Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

I forbindelse med julekalenderdiskusjonen og noen samtaler jeg har hatt med folk i det siste om oppdragelse og sånn har jeg gjort meg noen tanker.

Jeg har kommet frem til at det er egenskaper eller adferd som jeg er utrolig redd for at ungen min skal få. Jeg er feks helt panisk redd for at hun skal bli ubehjelpelig og uselvstendig. Jeg synes et er utrolig dårlig med folk som ikke er dugandes. Da jeg gikk på folkehøyskole møtte jeg folk på 19-20 år som ikke kunne vaske gulv, skifte på senga eller koke kaffe. Så utrolig pinlig!!! Hadde jeg hatt et barn som ikke kunne slike ting i tjueårsalderen ville jeg følt at jeg var en veldig mislykket forelder.

Hva er dere redd for?

Jeg er også redd for at Poden skal bli uselvstendig. Også håper jeg virkelig, virkelig at han lærer å stå opp for seg selv.
Jeg ønsker veldig at han ikke skal bli en sau.
Jeg vil at han skal ha egne meninger, og argumentere for dem. Om det så er imot det jeg mener så får det så være. Barn, ungdom som snakker foreldrene etter munnen er ikke bra.

Også er jeg redd for at han skal bli en av de "tøffe gutta", samtidig er jeg redd for at han skal bli for lite tøff. Jeg er egentlig redd for alt merker jeg.

Jeg er ikke så redd for at de ikke skal bli praktisk anlagt. Jeg ser jo at de alt nå er fullt igang med å tilegne seg grunnleggende egenskaper, så de kan ta vare på seg selv og kanskje noen rundt seg også.

Det jeg derimot er mye mer redd for er at de skal havne i dårlig selskap. Har selv sett fra min oppvekst at selv de beste forutsetninger ikke kan være en forsikring mot slikt. Så jeg er rett og slett redd for at de skal bli narkomane o.l med alt som hører til. :grøss:
Ellers så er jeg redd for at de velger partnere som ikke er greie med dem :grøss nr 2:
Det må være fryktelig å stå på sidelinjen og ikke virkelig kunne redde de fra slikt.
Håper de blir sterke kvinner som blir lykklige i sine valg

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Jeg vil at mine unger skal være trygge på seg selv og sine evner, at de tør å benytte seg av mulighetene livet gir og at de blir selvstendige, tenkende voksne. Følgelig er jeg redd for at de ikke blir det.

Tafatt, tror jeg. Jeg blir rent ulykkelig av å møte mennesker som ikke evner å gjøre noe med sin situasjon, til tross for at de gjerne vil. Mennesker som har vært i samme jobb i ti år, og som har drømt om å slutte like lenge, for eksempel. Eller som gjerne skulle tatt en utdannelse, men som ikke tør å gå uten inntekt. Som ønsker å reise jorden rundt, men som ikke vet hvordan man går frem for å gjøre det. Å ikke klare å realisere noen av sine drømmer må være forferdelig. Så jeg håper sønnen min får nok mot til å klare å gjøre det han ønsker her i livet.

Jeg håper de kan lære seg at det er lov å vise seg svak.

Jeg har ikke tenkt over at jeg er så redd for noe. Men jeg blir utrolig glad når jeg hører fra barnehagen at min datter er empatisk, positiv, har egne meninger, sosial og sprer glede rundt seg

Jeg ønsker ikke å få en arrogant datter, som sitter på sin høye hest og ser ned på andre.

alfaCharlie skrev:

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Kan singere her, og legge til uselvstendig og ubehjelpelig.

alfaCharlie skrev:

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

aC du får sagt det du.
I tillegg er jeg redd de skal bli for materalistiske, og jeg er redd de skal bli for tøffe...eller for myke.
Fy søren det er overload i hodet mitt når det kommer til sånne ting

Jeg håper ikke de blir uselvstendige eller tiltaksløse. Jeg har et håp om at de skal bli så godt rustet at de vil klare å finne en vei ut, uansett hvilken situasjon de skulle havne i.

Jeg tenker ofte på hvem jeg hadde "turd" å reise på tur med når jeg vurderer disse tingene. Hvem hadde freaket ut, og hvem hadde tatt kontrollen hvis jeg f.eks skulle ha blitt syk og ikke kunne ordnet opp selv når vi var på tur i utlandet. Noen setter seg ned og håper at ting ordner seg, mens andre er på ballen og fikser opp fra første stund. Jeg håper at barna mine havner i siste kategori.

Jeg er redd for at de skal bli lite empatiske.

Når du spør hva jeg er redd for, så tenker jeg med en gang i retning det jeg ikke har kontroll over.

Selvstendige barn vil jeg selvfølgelig gjerne ha, men det kan jeg ordne gjennom oppdragelsen, så jeg er ikke redd for å få uselvstendige barn.

Det er verre med vennepåvirkning. Man kan selvfølgelig jobbe med å lære barna å stå for sine meninger, og å lære dem empati. Men etter hvert skjønner man at ens egne meninger ikke alltid rekker like langt, og ettersom barna blir eldre, er det stadig mindre man har kontroll over.

Jeg jobber med holdninger. Men konkret er jeg for tiden mest redd for at datteren min skal bli en sånn ekkel "klassedronning" som styrer de andre jentene med jernhånd. Ikke at det er noen tegn til det, men... jeg har sett hvor stor skade sånt kan gjøre i guttenes klasser.

Jeg kan ikke koke kaffe og jeg er snart 30!

Jeg sier til barna mine dem må være seg selv. Er veldig opptatt av at dem skal klare seg og skal være sterk. Jeg tror jeg hadde fått helt fnatt hvis jeg ungene mine skulle være reddhare og likegyldige personer.
Og kanskje blitt slike som blir misunt på alt og alle som har det litt bedre enn dem selv! *grøss*

Eg er mest redd for at dei skal havne i feil miljø og "flippe" ut, tenker da på narotika og andre kriminelle ting.
Andre ting er eg ikkje så redd for men håpar sjølvsagt at dei blir sjølvstendige, empatiske og klarer seg fint på egne bein. Men der føler eg at eg har meir innvirkning så det føles ikkje så skremmande.

Min største frykt har med adhd en til eldstejenten å gjøre. Nå er hun snart 11 år, og hun er utrolig selvstendig og veldig flink til å hjelpe til hjemme. Men hun har ikke de samme sosiale antennene som andre barn har, og jeg er redd for at hun kan havne i feilt miljø, eller enda verre at hun begynner med stoff som selvmedisinering.
Nå tror jeg selvsagt ikke at det vil skje, men det er den store skrekken.

Jeg er redd for at hun/de ikke skal få sterk selvfølelse. Jeg tror det er nøkkelen til mye.

Jeg er redd for at han ikke skal bli empatisk og ikke bry seg om sine medmennesker. Dette fordi det er verdier som er veldig viktige for meg.

Jeg er og redd for at han ikke skal tørre å ta sine egne valg, ikke være selvstendig og ikke ha god selvtillit. Jeg har ikke så god selvtillit selv og er redd for å overføre det til ham. Faren har derimot veldig god selvtillit, så han får ta seg av den biten av oppdragelsen.

Aller mest er jeg redd for at han skal havne i feil miljø, med narkotika og lignende....

Jeg er kanskje mest redd for at de ikke skal få den selvtilliten som trengs for å ha tro på seg selv og egne meninger. Viktigheten av å tørre å si NEI håper jeg at jeg klarer å formidle til dem.

Storebror lar seg litt for lett lede/påvirke av venner, og jeg er dermed redd for at han skal få venner i feil miljø.

Jentene er mer bestemte og egenrådige enn sin storebror, men jeg tenker mye på hvilken påvirkning de utsettes for når det kommer til f.eks utseende, og alle krav de utsettes for.

Hattifnatten skrev:

Jeg ønsker at barna mine skal bli selvstendige ansvarlige mennesker. Jeg håper også at de blir trygge på seg selv og får et godt selvbilde.

Det oppsummerer godt det jeg også mener.

Begynner å se konturene nå på mine tenåringer, og jeg har god tro på at de skal gjøre gode valg for seg selv.