Noen tips for å sikre seg en ok oversettelse?

(Bortsett fra å lese boka på orginalspråket). Jeg er glad i å lese klassikere, men mange av de lider under grusomme oversettelser - har nettopp lest "Den siste mohikaner" i en bra oversettelse, og den var fantastisk. Innkluderer også et etterord som hjelper å sette handlignene i kontekst.

Denne serien tror jeg ikke at jeg orker å lete etter bra oversettelser på i og med at jeg kan engelsk godt nok (håper jeg) til å kunne lese de resterende på engelsk.

Men hadde vært greit om noen vet noe om oversettelse. (Mange gamle oversettelser er jo nærmest å regne som redasjonelle - halve boken er jo kuttet vekk!)

Jamnt over synest eg Bokklubbene sine nyoversettelsar i serien Verdensbiblioteket er gode. Elles irriterer eg meg og over redigeringa som har blitt gjort i periodar og at dei ikkje merker bøkene med at det er forkorta utgåver.

Eg pleier legge merke til oversetter og notere meg særtrekk som eg liker eller ikkje liker, på same måte som eg legg merke til forfattarar. Det mest ekstreme eksempelet er vel Torstein Bugge Høverstad, som for så vidt fungerer godt til barnebøker (det er han som har oversatt Harry Potter-bøkene og alle namna), men som irriterer vettet av meg når han forsøker seg på Toni Morrison. Gry Sønsteng og Gry Wastveit er namn eg styrer unna, fordi dei gjer elendige oversettinger av uttrykk, av typen "sønn av en megge". Stian Omland styrer eg og unna - eg meiner, kven kom på at Faen ta skjebnen var ei god oversetting av The Fault in our Stars?

Elles sjekker eg ofte lengda på originalverket opp mot oversettinga, for å sikre meg mot forkorta utgåver. Viss sidetallet er veldig ulikt, er boka redigert. Men ein del bøker er ikkje gitt ut på norsk i full lengde, for eksempel Les Miserable.

nokon skrev:

Jamnt over synest eg Bokklubbene sine nyoversettelsar i serien Verdensbiblioteket er gode. Elles irriterer eg meg og over redigeringa som har blitt gjort i periodar og at dei ikkje merker bøkene med at det er forkorta utgåver.

Eg pleier legge merke til oversetter og notere meg særtrekk som eg liker eller ikkje liker, på same måte som eg legg merke til forfattarar. Det mest ekstreme eksempelet er vel Torstein Bugge Høverstad, som for så vidt fungerer godt til barnebøker (det er han som har oversatt Harry Potter-bøkene og alle namna), men som irriterer vettet av meg når han forsøker seg på Toni Morrison. Gry Sønsteng og Gry Wastveit er namn eg styrer unna, fordi dei gjer elendige oversettinger av uttrykk, av typen "sønn av en megge". Stian Omland styrer eg og unna - eg meiner, kven kom på at Faen ta skjebnen var ei god oversetting av The Fault in our Stars?

Elles sjekker eg ofte lengda på originalverket opp mot oversettinga, for å sikre meg mot forkorta utgåver. Viss sidetallet er veldig ulikt, er boka redigert. Men ein del bøker er ikkje gitt ut på norsk i full lengde, for eksempel Les Miserable.

Jeg jobber i forlag, og hos oss er det redaksjonen som bestemmer den norske tittelen på oversatte bøker. Oversetteren har innimellom forslag til tittel, og er de gode, går vi selvsagt for dem, men det er vi som til sjuende og sist bestemmer. Mulig det er ulik praksis her.

HSJ73 skrev:

Jeg jobber i forlag, og hos oss er det redaksjonen som bestemmer den norske tittelen på oversatte bøker. Oversetteren har innimellom forslag til tittel, og er de gode, går vi selvsagt for dem, men det er vi som til sjuende og sist bestemmer. Mulig det er ulik praksis her.

Likefullt ein ganske fæl oversettelse av tittelen.

Ein annan ting er jo å rådføre seg med folk som har lese boka før deg. Eg las for eksempel Vanære av Coetzee på norsk og skjønte fort at det var eit poeng med bokas tittel Disgrace og hovudpersonen Grace, som forsvann i oversettinga. Og det blir jo borte uansett kor god oversetteren er.

Med mindre vi jobber i samme forlag, har vi samme prinsipp som hsj73. Redaksjonen bestemmer tittel. Som regel redaktør, med godkjenning av red.sjef eller høyere.

Ellers synes jeg samlaget bruker mange gode oversettere. Tror nesten aldri jeg irriterer meg over språket i deres oversatte litteratur.

nokon skrev:

Likefullt ein ganske fæl oversettelse av tittelen.

På dansk heter den En flænge i himlen. Godt tenkt av oversetter/redaktør.

Jeg leser stort sett kun bøker på originalspråket, mest fordi jeg etter å ha lest både orinalen og oversettelsen, enda har tilgode å mene at oversettelsen er god. Det samme gjelder for øvrig teksting på filmer og tv serier. Ofte lite imponerende arbeid.

meisje skrev:

Jeg leser stort sett kun bøker på originalspråket, mest fordi jeg etter å ha lest både orinalen og oversettelsen, enda har tilgode å mene at oversettelsen er god. Det samme gjelder for øvrig teksting på filmer og tv serier. Ofte lite imponerende arbeid.

Det krev jo at du kan ein god del språk, viss du ikkje bare vil lese skandinavisk og engelsk. Eg les og bøker på originalspråket så sant eg behersker det godt nok til å få ei god lesaroppleving utav det. Men det er mange bøker på språk eg ikkje kan, som eg ønsker å lese. Og då les eg oversettingar. Men ja, eg er einig med deg i at mykje av det ein finn der ute er dårleg arbeid.

nokon skrev:

Det krev jo at du kan ein god del språk, viss du ikkje bare vil lese skandinavisk og engelsk. Eg les og bøker på originalspråket så sant eg behersker det godt nok til å få ei god lesaroppleving utav det. Men det er mange bøker på språk eg ikkje kan, som eg ønsker å lese. Og då les eg oversettingar. Men ja, eg er einig med deg i at mykje av det ein finn der ute er dårleg arbeid.

Man blir jo bedre i fremmedspråk om man leser litteratur på andre språk.

Jeg leser bøker på tre hovedspråk og noen ganger også svenske eller danske bøker. Tidligere leste jeg også bøker på tysk. Lurer på å lære meg spansk for å kunne lese bøker fra spansktalende land. Itillegg har ene sønnen min valgt seg spansk som fremmedspråk og hadde vært smart å kunne hjelpe han. Kan noe enkel spansk fra før.

meisje skrev:

Jeg leser stort sett kun bøker på originalspråket, mest fordi jeg etter å ha lest både orinalen og oversettelsen, enda har tilgode å mene at oversettelsen er god. Det samme gjelder for øvrig teksting på filmer og tv serier. Ofte lite imponerende arbeid.

Jeg leser bøker på: Bokmål, nynorsk og dansk. Har akkurat bestemt meg for å lese en svensk bok, og er spent på det (den er nærmere faglitteratur enn sjønnlitterær så jeg tror det går bra). Engelsk leser jeg noe på orginalspråket, men har bestemt meg for å lese mer. Men jeg leser jo også andre forfattere - tror ikke jeg orker å lære meg russisk eller finsk feks Jeg kan heller ikke tysk, fransk eller spansk, så jeg må nok forholde meg til en del oversettelser, uansett. 🙂

meisje skrev:

Man blir jo bedre i fremmedspråk om man leser litteratur på andre språk.

Jeg leser bøker på tre hovedspråk og noen ganger også svenske eller danske bøker. Tidligere leste jeg også bøker på tysk. Lurer på å lære meg spansk for å kunne lese bøker fra spansktalende land. Itillegg har ene sønnen min valgt seg spansk som fremmedspråk og hadde vært smart å kunne hjelpe han. Kan noe enkel spansk fra før.

Det er klart. Og eg bruker gjerne litteratur for å friske opp språk, for eksempel tysk. Men det er forskjell på å lese eit språk ein ønsker å lære og å lese for lesaropplevinga si skuld. I alle fall synest eg det er to forskjellige ting. Og ein skal vel kunne eit språk ganske godt, før den litterære delen av lesinga blir på same nivå som ei oversetting. Men for all del, lesing gir mykje språklæring.

nokon skrev:

Og ein skal vel kunne eit språk ganske godt, før den litterære delen av lesinga blir på same nivå som ei oversetting.

For meg er det akkurat dette: Jeg leser ikke for å lære meg språk. Skjønnlitteratur leser jeg for litteraturen sin del og da er norsk førstevalget.

him skrev:

For meg er det akkurat dette: Jeg leser ikke for å lære meg språk. Skjønnlitteratur leser jeg for litteraturen sin del og da er norsk førstevalget.

Dette er så fasinerende, hvordan vi ser så forskjellig på dette. Jeg mener at man ikke får gode litterære opplevelser når jeg leser oversatt litteratur, fordi veldig mye blir borte i oversettelsene. Kan jo godt hende jeg tar feil, og at det finnes gode oversettelser av mange verk. Jeg leser derfor lite litteratur fra andre språk en de jeg selv behersker.

Eg er interessert i å lese frå andre kulturar og språkområde enn det germanske og anglo-amerikanske. Eg vil lese bøker som opprinneleg er skrivne på russisk, fransk, japansk, spansk, afrikanske språk og mykje meir. Og eg merker, når det kjem til tysk, for eksempel, at mykje av lesaropplevinga drukner i at eg ikkje kan språket. For min del skal eg kunne eit språk veldig godt, før det veg opp mot dårleg oversetting. Dermed les eg norsk, svensk, dansk og engelsk på originalspråket for å lese, innimellom tysk for å lære språk og elles oversatte bøker på norsk.

meisje skrev:

Dette er så fasinerende, hvordan vi ser så forskjellig på dette. Jeg mener at man ikke får gode litterære opplevelser når jeg leser oversatt litteratur, fordi veldig mye blir borte i oversettelsene.

Jeg kan i alle fall fortelle deg at jeg har hatt mange gode litterære opplevelser på norsk - om de hadde vært enda bedre på orginalspråket er vanskelig for meg å vite. 🙂

For meg blir dette som at man til en hvis grad må ha noe av historien inne for å lese en del klassikere. Feks når man leser den siste mohikaner må man være klar over det fullstendig uhørte i at Cora har en farget mor og bare tanken på et forhold mellom en hvit og en indianer var fulstendig tabu. For å få et fullverdig utbytte av Moby Dick må man ha et forhold til Bibelen. (Bare tenk på åpningen av boken: "Kall meg Ismael". Det er en stor fordel å faktisk vite at Ismael er sønnen som ble satt ut for å dø, fordi en "ektefødt" sønn er født)

Jeg leser nå ellers ofte engelske oversettelser av litteratur på språk jeg ikke kan (skikkelig). Den norske poolen av skjønnlitterære oversettere er liten, den engelskspråklige er mye større, og dermed er det bedre odds.

Toffskij skrev:

Jeg leser nå ellers ofte engelske oversettelser av litteratur på språk jeg ikke kan (skikkelig). Den norske poolen av skjønnlitterære oversettere er liten, den engelskspråklige er mye større, og dermed er det bedre odds.

Eg sjekker oversetteren eller går over til engelsk viss eg ikkje får eit positivt førsteinntrykk.

Jeg leste "Den hemmelighetsfulle Hagen" da jeg var barn, og elsket virkelig historien. Alle viktige ingredienser var på plass; foreldreløst barn, gammelt slott, tilsynelatende kald og slem onkel, skrik om natta, tamme villdyr, vennskap og hemmeligheter. Det som også fascinerte meg stort var vidstrakte heden. Bare ordet var nok til å vekke umiddelbar interesse, det rommet så mye mystikk. Og så var det er slikt flott ord.

I seinere utgaver ble tittelen endret til Den Hemmelige Hagen. Slett ikke en forbedring, spør du meg. Hemmelighetsfull rommer både flere og mørkere hemmeligheter enn bare hemmelig. Nedturen fortsetter når den fascinerende heden blir til lyngmoen. Joda, sikker mer beskrivende og presist, men hvor ble mystikken av? Barn behøver virkelig ikke å skjønne alle ord for å ha glede av en historie, ordene har ofte en verdi i seg selv, klangen og sammensetningen av vokaler/konsonanter etc. de vekker forestillinger, stemninger og følelser. Ok, tilbake til boka. Lokalbefolkninga prater plutselig nynorsk i denne utgangen, men det gikk det an å venne seg til selv om jeg tenker det var unødvendig. Jeg skjønte jo i den første første oversettelsen jeg leste at "finfolket" og lokalbefolkninga ikke pratet samme dialekt. Det ble beskrevet uten at det ble presisert i dialogen.

I den neste oversettelsen var lyngmoen byttet ut med heia. Og lokalbefolkninga snakket en tilnærmet Toten-dialekt. Tenk det; Heia. Grem.

Mens jeg syns Den hemmelige hagen er langt bedre enn den hemmelighetsfulle. Den er jo hemmelig, ikke hemmelighetsfull.