeg misunner mine barnløse kollegaer et ørlite nanosekund...:innrømmer:

Jeg tror at de fleste barn tåler å høre at det kan være slitsomt å ha barn. Som saklig og nøytral informasjon, ikke som min bestemor kunne finne på å si "det er du som gjør at faren din blir så fort gammel, sånn som du bråker, han blir jo utslitt". Jeg husker jeg hadde gangsyn nok til å skjønne at så ikke var tilfelle, men jeg har filosofert litt over de utsagna der etter jeg fikk barn selv, og de blir bare mer og mer utrolige.

Men Tjorven, nå har hun fått noe å tenke på. Ting kan være både hyggelige og slitsomme på samme tid, og i dette tilfellet trumfer hyggelig slitsom mange ganger. En av de mange tinga i livet som er verdt det selv om man blir litt sliten.

Barna mine vet at jeg synes det er ganske slitsomt å være mammaen deres av og til. De synes også at det er ganske slitsomt å ha meg til mamma enkelte dager. 🙂 Jeg er meg selv og sier det meste som det er, selv om jeg selvsagt ikke belemrer barna mine med voksenbekymringer eller mine eventuelle negative tanker i hytt og pine.
Men det er lov å være et menneske selv om man er mamma, altså! Et helt sådan, ikke et liksomperfekt glansbilde.
Det er også sant at min slitenhet ofte kommer av alt det andre, og ikke barna i seg selv. Det er mer knyttet til alt det jeg vil ordne, rekke, handle, rydde opp i, de andre voksne jeg vil snakke med, telefonen jeg vil ta og middagen jeg vil ha på bordet klokka fem.
Det er det som er aller best med å være voksen mamma, jeg vet enda bedre denne gangen hva som er viktigst og hva som funker. Og at tiden går likevel så fort, det er deilig å oftere bare drite i alt det "viktige" voksne og bare være. Sammen med barna. Og så bruker vi heller en halv time ekstra i barnehagen når jeg henter, og det er egentlig ganske gøy for mammaer som sklir i storesklien og som ser på hasselnøtt-skattene i skogen. Det er rett og slett det aller gøyeste og viktigste i verden!

Det kan vere slitsomt for barn å ha voksne innimellom også 😉
Men for å svare seriøst; ja, det kan vere slitsomt å ha barn. Men det er heldigvis mer morsomt og givendes, enn slitsomt. Og uten barn hadde livet vert skikkelig uendelig trist og A4 tenker jeg! Jeg ville aldri aldri vert dem foruten, uansett hva og hvor slitsomt det kan vere tiltider. Og det er sant som Appelsin sier, av og til må man bare ta seg tid, selv om man føler at man ikke har det akkurat der og da. 5 - 15 - 30 min ekstra av og til kan gjøre en stor forskjell på stemningen i hjemmet resten av dagen.

Forøvrig det er vel ikke barna i seg selv som er slitsomme, det er oftest situasjonen/e rundt, som kan gjøre det slitsomt.

Vel, jeg har sagt at til ungene at jeg syns det noen ganger er slitsomt å ha barn. Det er ikke lett når en sitter på do og skal ha hjelp, en trenger hjelp lekser og den siste også vil ha hjelp til et eller annet. Spesielt eldstejenta har reflektert over dette og har sagt at hun kan forstå hvorfor det kan være slitsomt før hun slo fast hun var jo verdt det.