Jeg har vel ingen dirkte vonde matopplevelser bak meg, men fler småflaue.
Første gang jeg var med mine kommende svigerforeldre, som jeg knapt kjente den gang, på en god fiskerestaurant, var jeg sjeleglad jeg hadde fått ei utrolig god fiskesuppe til forrett, for jeg likte overhodet ikke hovedretten. (Ikke noe galt med maten, bare mine smaksløker.) Jeg satt og pirka i middagen og brukte suppa for alt den var verdt: åh, jeg ble så mett av forretten, altså, jeg skulle aldri ha spist forrett!
Det ultimate "kaste perler for svin-momentet," da jeg skulle presenteres for min forlovedes tante, som den gang var samboer med en kar med en smule fler millioner i banken enn de fleste av oss, og vi var invitert på middag. Middagen besto av Belugakaviar, importert fra Aserbadjan. Jeg takler ikke kaviar, i noen som helst form, farge eller konsistens - jeg syns kaviar smaker høgg. Fy så utakknemlig jeg følte meg der jeg satt og for syns skyld putta noen få slike glinsende, lysegrå egg, på toppen av en liten kjeks, hvor jeg hadde dunga på med rømme og løk for å døyve smaken.
Og så følte jeg meg veldig utakknemlig da min gamle far på 80+ hadde invitert Guttungen og meg på søndagsmiddag, siden Ernie var bortreist. Vi ble servert kremerte koteletter med kokte poteter og ihjelkokt kål, uten så mye som en skvett saus for å myke opp den tørre skosåla med. Og far min var så glad for at vi kom og spiste hos ham, og guttungen og jeg holdt munn og åt under mottoet det tar ikke livet av oss, og det gleder morfar.