Film og TV i 2026

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

Å, hadde lyst å se Marty Supreme i London, men det var faktisk utsolgt. Men den skal ses, det er helt klart.

Jeg har sett tre filmer så langt i år.

1. One battle after another (Ligger på HBO Max allerede). Ikke helt min gate, men ser hvor den vil med syn på det amerikanske samfunnet.

2. Secret Santa. Julefilm ...

3. Sense and sensibility (har egentlig halve igjen).

Jeg har så langt sett:

Film:
1. IT - Chapter two - sett sammen med yngste som fikk overtalt meg siden jeg egentlig ikke er så begeistret for skrekk. Eller, ikke så begeistret for jump scares i hvert fall. Så chapter one og serien Welcome to Derry i romjulen og så ble det Chapter Two nå i år.

2. Fall Guy - lettbeint og fornøyelig actionkomedie.



Serier

1) Stranger Things. Så finaleepisoden 2.januar. Jeg rett og slett digger hele serien. Hele 80-talls settingen og musikken ikke minst er topp for en 1970 modell som meg. Jeg liker historien også, og håper på spinoffs.

2) Down Cemetery Road. Emma Thompson er en god grunn til å se denne, men serien er generelt god hele veien synes jeg. Gir meg litt Slow Horses vibber.

3) Ferdig med sesong 1 av Tehran og i gang med sesong 2. Liker denne godt så langt, og synes også den er litt interessant med dagens Iran i bakhodet.

4) Run Away. Nettopp begynt på, kun sett episode 1.

1. Stranger Things s. 5
Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.

2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg over et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)

1. One battle after another (Ligger på HBO Max allerede). Ikke helt min gate, men ser hvor den vil med syn på det amerikanske samfunnet.

2. Secret Santa. Julefilm ...

3. Sense and sensibility (har egentlig halve igjen).

4. Spiderman: No way home (den gikk på tv, jeg har sett den og de andre tidligere).

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)

4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!

1. Stranger Things s. 5
Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.

2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.

3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.

4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.

1. Knives out Wake Up Dead Man - liker veldig godt denne type film. Daniel Craig spiller utrolig bra, og for et stjernelag som er med her. Humrer, koser meg stort og håper virkelig det kommer flere av denne.

2. Marty Supreme - For en utrolig film. Den er heseblesende, det skjer så mye og jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ingen peiling på ping pong, men det spiller jo ingen rolle. Dette er ikke egentlig en film om selve sporten, men miljøet, ambisjoner, egoisme og fattigdom. Timothy Chalamet er en utrolig god skuespiller.

3. Stranger Things, sesong 3 - Måtte starte om igjen siden jeg falt ut i begynnelsen av sesong 2, så jeg har ikke sett sesong 3 før. Jeg hadde glemt en god del fra sesong 1, og det var veldig bra at jeg startet fra starten av igjen. Jeg blir hekta, og det er mye morsomt. Det er gøy at den er lagt til 80-tallet.

Karamell skrev:

1. One battle after another (Ligger på HBO Max allerede). Ikke helt min gate, men ser hvor den vil med syn på det amerikanske samfunnet.

Det er veldig morsomt å høre. Jeg elsket den filmen. Jeg lo høyt og spontant flere ganger, og Sean Penn er jo helt utrolig i sin rolle. Det samme med Leonardo DiCaprio. Og det filmatiske ved bilscenene var så utrolig bra.

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)

4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!

5. Zerograd. Merkelig, absurd - nesten Monty Pythonsk - sovjetisk film fra 1988, om en streit, alminnelig ingeniør som reiser fra Moskva til en mindre by for å delta i et møte, og som blir fanget opp i et nesten Kafkask narrativ. Ofte hylende morsomt, og med en samling personer og hendelser som er stadig mer surrealistisk. Men det er fremdeles en underliggende følelse av paranoia og ubehag ved å leve i et samfunn du ikke lenger kan forstå, der du aldri ved hva som kommer til å skje, og der det er umulig å vurdere hvem som snakker sant og hvem som bare prater tull - og hvem som det kommer til å vise seg at det var viktig å høre på, kontra hvem man trygt kan ignorere.

6. Insomnia. Jeg så denne psykologiske thrilleren fra Tromsø mens den var forholdsvis (jeg så den til og med på den gamle kinoen i Tromsø, noe som høynet opplevelsen), og jeg må si den holder seg godt. Vi så den på Cinemateket med en introduksjon av regissør Skjoldbjærg som fortalte om sine minner om debutfilmen sin. En av de interessante tingene han sa var at da han så filmen for ikke så lenge siden, opplevde han Stellan Skarsgårds detektiv som mer luguber, med undertoner av overgrep, enn det han tenkte på den gangen. Og det var jeg helt enig i. Jeg husket naturligvis hovedpersonen som ytterst tvilsom og problematisk, men jeg tror ikke jeg tenkte på antydningene til at han er en misbruker. Og dette er bare delvis på grunn av hva han faktisk gjør i filmen; for det meste handler det om stemning og antydninger. Disse antydningene er subtilt, men effektivt konstruert av både regi, skuespill og ikke minst klipping. Så mange av scenene er klippet på en måte som nesten får det til å se ut som om Skarsgård faktisk følger etter eller observerer seg selv, noe som forsterker parallellene mellom ham og morderen han jakter på. Dette, kombinert med den økende paranoiaen og hallusineringen på grunn av søvnmangel, er med på å skape en opplevelse av at det er vanskelig å se helt hvor politimannen slutter og morderen (og potensielle overgriperen) begynner.

7. The Thin Man. Snappy og vittig og ofte hylende morsom, denne detektivfilmen/komedien fra like før Hays Code-sensuren ble innført er briljant fra begynnelse til slutt. Ekteparet Nick og Nora Charles drikker og flørter og tøyser kontinuerlig mens et mordmysterium med stadig flere ofre eskalerer rundt dem; det er egentlig vanskelig å bli altfor interessert i mordene med dette fantastisk sjarmerende paret i sentrum. For ikke å snakke om terrieren Asta! (Filmhistorikeren Andrew Sarris skal ha sagt om Nick og Nora at de var «the first on-screen Hollywood couple for whom matrimony did not signal the end of sex, romance and adventure.»)
Nick: I'm a hero. I was shot twice in the Tribune.
Nora: I read where you were shot five times in the tabloids.
Nick: It's not true. He didn't come anywhere near my tabloids.

1. Knives out Wake Up Dead Man - liker veldig godt denne type film. Daniel Craig spiller utrolig bra, og for et stjernelag som er med her. Humrer, koser meg stort og håper virkelig det kommer flere av denne.

2. Marty Supreme - For en utrolig film. Den er heseblesende, det skjer så mye og jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ingen peiling på ping pong, men det spiller jo ingen rolle. Dette er ikke egentlig en film om selve sporten, men miljøet, ambisjoner, egoisme og fattigdom. Timothy Chalamet er en utrolig god skuespiller.

3. Stranger Things, sesong 3 - Måtte starte om igjen siden jeg falt ut i begynnelsen av sesong 2, så jeg har ikke sett sesong 3 før. Jeg hadde glemt en god del fra sesong 1, og det var veldig bra at jeg startet fra starten av igjen. Jeg blir hekta, og det er mye morsomt. Det er gøy at den er lagt til 80-tallet.

4. Stranger Things, sesong 4 og 5 - Likte den godt, men er veldig glad jeg så alt i ett. Tror jeg kunne mistet interessen om jeg hadde måttet vente.

5. Springsteen: Deliver Me From Nowhere - Jeremy Allen White gjør en god rolle og det er mange fakter og bevegelser jeg absolutt kjenner igjen fra Springsteen. Filmen er ikke dårlig, men den mangler liksom noe for å være helt topp.

1. Stranger Things s. 5
Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.

2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.

3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.

4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.

5. U Are the Universe / Ty kosmos
Jorda eksploderer, og en nokså stakkarslig og ensom ukrainer som lever av å transportere atomavfall til en av Jupiters måner, er plutselig, tror han i hvert fall, det siste gjenlevende mennesket i universet, med roboten Maksim som eneste selskap. Selv om den siterer 2001 åpenlyst, er den mer som en slags krysning av Gravity og Moon, krydret med mye ukrainsk galgenhumor, samtidig som den gradvis får mye mer emosjonell dybde enn man skulle trodd og til slutt blir overraskende rørende. Vel verdt å se.

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)

4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!

5. Zerograd. Merkelig, absurd - nesten Monty Pythonsk - sovjetisk film fra 1988, om en streit, alminnelig ingeniør som reiser fra Moskva til en mindre by for å delta i et møte, og som blir fanget opp i et nesten Kafkask narrativ. Ofte hylende morsomt, og med en samling personer og hendelser som er stadig mer surrealistisk. Men det er fremdeles en underliggende følelse av paranoia og ubehag ved å leve i et samfunn du ikke lenger kan forstå, der du aldri ved hva som kommer til å skje, og der det er umulig å vurdere hvem som snakker sant og hvem som bare prater tull - og hvem som det kommer til å vise seg at det var viktig å høre på, kontra hvem man trygt kan ignorere.

6. Insomnia. Jeg så denne psykologiske thrilleren fra Tromsø mens den var forholdsvis (jeg så den til og med på den gamle kinoen i Tromsø, noe som høynet opplevelsen), og jeg må si den holder seg godt. Vi så den på Cinemateket med en introduksjon av regissør Skjoldbjærg som fortalte om sine minner om debutfilmen sin. En av de interessante tingene han sa var at da han så filmen for ikke så lenge siden, opplevde han Stellan Skarsgårds detektiv som mer luguber, med undertoner av overgrep, enn det han tenkte på den gangen. Og det var jeg helt enig i. Jeg husket naturligvis hovedpersonen som ytterst tvilsom og problematisk, men jeg tror ikke jeg tenkte på antydningene til at han er en misbruker. Og dette er bare delvis på grunn av hva han faktisk gjør i filmen; for det meste handler det om stemning og antydninger. Disse antydningene er subtilt, men effektivt konstruert av både regi, skuespill og ikke minst klipping. Så mange av scenene er klippet på en måte som nesten får det til å se ut som om Skarsgård faktisk følger etter eller observerer seg selv, noe som forsterker parallellene mellom ham og morderen han jakter på. Dette, kombinert med den økende paranoiaen og hallusineringen på grunn av søvnmangel, er med på å skape en opplevelse av at det er vanskelig å se helt hvor politimannen slutter og morderen (og potensielle overgriperen) begynner.

7. The Thin Man. Snappy og vittig og ofte hylende morsom, denne detektivfilmen/komedien fra like før Hays Code-sensuren ble innført er briljant fra begynnelse til slutt. Ekteparet Nick og Nora Charles drikker og flørter og tøyser kontinuerlig mens et mordmysterium med stadig flere ofre eskalerer rundt dem; det er egentlig vanskelig å bli altfor interessert i mordene med dette fantastisk sjarmerende paret i sentrum. For ikke å snakke om terrieren Asta! (Filmhistorikeren Andrew Sarris skal ha sagt om Nick og Nora at de var «the first on-screen Hollywood couple for whom matrimony did not signal the end of sex, romance and adventure.»)
Nick: I'm a hero. I was shot twice in the [I]Tribune.
Nora: I read where you were shot five times in the tabloids.
Nick: It's not true. He didn't come anywhere near my tabloids.[/I]

8. The Secret Agent (O Agente Secreto). Fantastisk brasiliansk film! Nesten Pyncheon-aktig overveldende når det gjelder mengde personer, hendelser og temaer; den er fargerik og pulserende, selv om den også er dyster, brutal og blodig; den føles som en episk historie, selv om den for det meste foregår i løpet av et par dager; og den er eksepsjonelt menneskelig, selv om den foregår under et brutalt og umenneskelig regime. Det er flere interessante ikke-helt-paralleller med handling og tematikk i One Battle After Another. (Det hadde ellers vært veldig interessant å høre hvordan filmen oppleves av brasilianere som husker 70-tallet.)

9. Train Dreams. Langsom, vakker film med mye hjerte og mye tristhet. Den minner litt om en del av de langsommere og mer alvorlige filmene til Coen-brødrene, men uten et gram av den ironien eller ironiske distansen de stort sett alltid gjør bruk av. Robert Grainier er en mann fullstendig uten ironisk distanse til verden rundt ham, og følsomheten hans gjør det vanskelig å leve i og navigere en verden som ofte ikke bryr seg. De fleste menneskene vi faktisk møter i filmen er likevel vennlige (uvennligheten og brutaliteten i historien ser vi alltid litt på avstand, og de som er ansvarlige for den, er ukjente og anonyme). Det er en dypt menneskelig historie.

10. Sound of Falling (In der Sonne schauen). En av de beste og mest oppslukende filmene jeg har sett så langt i år. Den beveger seg mellom fire ulike tidslinjer på drømmeaktig vis, og det tar tid før man helt forstår hvem som tilhører hvilken familie og hvilken tid. Alle de fire familiene bor i det samme huset øst i Tyskland; den eldste historien foregår rundt 1. verdenskrig, og den nyeste i nåtiden. I hver av tidslinjene er hovedfokuset på en ung jente som er fascinert og oppslukt av døden og av sex, og som i større eller mindre grad er klar over hva disse tingene har å si for henne selv og for kvinnene og jentene rundt henne. Som seer tar det tid - i et par tilfeller tar det hele filmen - å skjønne hvordan noen av scenene og hendelsene henger sammen. Ekkoer av fryktelige hendelser svinger både fremover og bakover i tid, og det er til dels underlige likheter mellom de ikke helt sammenhengende fortellingene. Et par ganger blir en replikk gjentatt ordrett i en helt annen sammenheng i en annen tid. Noen av de sentrale figurene er i slekt med hverandre, og ett av temaene gjennom hele filmen er definitivt generasjonelle traumer - noe Tyskland har mye av på nasjonalt nivå. Ekstremt vellaget, og en av de filmene som ikke kunne være noe annet enn en film.

11. The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover. Jeg så av en eller annen grunn aldri denne filmen da den vakte så mye oppmerksomhet den gangen i forrige århundre, men dessverre er det jo vanskelig å unngå å ha fått med seg slutten på en kultfilm fra 1989. Dette er en av de mest ubehagelige filmene jeg noen gang har sett, både på grunn av den voldsomme brutaliteten og på grunn av den uopphørlig vulgært forferdelige Spica, «Tyven» fra tittelen, som i dag oppleves mest som en parodi på Trump. Visuelt er filmen så overdådig at «overdådig» nesten er et for svakt ord, og man kan sikkert se den om og om igjen gjentatte ganger og stadig finne noe nytt. Ikke jeg, da; jeg kommer nok aldri til å ha lyst til å se den igjen!

12. Sirāt. Spanias bidrag til årets Oscarnominasjoner er et mesterverk, og jeg var helt utslitt etter å ha sett den, enda den for det meste er forholdsvis langsom - langsom, men uavvendelig. «Ubønnhørlig» er kanskje et dekkende ord. Den starter i et raveparty i den marokkanske ørkenen, dit den middelaldrende spanjolen Luis kommer, sammen med den unge sønnen sin, for å lete etter sin forsvunne datter. Ørkenlandskapet gir en følelse av verdens undergang allerede før handlingen starter, og når vi er i gang, føles historien som en slags post-apokalyptisk road movie. Som sådan er det også ekkoer av Mad Max her, spesielt Fury Road, men det gir egentlig feil inntrykk av sjanger og tone i filmen å si dette. Folkene vi møter, lever helt i utkanten av samfunnet, til en viss grad har de egentlig krysset over til en helt annen måte å leve på, og det å krysse over er et tema som gjentas mange ganger. Biter av radionyheter nå og da gir oss litt informasjon om hva som foregår i verden «der ute», noe som fører til følgende utveksling (etter hukommelsen): «Er det sånn det føles når verden går under?» «Jeg vet ikke hvordan det føles. Verden har gått under lenge.»

13. Wuthering Heights. Overveldende production value som minnet meg om en krysning av Poor Things og Crimson Peak. Jacob Elordi er et utmerket valg til å spille en tragisk, monstrøs, gotisk protagonist, her som i Frankenstein, og Margot Robbie er, som forventet, god nok til å gi Cathy den nødvendige kombinasjonen av ekstrem selvopptatthet og nesten dødelig karisma. Men likevel ble filmen litt flat for meg, særlig i den siste tredjedelen. Og det er synd, for det er flere fantastiske scener, og innimellom viser den glimt av noe som det hadde vært veldig interessant å utvikle mer. Jeg liker dynamikken mellom Cathy, Heathcliff og Nelly, men synes Nelly fikk for lite å gjøre, og motivasjonen hennes falt helt fra hverandre mot slutten. Fullt mulig at jeg bare er for gammel, såklart; resten av publikum, som var vesentlig yngre, virket som de hadde det veldig gøy! Skuespillerne er vel verdt å se, og filmen er både underholdende og sexy; jeg hadde bare håpet på litt mer, for jeg tror Fennell er i stand til å lage minst én virkelig god film. Men det er ikke denne.

14. Hamnet. Utrolig nær og rørende film om kjærligheten mellom Agnes og Will og barna deres, og om hvordan et fryktelig tap nesten river dem fullstendig i stykker. Også en slags origin story for Shakespeare som dramatiker, og spesifikt for Hamlet.

15. F1. Jeg antok det ville være veldig mange biler og mye rask kjøring i denne filmen, dessuten Brad Pitt, og jeg fikk rett. Jeg er eksepsjonelt uinteressert i biler og kjøring, men Brad Pitt er jo ok. Og flere andre skuespillere var også gode. Ingen anelse om hvorfor denne er nominert til Oscar for beste film. Noen folk liker antagelig biler. Hvem skulle trodd?

16. It Was Just an Accident. Det iranske Oscar-håpet ser teknisk veldig enkel ut ved første øyekast, men den er åpenbart ekstremt gjennomtenkt, også når det gjelder filming og kameravinkler. Tonen er en overraskende blanding av farse og sterkt ubehag som biter seg fast i magen. Bruden i full brudekjole, komplett med slør, er med på å øke den farsepregede looken, men det er ingenting latterlig ved henne; ikke ved noen av de andre heller, for den del. Filmen har en rekke nesten-referanser til andre filmer og sjangre (og en eksplisitt Beckett-referanse); flere ganger følte jeg nesten at den slo an tonen for en spesifikk retning eller story, men så ombestemte seg og sa nei, dette er ikke en sånn film. Jeg var hele veien ganske usikker (og spent) på hva slags film dette skulle ende opp med å være. Og jeg skal ikke spoile den ved å si hva slags film jeg mener det er, bortsett fra overbevisende menneskelig og alt annet enn enkel.

1. Stranger Things s. 5
Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.

2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.

3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.

4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.

5. U Are the Universe / Ty kosmos
Jorda eksploderer, og en nokså stakkarslig og ensom ukrainer som lever av å transportere atomavfall til en av Jupiters måner, er plutselig, tror han i hvert fall, det siste gjenlevende mennesket i universet, med roboten Maksim som eneste selskap. Selv om den siterer 2001 åpenlyst, er den mer som en slags krysning av Gravity og Moon, krydret med mye ukrainsk galgenhumor, samtidig som den gradvis får mye mer emosjonell dybde enn man skulle trodd og til slutt blir overraskende rørende. Vel verdt å se.

6. Heated Rivalry
Den har veldig mange fanfic-troper, men den er godt lagd og veldig fint spilt av de to hovedrolleinnehaverne, som har en veldig sjarmerende dynamikk. Særlig de to siste episodene er veldig fine. Bonuspoeng for god russisk dialog, og selv om man hører godt at Connor Storrie ikke er russer, har han imponerende god intonasjon og uttale, og aller best er han til å banne.

7. Pride and Prejudice (2005)
Trengte den virkelig!

8. Small Prophets
Svært snodig, men også veldig sjarmerende serie som jeg vil anbefale å vite minst mulig om før man ser. Nydelig persongalleri! Veldig morsom, og rørende også!

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)

4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!

5. Zerograd. Merkelig, absurd - nesten Monty Pythonsk - sovjetisk film fra 1988, om en streit, alminnelig ingeniør som reiser fra Moskva til en mindre by for å delta i et møte, og som blir fanget opp i et nesten Kafkask narrativ. Ofte hylende morsomt, og med en samling personer og hendelser som er stadig mer surrealistisk. Men det er fremdeles en underliggende følelse av paranoia og ubehag ved å leve i et samfunn du ikke lenger kan forstå, der du aldri ved hva som kommer til å skje, og der det er umulig å vurdere hvem som snakker sant og hvem som bare prater tull - og hvem som det kommer til å vise seg at det var viktig å høre på, kontra hvem man trygt kan ignorere.

6. Insomnia. Jeg så denne psykologiske thrilleren fra Tromsø mens den var forholdsvis (jeg så den til og med på den gamle kinoen i Tromsø, noe som høynet opplevelsen), og jeg må si den holder seg godt. Vi så den på Cinemateket med en introduksjon av regissør Skjoldbjærg som fortalte om sine minner om debutfilmen sin. En av de interessante tingene han sa var at da han så filmen for ikke så lenge siden, opplevde han Stellan Skarsgårds detektiv som mer luguber, med undertoner av overgrep, enn det han tenkte på den gangen. Og det var jeg helt enig i. Jeg husket naturligvis hovedpersonen som ytterst tvilsom og problematisk, men jeg tror ikke jeg tenkte på antydningene til at han er en misbruker. Og dette er bare delvis på grunn av hva han faktisk gjør i filmen; for det meste handler det om stemning og antydninger. Disse antydningene er subtilt, men effektivt konstruert av både regi, skuespill og ikke minst klipping. Så mange av scenene er klippet på en måte som nesten får det til å se ut som om Skarsgård faktisk følger etter eller observerer seg selv, noe som forsterker parallellene mellom ham og morderen han jakter på. Dette, kombinert med den økende paranoiaen og hallusineringen på grunn av søvnmangel, er med på å skape en opplevelse av at det er vanskelig å se helt hvor politimannen slutter og morderen (og den potensielle overgriperen) begynner.

7. The Thin Man. Snappy og vittig og ofte hylende morsom; denne detektivfilmen/komedien fra like før Hays Code-sensuren ble innført er briljant fra begynnelse til slutt. Ekteparet Nick og Nora Charles drikker og flørter og tøyser kontinuerlig mens et mordmysterium med stadig flere ofre eskalerer rundt dem; det er egentlig vanskelig å bli altfor interessert i mordene med dette fantastisk sjarmerende paret i sentrum. For ikke å snakke om terrieren Asta! (Filmhistorikeren Andrew Sarris skal ha sagt om Nick og Nora at de var «the first on-screen Hollywood couple for whom matrimony did not signal the end of sex, romance and adventure.»)
Nick: I'm a hero. I was shot twice in the [I]Tribune.
Nora: I read where you were shot five times in the tabloids.
Nick: It's not true. He didn't come anywhere near my tabloids.[/I]

8. The Secret Agent (O Agente Secreto). Fantastisk brasiliansk film! Nesten Pyncheon-aktig overveldende når det gjelder mengde personer, hendelser og temaer; den er fargerik og pulserende, selv om den også er dyster, brutal og blodig; den føles som en episk historie, selv om den for det meste foregår i løpet av et par dager; og den er eksepsjonelt menneskelig, selv om den foregår under et brutalt og umenneskelig regime. Det er flere interessante ikke-helt-paralleller med handling og tematikk i One Battle After Another. (Det hadde ellers vært veldig interessant å høre hvordan filmen oppleves av brasilianere som husker 70-tallet.)

9. Train Dreams. Langsom, vakker film med mye hjerte og mye tristhet. Den minner litt om en del av de langsommere og mer alvorlige filmene til Coen-brødrene, men uten et gram av den ironien eller ironiske distansen de stort sett alltid gjør bruk av. Robert Grainier er en mann fullstendig uten ironisk distanse til verden rundt ham, og følsomheten hans gjør det vanskelig å leve i og navigere en verden som ofte ikke bryr seg. De fleste menneskene vi faktisk møter i filmen er likevel vennlige (uvennligheten og brutaliteten i historien ser vi alltid litt på avstand, og de som er ansvarlige for den, er ukjente og anonyme). Det er en dypt menneskelig historie.

10. Sound of Falling (In der Sonne schauen). En av de beste og mest oppslukende filmene jeg har sett så langt i år. Den beveger seg mellom fire ulike tidslinjer på drømmeaktig vis, og det tar tid før man helt forstår hvem som tilhører hvilken familie og hvilken tid. Alle de fire familiene bor i det samme huset øst i Tyskland; den eldste historien foregår rundt 1. verdenskrig, og den nyeste i nåtiden. I hver av tidslinjene er hovedfokuset på en ung jente som er fascinert og oppslukt av døden og av sex, og som i større eller mindre grad er klar over hva disse tingene har å si for henne selv og for kvinnene og jentene rundt henne. Som seer tar det tid - i et par tilfeller tar det hele filmen - å skjønne hvordan noen av scenene og hendelsene henger sammen. Ekkoer av fryktelige hendelser svinger både fremover og bakover i tid, og det er til dels underlige likheter mellom de ikke helt sammenhengende fortellingene. Et par ganger blir en replikk gjentatt ordrett i en helt annen sammenheng i en annen tid. Noen av de sentrale figurene er i slekt med hverandre, og ett av temaene gjennom hele filmen er definitivt generasjonelle traumer - noe Tyskland har mye av på nasjonalt nivå. Ekstremt vellaget, og en av de filmene som ikke kunne være noe annet enn en film.

11. The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover. Jeg så av en eller annen grunn aldri denne filmen da den vakte så mye oppmerksomhet den gangen i forrige århundre, men dessverre er det jo vanskelig å unngå å ha fått med seg slutten på en kultfilm fra 1989. Dette er en av de mest ubehagelige filmene jeg noen gang har sett, både på grunn av den voldsomme brutaliteten og på grunn av den uopphørlig vulgært forferdelige Spica, «Tyven» fra tittelen, som i dag oppleves mest som en parodi på Trump. Visuelt er filmen så overdådig at «overdådig» nesten er et for svakt ord, og man kan sikkert se den om og om igjen gjentatte ganger og stadig finne noe nytt. Ikke jeg, da; jeg kommer nok aldri til å ha lyst til å se den igjen!

12. Sirāt. Spanias bidrag til årets Oscarnominasjoner er et mesterverk, og jeg var helt utslitt etter å ha sett den, enda den for det meste er forholdsvis langsom - langsom, men uavvendelig. «Ubønnhørlig» er kanskje et dekkende ord. Den starter i et raveparty i den marokkanske ørkenen, dit den middelaldrende spanjolen Luis kommer, sammen med den unge sønnen sin, for å lete etter sin forsvunne datter. Ørkenlandskapet gir en følelse av verdens undergang allerede før handlingen starter, og når vi er i gang, føles historien som en slags post-apokalyptisk road movie. Som sådan er det også ekkoer av Mad Max her, spesielt Fury Road, men det gir egentlig feil inntrykk av sjanger og tone i filmen å si dette. Folkene vi møter, lever helt i utkanten av samfunnet, til en viss grad har de egentlig krysset over til en helt annen måte å leve på, og det å krysse over er et tema som gjentas mange ganger. Biter av radionyheter nå og da gir oss litt informasjon om hva som foregår i verden «der ute», noe som fører til følgende utveksling (etter hukommelsen): «Er det sånn det føles når verden går under?» «Jeg vet ikke hvordan det føles. Verden har gått under lenge.»

13. Wuthering Heights. Overveldende production value som minnet meg om en krysning av Poor Things og Crimson Peak. Jacob Elordi er et utmerket valg til å spille en tragisk, monstrøs, gotisk protagonist, her som i Frankenstein, og Margot Robbie er, som forventet, god nok til å gi Cathy den nødvendige kombinasjonen av ekstrem selvopptatthet og nesten dødelig karisma. Men likevel ble filmen litt flat for meg, særlig i den siste tredjedelen. Og det er synd, for det er flere fantastiske scener, og innimellom viser den glimt av noe som det hadde vært veldig interessant å utvikle mer. Jeg liker dynamikken mellom Cathy, Heathcliff og Nelly, men synes Nelly fikk for lite å gjøre, og motivasjonen hennes falt helt fra hverandre mot slutten. Fullt mulig at jeg bare er for gammel, såklart; resten av publikum, som var vesentlig yngre, virket som de hadde det veldig gøy! Skuespillerne er vel verdt å se, og filmen er både underholdende og sexy; jeg hadde bare håpet på litt mer, for jeg tror Fennell er i stand til å lage minst én virkelig god film. Men det er ikke denne.

14. Hamnet. Utrolig nær og rørende film om kjærligheten mellom Agnes og Will og barna deres, og om hvordan et fryktelig tap nesten river dem fullstendig i stykker. Også en slags origin story for Shakespeare som dramatiker, og spesifikt for Hamlet.

15. F1. Jeg antok det ville være veldig mange biler og mye rask kjøring i denne filmen, dessuten Brad Pitt, og jeg fikk rett. Jeg er eksepsjonelt uinteressert i biler og kjøring, men Brad Pitt er jo ok. Og flere andre skuespillere var også gode. Ingen anelse om hvorfor denne er nominert til Oscar for beste film. Noen folk liker antagelig biler. Hvem skulle trodd?

16. It Was Just an Accident. Det iranske Oscar-håpet ser teknisk veldig enkel ut ved første øyekast, men den er åpenbart ekstremt gjennomtenkt, også når det gjelder filming og kameravinkler. Tonen er en overraskende blanding av farse og sterkt ubehag som biter seg fast i magen. Bruden i full brudekjole, komplett med slør, er med på å øke den farsepregede looken, men det er ingenting latterlig ved henne; ikke ved noen av de andre heller, for den del. Filmen har en rekke nesten-referanser til andre filmer og sjangre (og en eksplisitt Beckett-referanse); flere ganger følte jeg nesten at den slo an tonen for en spesifikk retning eller story, men så ombestemte seg og sa nei, dette er ikke en sånn film. Jeg var hele veien ganske usikker (og spent) på hva slags film dette skulle ende opp med å være. Og jeg skal ikke spoile den ved å si hva slags film jeg mener det er, bortsett fra overbevisende menneskelig og alt annet enn enkel.

17. No Other Choice. Jeg visste absolutt ingenting om Park Chan-wooks nyeste film da vi gikk og så den, og det er nok helt klart den beste måten å se den på! Den er virkelig god, skarpt og satirisk underholdende, og aldri akkurat det jeg trodde den skulle være. De tidligere filmene til Park som jeg har sett har alle vært ganske forskjellige (og alle har vært gode), men denne her skiller seg ut likevel ved å føles som tre-fire ulike filmer som er stablet oppå hverandre og i større eller mindre grad går inn i hverandre. Jeg likte den veldig godt.

18. Bride of Frankenstein. Underholdende oppfølger til den originale Frankenstein fra 1931. Jeg koste meg med den lille prologen med Mary og Percy Shelley sammen med sin overdramatiske venn Lord Byron, og likte veldig godt Elsa Lanchester som både Mary Shelley og Bruden fra tittelen. Boris Karloff syntes jeg kanskje var enda bedre i den første filmen, der The Creature ikke hadde lært å snakke enda, men historien her henger jo vesentlig bedre sammen enn den første gjorde. Og doctor Septimus er en herlig camp antagonist!

1. Knives out Wake Up Dead Man - liker veldig godt denne type film. Daniel Craig spiller utrolig bra, og for et stjernelag som er med her. Humrer, koser meg stort og håper virkelig det kommer flere av denne.

2. Marty Supreme - For en utrolig film. Den er heseblesende, det skjer så mye og jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ingen peiling på ping pong, men det spiller jo ingen rolle. Dette er ikke egentlig en film om selve sporten, men miljøet, ambisjoner, egoisme og fattigdom. Timothy Chalamet er en utrolig god skuespiller.

3. Stranger Things, sesong 3 - Måtte starte om igjen siden jeg falt ut i begynnelsen av sesong 2, så jeg har ikke sett sesong 3 før. Jeg hadde glemt en god del fra sesong 1, og det var veldig bra at jeg startet fra starten av igjen. Jeg blir hekta, og det er mye morsomt. Det er gøy at den er lagt til 80-tallet.

4. Stranger Things, sesong 4 og 5 - Likte den godt, men er veldig glad jeg så alt i ett. Tror jeg kunne mistet interessen om jeg hadde måttet vente.

5. Springsteen: Deliver Me From Nowhere - Jeremy Allen White gjør en god rolle og det er mange fakter og bevegelser jeg absolutt kjenner igjen fra Springsteen. Filmen er ikke dårlig, men den mangler liksom noe for å være helt topp.

6. His & hers - starter ganske interessant, men synes den taper seg utover. Så den uansett ferdig. Helt grei underholdning, men hadde nok valgt mye annet å se enn den først.

7. Agatha Christie’s Seven Dials - likte den, men fikk ikke akkurat Agatha Christie-stemning av dette. Så ferdig, men ble ikke veldig imponert.

8. Heated Rivalry - for mye rett på sex og lite utdyping av karakterer og lite utvikling over altfor lang tid.

9. Fanget - ble underholdt, men ikke mer enn det av denne. Litt slitsom til tider.

10. Come See Me In The Good Light - for en dokumentar. Rå, ærlig og åpen. Fikk veldig lyst til å lese diktene til Andrea Gibson. De har jeg ikke lest noe av, men det må jeg absolutt etter denne dokumentaren. Og jeg må si at de virket som en utrolig interessant person også.

1. Stranger Things s. 5
Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.

2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.

3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.

4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.

5. U Are the Universe / Ty kosmos
Jorda eksploderer, og en nokså stakkarslig og ensom ukrainer som lever av å transportere atomavfall til en av Jupiters måner, er plutselig, tror han i hvert fall, det siste gjenlevende mennesket i universet, med roboten Maksim som eneste selskap. Selv om den siterer 2001 åpenlyst, er den mer som en slags krysning av Gravity og Moon, krydret med mye ukrainsk galgenhumor, samtidig som den gradvis får mye mer emosjonell dybde enn man skulle trodd og til slutt blir overraskende rørende. Vel verdt å se.

6. Heated Rivalry
Den har veldig mange fanfic-troper, men den er godt lagd og veldig fint spilt av de to hovedrolleinnehaverne, som har en veldig sjarmerende dynamikk. Særlig de to siste episodene er veldig fine. Bonuspoeng for god russisk dialog, og selv om man hører godt at Connor Storrie ikke er russer, har han imponerende god intonasjon og uttale, og aller best er han til å banne.

7. Pride and Prejudice (2005)
Trengte den virkelig!

8. Small Prophets
Svært snodig, men også veldig sjarmerende serie som jeg vil anbefale å vite minst mulig om før man ser. Nydelig persongalleri! Veldig morsom, og rørende også!

9. Bridgerton s. 4
Ingen dårlig sesong, jeg likte Sophie og jeg likte Askepott-temaet.

10. How to Get to Heaven from Belfast
Særdeles eksentrisk og snurrig serie fra Lisa McGee (som lagde Derry Girls). Det er en slags krim med et litt Yellowjackets-aktig premiss, men er full av surrealistiske opptrinn og merkelige og/eller illevarslende personer, litt à la Twin Peaks eller Legion, bare at alt er veldig, veldig irsk. Også her er hovedpersonene en venninnegjeng, men denne gangen er de seint i 30-åra og har ikke helt funnet seg til rette i voksenlivene sine, så de begir seg inn i fare og kaos med en viss entusiasme.