Tar du rattet?

Hvis du er i bil, og er kvinne, tar du plass i førersetet, eller overlater du det til partner? Det varierer. Det er vel oftere han enn meg, noen som litt henger igjen som vane fra at han tok lappen etter at vi fikk vårt andre barn og kjørte konsekvent for å få mengdetreningen. Men det er mange år siden nå og det er ikke uvanlig at jeg kjører når vi er alle i bilen.

Kjører du langturer alene? Ikke så ofte, ikke fordi jeg ikke kan (i årene før han tok lappen var det jo bre jeg som kjørte, og vi hadde noen lange ferieturer da også) men rett og slett fordi vi bytter på å kjøre på langtur fordi det er grei for føreroppmerksomheten å bytte på. Og jeg er aldri på langtur uten ham hvilket ikke har med bilen å gjøre, men familieprioriteringene/livet vårt å gjøre.

Motorvei? Kan jeg gjøre, men det er ikke sånne her så det skjer ikke så ofte. Det er "kamp om" å være den som kjører når vi kommer til de få 100-strekkene vi passerer på ferie 😉 Sånn mange-felts motorvei har jeg ikke vært på mange ganger hverken som fører eller passasjer og han her nå i alle fall ikke mer erfaren enn meg på det.


Kjører du i bytrafikk dersom du til daglig bor og kjører på distriktsveier?
Lukeparkerer? Jeg kan kjøre i bytrafikk, men storbyer er det ikke hvert år jeg er i, så jeg er naturlig nok noe usikker på å kjøre der og foretrekker å slippe. Basert enkelt og greit på at muligheten/behovet inntreffer bare sånn hvert 5. år eller noe sånn. Mindre byer kjører jeg i når det passer seg sånn.

Kjører "den store bilen" dersom du har din egen lille dagligbil?
Kjører med tilhenger eller campingvogn? Bobil?

"min bil" er den store, s maxen. Mannen kjører avensisen. Liten tilhenger kan jeg kjøre, men liker ikke rygge med den. Campingvogn og bobil har jeg ikke sertifikat til, det har ikke mannen min heller så slikt driver vi ikke med

safran skrev:

Før lot jeg helst andre kjøre om vi skulle noe sted, f.eks med jobben. Men etter å ha opplevd mye rar kjøring, kjører jeg helst selv. Fader, det er mange som er dårlige på å kjøre bil! Kan ikke motorvei, ligger i venstre felt og sperrer, er ikke oppmerksomme på biler i påkjøringsfelt, kjører for tett på bilen foran - ugh!

Og blinklys og tydelig kjøring er for pyser. Nei, takk. Da kjører jeg heller selv. #kontrollfrik

Jeg har vært alene med barna i flere år så jeg har ikke så mye valg. Men jeg liker uansett å kjøre, og er ikke redd for noe. Har aldri kjørt bobil, men kjørte stor varebil i flere år mens jeg var selvstendig næringsdrivende. Henger er det veldig sjelden jeg har behov for å kjøre med, men jeg har gjort det og. Rygget også. Jeg har kjørt i både England, Danmark og Bulgaria og synes det er spennende å kjøre i andre land. Men det er mer gøy å kjøre på smale svingete veier langs fjordene i Norge enn i 130 på motorveien i Danmark.

Hadde jeg hatt en mann hadde det nok blitt til at vi byttet på å kjøre alt etter som hvem som var trøtt.

Jeg synes også det er litt dumt å sette begrensninger for seg selv ved å la redselen ta overhånd. Men man klarer seg jo som regel bra selv om man ikke vil kjøre så det må man jo få bestemme selv.

Vi bytter på å kjøre bil, men det er som regel jeg som kjører dersom vi har på henger eller campingvogn. Jeg er mye flinkere enn ham, ettersom jeg har vogntoglappen, og har jobbet mye med kjøring.

Kjører gjerne lange strekninger alene, også med store biler og henger/campingvogn på.

Det varierer, men jeg liker å kjøre og jeg liker å kjøre langt. Jeg har en «morsom bil», og den hender det jeg lar partner kjøre for å være grei. Men jeg lar aldri partner kjøre bare fordi han er mann, eller fordi jeg ikke liker å kjøre.

Jeg kjører hver dag til og fra jobb, som er en 20 min-ish tur hver vei. Jeg er ikke ofte i Oslo, men det er ikke fordi jeg ikke vil kjøre der. Har kjørt passe mye i Oslo opp gjennom. Jeg har ingen problemer med å si at jeg ikke er god på å lukeparkere, men klarer det til slutt hvis jeg gidder. Som regel velger jeg en annen måte å parkere på.

Jeg har ikke lappen på henger og sånt, så det det driver jeg ikke meg. Jeg har en liten bil, mannen litt større. Det er ikke så ofte vi bytter bil, men det er fordi han ofte trenger sin i jobben sin.

Når vi er på tur sammen er det alltid han som kjører, og det er ikke fordi jeg ikke vil, men han hater å "sitte på", uansett hvem han kjørere sammen med. Men det er helt greit for meg, jeg liker å sitte på med han. Og da kan jeg sove så mye jeg vil.

Jeg elsker å kjøre bil, fikk ikke lappen før jeg var over 30 år. Jeg har ikke noen problemer med å kjører langturer alene, og gjør det rett som det er.

Når vi er i utlandet er det så og si alltid mannen som kjører, jeg innrømmer at jeg ikke har noe lyst til å kjøre i feks Italia. Men må jeg så må jeg. Jeg har gjort det.

Jeg er glad i å kjøre bil, har vært det helt siden jeg tok lappen. Har kjørt og rygget med henger, kjørt russebil (varevogn), og er vi på langtur kjører mannen og jeg like mye. En sommer hadde han hjernerystelse og skulle ta det rolig, da kjørte jeg hele sommeren, bla tur/retur Danmark. På ferie med leiebil er det alltid han som kjører, det har med forsikring gjøre, samt at jeg gjerne står over .

Båt derimot er jeg veldig usikker på.

Her er det hipp som happ. Vi er begge glade i kjøre bil. Jeg er vokst opp på landet og han i by så jeg mener jeg er bedre enn han på smale vestlandsveier og han er hakket hvassere i bytrafikken. Men har bodd både i Oslo og Trondheim i mange år så jeg kjører der også. Men merker at jeg ikke er lik avslappet i Oslo som jeg var da jeg bodde der. Lukeparkering for eksempel var jeg dritgod på, men nå gjør jeg det aldri lenger nesten så er ikke lik komfortabel som før. Men gjør det altså.

Jeg kjører også når vi leier bil i utlandet, men jeg er ikke lik komfortabel som han og jeg innrømmer at han ofte kjører i store byer når vi er på ferie.

Hvis du er i bil, og er kvinne, tar du plass i førersetet, eller overlater du det til partner?
Høvdingen tok lappen som 18-åring, jeg tok den som 35-åring. Jeg innbiller meg at det har mer med saken å gjøre enn kjønn. Akkurat nå har vi en bil jeg virkelig ikke liker å kjøre, men vi er begge enige om at jeg må ta tak i det og bare gjøre det.

Kjører du langturer alene?
Nei, det har jeg ikke gjort. Ikke fordi jeg er redd eller sånt, men fordi det aldri har vært nødvendig. Siden jeg ikke er en veldig erfaren sjåfør blir jeg fortere sliten, så en langtur alene hadde tatt på.

Motorvei?
Jada.

Kjører du i bytrafikk dersom du til daglig bor og kjører på distriktsveier?
Lukeparkerer?
Jeg bor i by og foretrekker bytrafikk framfor landeveiskjøring. Kjørte på Grünerløkka tredje kjøretimen min. Kan lukeparkere. Landeveiskjøring syns jeg er litt stress. Det er ofte uoversiktlig og går fort. Jeg kjører ofte inn i lommer og slipper forbi hissig lokalbefolkning.

Kjører "den store bilen" dersom du har din egen lille dagligbil?
Kjører med tilhenger eller campingvogn? Bobil?
Vi har bare en bil, og nei, jeg liker den ikke. Jeg er ikke så stor, og den er klumpete og uoversikrlig. Og mest av alt hater jeg å gire. Jeg foretrekker automatgir, og da har størrelsen mindre å si. Har aldri kjørt med tilhenger, campingvogn eller bobil. De to siste fordi det er en totalt uaktuell ferieform, den første har ikke vært nødvendig. Men utelukker ikke å kjøre med tilhenger.

Ellers helt enig i at det er dumt å begrense seg mtp kjøring.

Jeg elsker å kjøre langtur alene. Kjøre trondheim-oslo f.eks. Musikk, kaffe, lydbok. Digg! Men det er selvfølgelig væravhengig. Det er pyton på glatt føre eller om snøen laver ned. Har kjørt til oslo der jeg hele tiden buttet mellom nærlys og langlys pga snødriv og så lik dårlig uansett. Da får jeg skuldrene inni ørene. Men på sommerføre så slapper jeg av.

Jeg kjører over alt, på alle fører, og er den som vanligvis kjører på langturer. Jeg har også kjørt alene, med og uten barn. Jeg var omreisende selger i mange år, så noe annet skulle bare mangle. Jeg kjører også i fremmede byer, men jeg er i all beskjedenhet mye bedre til kartnavigasjon enn mannen, så for å bevare min mentale helse, foretrekker jeg den rollen på ferier.

Mannen er nok litt bedre enn meg på kjøring i Oslo, hvis målet er smarte veivalg og effektiv kjøring. Men det er bare små forskjeller, ass.

Det er helt utenkelig å gå ut av førersetet og overlate det til noen andre, hvis det ikke var en helt spesiell grunn - et telefonmøte, en skade/vondt, fyllesjuk eller noe sånt.

Hvis du er i bil, og er kvinne, tar du plass i førersetet, eller overlater du det til partner?
Jeg kjører gjerne. Nå har vi bare mannens firmabil, så den sitter jo stort sett han bak rattet på.

Kjører du langturer alene?
Lett.

Motorvei?
Jepp.

Kjører du i bytrafikk dersom du til daglig bor og kjører på distriktsveier?

Jeg har ikke noe problemer med å kjøre i Bergen, men Oslo er jeg ikke så glad i. Mest fordi det er paddeflatt og vanskelig å orientere seg, og jeg ikke er kjent.

Lukeparkerer?
Jepp.
Også er jeg faktisk fantastisk god til å rygge.

Kjører "den store bilen" dersom du har din egen lille dagligbil?

Vi har bare en bil. Tidligere hadde mannen Ford Focus og jeg Ford Mondeo.

Kjører med tilhenger eller campingvogn? Bobil?
Nei, det har jeg faktisk ikke gjort. Jeg pinglet ut på bobilen vi leide i fjor sommer, jeg liker ikke å sitte i sånn buss-sete når jeg kjører. Og så var det leiebil og veldig stor og bare, nei. Burde sikkert, men vil ikke.


For maaaange år siden skulle vi på fjellet (4 timer, hadde minst en liten unge i bilen). Vi kom et godt stykke på vei, like før Flåm, før mannen svingte elegant inn til siden og parkerte - for han måtte sove litt før han kunne kjøre videre.
Han gjør ikke det igjen, for å si det sånn.

Jeg er ikke spesielt glad i å kjøre bil. Når det er sagt, kjører jeg 10-15 mil i uka, og det er ganske så uproblematisk, men jeg liker ikke å kjøre i fremmede byer. Retningssansen min er elendig, og jeg blir stresset da jeg kjører meg vill, havner feil og må finne veien tilbake. Bilen vi har nå er også litt for lav for meg, så jeg blir sliten i ryggen. Mannen min er høy, og sitter mye bedre.


Jeg er også generelt lite glad i langturer, selv om jeg synes bil er bedre enn tog og buss, hvor jeg ofte blir uvel av risting og motordur.

-ea- skrev:

Inspirert av annen tråd her:
Hvis du er i bil, og er kvinne, tar du plass i førersetet, eller overlater du det til partner? Kjører du langturer alene? Motorvei?

Kjører du i bytrafikk dersom du til daglig bor og kjører på distriktsveier?
Lukeparkerer?

Kjører "den store bilen" dersom du har din egen lille dagligbil?
Kjører med tilhenger eller campingvogn? Bobil?

Jeg er ikke glad i å kjøre bil, så jeg overlater mesteparten av langturer til mannen min når jeg kan, men det blir mye småturer til vanlig og en god del kjøring i diverse leiebiler på jobb, så jeg kjører mye mer enn jeg har lyst til. Da vi kjørte i USA på smale veier (ja, de finnes også der), fikk jeg beskjed om å ta rattet fordi jeg var mest vant med sånne smale Vestlandsveier. (Vi kjørte på Highway 1 )

Jeg kjører langturer alene om jeg må, også på motorvei, men velger konsekvent kollektivtransport der det er mulig for å slippe å kjøre.

Jeg kan lukeparkere og kjører i både bytrafikk og landeveier stadig vekk.

Det er jeg som kjører den store bilen om vi deler oss, så det er ikke et tema. Jeg har kjørt med henger, men er ikke flink til det, så det melder jeg meg ikke frivillig til, men kan hvis jeg må.

Jeg har aldri kjørt bobil eller med campingvogn og jeg har glemt å fornye førerkortet mitt i tide, så jeg har mistet lappen på kjøring med bil inntil 7,5 tonn, så nå er vel bobil helt uaktuelt også av den grunn.

Jeg har aldri tenkt på at motorveien er skummel, men det er sikkert fordi jeg stort sett kjører på motorveien for å komme meg på jobb.

Det er oftere mannen som kjører når vi kjører sammen. Gamle kjønnsrollemønstre koblet med at jeg er en dårligere sjåfør med ham som passasjer og at han mistrives med å være passasjer.

Jeg kjører ellers gjerne, stor diesel, og er spesielt glad i å kjøre alene på landevei, høre på musikk og spise boller og drikke brus.

Jeg har ikke veldig god romfølelse, og HATER å kjøre med henger. Jeg kan kjøre rett frem og svinge i stor bue, men om jeg skal rygge så setter jeg meg fast etter 1 meter.


Jeg brukte også LANG tid på å lære meg skikkelig filskifte når det er tett trafikk, og misliker det fortsatt litt, etter 25 år i Oslo med mye kjøring.

Hvis du er i bil, og er kvinne, tar du plass i førersetet, eller overlater du det til partner?
Han kjører stort sett alltid, bortsett fra når han har drukket, selvsagt.

Kjører du langturer alene? Motorvei?
Kjører bare motorveier hvis jeg er nødt, for eksempel hvis jeg skal hente på fest og lignende.

Kjører du i bytrafikk dersom du til daglig bor og kjører på distriktsveier?
Nei, unngår å kjøre i Oslo. Småbyer går bedre, men det er sjelden.

Luke parkerer?
Nei, grøss og gru

Kjører "den store bilen" dersom du har din egen lille dagligbil?
Har bare en bil

Kjører med tilhenger eller campingvogn? Bobil?
Nei, det skjer ikke

Jeg kjører bare hvis jeg må. Sykler eller tar toget, stort sett.

Glemte å svare på lukeparkering: Det er jeg ganske god på.

Elsker ryggesensoren!!

Jeg er for øvrig den som "styrer" bilholdet, og den som har lært meg alle bilens knapper og funksjoner. Mannen kan knapt bruke klimaanlegget. Så det gjør jeg når vi kjører sammen.

Interessant å se at såpass mange menn burde øve seg litt mer på å sitte på høyresida og holde kjeft. Det går bedre med trening, har jeg erfart. Ja, det er jeg som prøver å trene på det ved alle anledninger jeg får.

Var på halvlang tur med styrekollega, der jeg tvang han til å kjøre fordi jeg trenger å øve på å være passasjer. Klarte det nesten uten å kommentere kjøringen hans. Vi er begge single så vi fikk øvd litt på det der mann/kone-greiene som ligger under i mange svar i tråden her, bare med motsatte kjønnsroller.

Jeg kommenterer mye, men bare når det er nødvendig.