Full jobb og oppfølging av barn

Men altså, du har fleksitid? Jeg antar du flekser av mesteparten til dette, sånn at det jobbes inn igjen? Det er jo ikke fri du må be om?

apan skrev:

Men altså, du har fleksitid? Jeg antar du flekser av mesteparten til dette, sånn at det jobbes inn igjen? Det er jo ikke fri du må be om?

Selv om man flekser, så er det jo kjedelig å være den som kommer sent eller drar tidlig flere dager i uken. Vi jobber også begge 100% og noen ganger er det veldig tight, forrige uke var det 2 dager med førskole, mannen skulle levere et prosjekt og jeg hadde egentlig satt meg opp på hjemmekontor, men plutselig kom det fintfolk fra konsernet og jeg måtte halse avgårde på jobb, og gjøre den andre jobben min på kveldstid. I morra er det sommeravslutning, og i neste uke er det 3 dager fotballskole. :hva tenkte jeg når jeg meldte han på det:

Takk og lov for fleksibel arbeidsgiver.

Åh.. Kjenner følelsen ja.
Her har i tillegg ingen av oss fleksible jobber i det hele tatt. Mannen har en fordel av at han jobber veldig komprimerte skift. Han jobber fem ukers turnus, så jeg har jo koll på hvordan han jobber. Han har ti dagen sammenhengende fri ila turnusen. Og kvelsjobbing og nattjobbing. Hun fire dager av turnusen er 8-16. Og når han ikke er på jobb, driver han gården.

Jeg har heller ikke pr i dag fleksibel jobb. Har arbeidstider fra 8-19 og ikke fast turnus. Vi kan ønske oss vakter 8 uker i forveien. Turnusen får vi vite 4 uker i forveien. Må man ha fri, må det søkes om. Også sitter det noen i vårt naboland med prognoser og bestemmer om du kan få fri eller ikke. Har gått glipp av endel ja.

Jeg fikk etter mye om og men vite på slutten av dagen i dag at jeg får feriedag i morgen for å være med på pompens avslutning i barnehagen. Han er førskolebarn. På tross av at prognosene viser at jeg ikke burde fått fri.
Glad jeg ikke har mange dager igjen der ja. Får fleksi tid og mulighet for hjemmekontor. Håper det hjelper litt på stresset. Jeg har vært skremmende nære den berømte veggen mange ganger. Truffet den hardt også.

Eldste bor annenhver uke hos pappan sin. Og trener 2 ganger i uken. En av treningene begynner kl fem. Og vi har 30 min å kjøre til trening. Jeg har minst 30 min hjem fra jobb. Det sier seg selv at det blir pes innimellom ja. En av treningene slutter 20.30. Fint om mannen jobber kveld da. Pompen er litt liten til å være hjemme alene.

Også kommer alt annet i tillegg. Ortoped for begge to. Tannleger, reguleringstannlege for eldste, legetimer, kontroller på barnelegesenteret etc. Og håndballkamper hver helg om vinteren.

Skjønner at du kjenner på den samvittigheten, men det trenger du virkelig ikke Tjorven. Senke skulderene og tenke at du tar det igjen? Du leverer helt sikkert det du skal, og kan være fleksibel tilbake om jobben krever det.

jepps.. også prøver du det samme som aleneforelder..

Jeg jobber også fult og er alene med 3 barn (dog litt større, men det har jammen vært nok denne våren)
Jeg flekser i vilden sky.
Jobber inn den ene dagen i uken hvor jeg har barnefri ( i dag jobbet jeg 4 timer ekstra)
Jeg orker ikke ha dårlig samvittighet for det engang, men jeg har jammen jobbet mer en nok også ekstra.
Denne våren har det vært noen legetimer på meg og eldste (har fulgt han)
Tannlegetimer osv osv.
Nå står vi veldig fritt på jobben da, og veldig mange er i samme situasjon.

Vi har faktisk måttet senke kravene litt i forhold til oppfølging. Vi får ikke deltatt begge på alt det kunne vært hyggelig å delta på. Vi greier stort sett å stille opp med en forelder, og begge der det er viktig. Mannen har flex på jobb, jeg har en forståelsesfull arbeidsgiver og endel fri på dagtid. Ettermiddagene oppleves faktisk som mer pes, med fritidsaktiviteter som semi-kræsjer hele tiden og en toåring som helst bør huske noe mer fra barndommen enn å ha sittet i bilstol mens de andre ble kjørt rundt. Heldigvis har vi besteforeldre.

Jeg kjenner på mye av det samme som deg, særlig da jeg akkurat har begynt i ny jobb og bør 'vise meg litt fram'. Jeg var glassklar på det i intervjuet at jeg måtte ha fleksibilitet, og det har jeg også fått. Heldigvis så er det ingen som ser når jeg kommer eller når jeg går, og jeg har en mann som jobber for seg selv som tar mer henting enn meg.

Men ja, det er mye, og jeg synes kanskje at skole/barnehage bør bli flinkere til å legge noe til kveldstid. For de som enten er alene eller har mange barn så blir det utrolig mye.

Hos oss så har sommeravslutningene startet hhv 17 og 18 - det synes jeg var bra. Frokoster osv prøver vi å møte en av oss. Konferansetimer begge to.

Tjorven skrev:

Hadde jeg gått ned i stilling ville jeg gjort akkurat den samme jobben for mindre lønn, så det er ikke et alternativ.

Det har jeg gjort, har nå 90%. Fom august reduserer jeg til 80%, men gjør samme jobben likevel, dvs 100% jobb. Skulle ikke tro jeg var økonom.

Kjenner igjen det med at det "alltid" er noe, ja. Jeg er alene med barna, bf bor et stykke unna og er syk, så dermed må jeg ta alt alene i hverdagen. Takk og pris for verdens beste sjef og at jeg har bedriftsbhg vegg i vegg. Hjelper også at jeg er veldig effektiv når jeg først er på jobb, så ingen sure miner når det er noe.

Først; Det var et hektisk løp

Så - hvorfor i alle dager skal man ha dårlig samvittighet?!?!

For tiden jobber jeg 50 %, har permisjon 50 % og studerer 100 %. Vesla er hos oss annenhver uke, men av forskjellige årsaker har vi ansvar for all type oppfølging også de ukene hun er hos far (evt så må jeg drive konstant påminning for at far skal huske på ting og det er faktisk mer frusterende enn tidspress) Vi bor slik til at vi må pendle en time hver vei hver dag for å komme på jobb. Jeg og samboer har samme arbeidsgiver. Og jeg forventer at også samboer stiller opp for Vesla (stebarn).

Til tider er det klart det er mye - Vesla har to treninger hver uke, Junior en trening. I tillegg kommer bursdager, sosiale happenings og andre avtaleting. Alt tar tid, og til tider føler jeg at vi er mer borte fra jobb enn på jobb. I tillegg engasjerer vi oss i feks FAU og lokale lag. Som tar enda mer tid. Studier, innleveringer og eksamener. Venner og ymse.

Og jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet.

Jeg har en fantastisk sjef som ønsker lykke til med avslutninger, opptredener og møter, og som dagen etter er genuint interessert i å vite hvordan det gikk. Vi flekser begge to, men ledelsen er virkelig utrolig positivt innstilt når det gjelder småbarnsforeldre - og det samme gjelder kollegaene. Ikke alle har barn, men alle har forståelse for at i enkelte perioder av livet er det travlere enn ellers.

Og selvsagt får de noe igjen for å være smidig og velvillig - vi har minimalt med langvarig sykefravær, vi har høy trivselsfaktor, og flere ganger har jeg hørt at folk gleder seg til å komme på jobben. (Og ikke bare for å kunne lukke kontordøren og ha noen timer alenetid... ) Det er jo en grunn til at jeg begynte på jobb igjen så tidlig - jeg trives, og vet at ledelsen vil legge så godt som mulig til rette for at det skal være mulig å kombinere jobb og privatliv best mulig. Barn kan medbringes, og når det er slike typiske "må-ha-med-barn - perioder" kan møterom gjøres om til kinosaler eller kunstverksted...

Og ikke minst får ledelsen også fleksible ansatte - jeg har ingen problemer med at sjefen ringer meg i ferie eller helger om nødvendig (selv om sjefen beklager å måtte gjøre det), jeg skriver ikke timer om jeg gjør enkle arbeidsoppgaver hjemmefra på kvelden, og det er generellt en svært høy arbeidsmoral hos oss.

Jeg kunne ikke tenkt meg å gå ned i stilling for å klare å kombinere hjem og jobb. Da får jeg heller omprioritere litt - jeg gikk på en kraftig smell for noen år siden, da jeg hadde to jobber, full studieprogresjon samt styreverv, og lærte på den harde måten. For å kunne gjennomføre full studieprogresjon ved siden av jobb og barn denne gangen, har jeg allerede måttet akseptere at huset ikke kan være shina til enhver tid, av og til må ferdigfabrikata bare være godt nok, og ingen unger tar alvorlig skade av en årlig tur på Burger King. Bursdager kan man betale for å få arrangert, og bursdagskaker kan i verste fall kjøpes.

Jeg måtte rett og slett lære meg til å senke mine egen krav til meg selv - og det satt langt inne. For når jeg tillot andre å gjøre ting bare godt nok, mens jeg forlangte at jeg selv skulle gjøre alt perfekt, samtidig som jeg skulle ha full oversikt over alt som skjedde, så var den eneste jeg sviktet meg selv.

Barna og familien min er viktigst. De er pri 1. Deretter kommer venner, studier og jobb på en delt andre pri. Følg opp barna dine med verdens beste samvittighet - de blir fort større, og en dag har de ikke lengre det behovet for at du skal være der hele tiden. Jobb er viktig det og - men sjefer som ikke innser hva som vil gagne dem i det lange løp, er sin egen verste fiende - fleksibilitet og tilrettelegging er noe jeg tror de aller fleste arbeidsplasser (som har anledning til det) vil tjene på. Fornøyde ansatte er det beste ansatte! 🙂

Jeg føler litt på det samme som deg jeg også, og det er ingen god følelse. Selv om jeg vet at jeg gjør jobben min, så er det det at jeg må gå litt før, ha en dag på sykehus med barn tannlege osv.
Mannen jobber hjemmefra mandag-torsdag, så da er jeg alene med de 4 jentene våre. Det sier seg selv at det har vasnkelig for å gå opp med 100% jobb. Fra høsten går jeg ned til 80% og får en dag fri - det tror jeg hele familien er tjent med.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mai og juni er et helv&%te, på vår avdeling er det i tillegg, I kid you not, 8 bursdager fra uken før 17. mai til slutten av juni. Og når man i tillegg får noe som skal følges opp av lege/fysio/whatnot med seg selv eller barna, ja da ... Da blir det kaos.

Jeg jobber helt fritt, og definitivt nok innimellom, men det er bare som om det ikke vises sammenlignet med det å gå 13:45 (foreldremøte) på tirsdag, 15:30 (sommerfest) på torsdag, 15:30 (bursdag) på fredag og komme sent (foreldrefrokost) neste tirsdag igjen.

Jeg har vel ikke direkte dårlig samvittighet, fordi jeg vet jeg leverer, men jeg synes det er ubehagelig. Også passer jeg på å bruke jeans på jobb, sånn at jeg kan fleipe med at jeg i hvert fall ikke skal på intervju.

Jeg har vært så heldig å ha lærer"feriene" til å ta unna legetimene, og en hjemmearbeidende mann. Nå skal vi begge ut i kontorjobb, og jeg aner ikke hvordan det skal kunne funke.

I vinter"ferien" hadde ungene 5 legetimer og en fysioterapitime, hvorav den ene var på et sykehus 2 timer unna. Jadda.

Verken min mann eller jeg har fleksible jobber,men jeg har en forståelsesfull sjef og 2 veldig forståelsesfulle assistenter, som gjør hverdagen veldig mye enklere når hverdagen er altfor travel. Jeg synes også dr er veldig mye nå om dagene.

Martis skrev:

Selv om man flekser, så er det jo kjedelig å være den som kommer sent eller drar tidlig flere dager i uken.

Det skjønner jeg. Men jeg tror det er mest en selv som føler på dette så lenge man leverer det man skal. Jeg tenker at dersom man har fleksitid og arbeidsgiver ikke sier noe annet og man leverer det man skal, må man øve på å legge til side dårlig samvittighet.

Jeg forstår imidlertid godt at dette må være veldig vrient for dem som har type vaktjobb eller ikke kan flekse.

Ang pass har vi alltid skaffet det på en dag som likevel er planleggingsdag.

Jeg har tenkt de samme tankene de siste dagene. Det er mye "gå tidlig" for tida, men jeg jobber i perioder mye i helgene og på kveldstid. Og når det trengs tar jeg telefoner og styrer på. Fleksibiliteten går begge veier i min jobb. Men jeg har virkelig fundert på hvordan de løser det som har jobber der de må være til stede, type lærer/hjelpepleier/skift.

tink skrev:

Men jeg har virkelig fundert på hvordan de løser det som har jobber der de må være til stede, type lærer/hjelpepleier/skift.

Ja, det er en gåte for meg.

Jeg har bare ett barn men måtte gå ned i stilling for å rekke over alt, da var jeg alene med poden, han var mye hos legen og på sykehus, jeg hadde ingen fleksitid. Så da gikk jeg ned til 80% , det fungerte mye bedre for oss. Jeg hadde en utrolig grei arbeidsgiver da, for det ble jo en del legebesøk, avslutninger osv utenom den ene fridagen også, det var aldri noe problem.

mosol skrev:

Tjorven: Man deltar, og pakker den dårlige samvittigheten for jobben vekk i visshet om at man tar det igjen på kveldstid.

Og ja, takk og pris for fleksible jobber. Hadde aldri klart meg uten.

Kjenner følelsen...... det er ikke noe hyggelig å alltid være den som sier at "kan vi slutte møtet en halvtime før fordi jeg må rekke avslutning/oppsetning/maifest i barnehagen/på skolen.....", men jeg tror vi gjør lurest i å gjemme bort den dårlige samvittigheten. Stort sett så tror jeg vi er flinkere til å fokusere på det vi IKKE får til en det vi faktisk får til. sålenge det går i hop på et vis med fleksible ordninger på jobb (og sålenge de ikke sier noe annet så må man jo regne med at de tross alt synes det er BRA at man er der og at man leverer det man skal!!!) og man i tillegg får fulgt opp ungene sine så er det jo SUPERT!!!

tink skrev:

Men jeg har virkelig fundert på hvordan de løser det som har jobber der de må være til stede, type lærer/hjelpepleier/skift.

Det nytter nesten ikke å løse med 100% jobb.
Vi har jo krav på fri for legetimer, tannlege osv. Så det må jo settes inn vikar for oss.
Men jeg prøver å få timer når jeg ikke har undervisning, og bruker ganske mange timer i telefonen i løpet av et år, for å flytte timer vi har fått.

Jeg har også veldig forståelsesfulle sjefer, så det er nok kun jeg selv som føler på det. Men følelsen er allikevel ikke grei å ha. 😉

Når jeg nå, fra høsten av, går ned til 80% og får en dag fri, flytter jeg alt av slike timer ( de jeg får flytte) til denne fridagen.