Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

I dag kom jeg opp i en liten meningsutveksling på jobb, som fikk meg til å gruble litt over hvor dobbeltmoralistisk jeg egentlig er.

Problemstilling: jeg har et barn som etter hvert trenger en del hjelp fra det offentlige helse-Norge: både PPT, BUP og barneavdelingen på sykehuset er instanser vi har vært/skal innom.

Så fikk jeg spørsmål i dag: ville du ha kjøpt deg ut av køen, hvis du kunne? Jeg var litt nølende i svaret, for prinsippielt er jeg mot. I praksis kunne jeg vurdert det for å hjelpe barnet mitt, men foreløpig har jeg/vi ikke ønsket å gå til det skrittet. Med andre ord er jeg fortsatt tro mot min overbevisning der.

MEN så kommer dilemmaet: jeg har aldri nølt med å bruke mine overtalelsesevner (og de kan være ganske formidable) til å hoppe jenta mi i køen, noe jeg ofte også lykkes med.

Og da slår det meg jo: er det virkelig noe mer høyverdig og sosialt rettferdig å bruke sine mentale ressurser til å forkorte ventetiden enn sine økonomiske? Jeg synes jo ikke det? Eller?

Misforstå meg rett: jeg kommer aldri til å slutte å dra veksler på å være ressurssterk til fordel for mine barn, det være seg med leksehjelp eller i "kampen" mot det offentlige. Omtrent akkurat der går grensen for min prinsippfasthet og for min sosialistiske legning. Men jeg innser jo også med det at jeg ikke er det spøtt bedre enn folk som mener det er greit å kjøpe seg ut av køen. Jeg bare bruker en annen valutta.

Og det konkluderer dagens kjipe selvransakelse ...

Jeg har en venninne som har vokst opp i et land som plutselig havnet i en krig. Hun forteller at til vanlig er folk høflige, omtenksomme og villige til å vente på tur og gjøre en innsats for the greater good. Men idet bomben smeller så dytter de samme menneskene deg overende, tråkker over ungen din for å redde sin egen og det er the survival of the fittest som gjelder. Så om jeg ville kjøpt meg ut av køen om jeg kunne? Enig med deg, prinsipielt er det litt ekkelt. Men om man nå engang fikk valget, og det var viktig for barnet mitt at det gikk fort, vel ... Da gjør man vel det man kan.

(Det var nå egentlig en smule desillujonert. Uffda.)

Ja, nettopp, du lufter kanskje egentlig om det å bruke penger er verre enn bare å mase seg frem. Ressurser er vel ressurser, det være seg penger eller talegaver. (Av samme grunn synes jeg dette med kulturell kapital og definisjon på klasse er litt rart. Før var kulturell kapital en indikator på hvor godt utdannet og ressurssterk man var. Og kultureliten hadde makt. Nå lurer jeg på om det er en like relevant indikator.) Jeg tenker at det som skiller på folk er om de er ressurssterke nok til å navigere seg og sine bedre gjennom livet enn andre. Og da er det vel ikke bedre eller verre å bruke penger enn andre ressurser.

Jeg er litt delt der og på mange måter tenker jeg at det med at man kan forkorte ventetiden ved hjelp av overtalelsesevner og kunnskap om systemet er et problem ved hvordan systemene fungerer. Jeg tenker at det ikke er så galt at man benytter ser av sin kunnskap, men jeg tenker at det finnes en grense der også.
Å bedrive telefonterror er ikke ok, men det er helt ok å ringe for å spørre etter avbestillingstimer. Problemet er at mange ikke vet om og når og hvor man kan ringe for å for eksempel få en avbestillingstime.

Men når man kjøper seg ut av køen ved hjelp av for eksempel helseforsikring, er det ikke sånn at man da kjøper plass / behandling / kontroll / whatever på et privat sykehus med ledig kapasitet? Og dermed trer man ut av den offentlige køen, og nestemann rykker ett nummer frem? Det er ikke sånn at man tar plassen fra noen andre som skulle hatt den. Eller har jeg misforstått noe?

Hvis du derimot bruker dine mentale ressurser og snakker deg framover i den offentlige køen, så sniker du faktisk forbi noen andre, og det er jo ikke noe mer høyverdig.

Jeg prøver å holde på prinsipper, men har innsett at når det kommer til barna mine, kan jeg finne på å glemme prinsipper, svelge kameler, spisse albuene og ta på de tyngste verneskoene. Så barna mine kunne jeg glatt kjøpt ut av helsekø, selv om jeg selvsagt ser dobbeltmoralen.

Jeg tenker jo at om man bruker overtalelsesgavene sine i stedet for penger, kan det være til fordel for andre, mindre ressurssterke brukere av systemet. Fordi det kan hindre eller i hvert fall minske praksiser i systemet som ikke er i tråd med lovverket og den egentlige intensjonen, f.eks. fordi det er overlatt til førstelinja å spare penger. Så jeg tenker at det er bedre å bruke talegaver enn penger.

Muskat skrev:

Men når man kjøper seg ut av køen ved hjelp av for eksempel helseforsikring, er det ikke sånn at man da kjøper plass / behandling / kontroll / whatever på et privat sykehus med ledig kapasitet? Og dermed trer man ut av den offentlige køen, og nestemann rykker ett nummer frem? Det er ikke sånn at man tar plassen fra noen andre som skulle hatt den. Eller har jeg misforstått noe?

Hvis du derimot bruker dine mentale ressurser og snakker deg framover i den offentlige køen, så sniker du faktisk forbi noen andre, og det er jo ikke noe mer høyverdig.

Det første stemmer på en måte, men i et større perspektiv kan det at folk kjøper seg ut av helsekøer føre til et dårligere offentlig helsevesen på sikt. I alle fall er det mange som tror det.

Muskat skrev:

Men når man kjøper seg ut av køen ved hjelp av for eksempel helseforsikring, er det ikke sånn at man da kjøper plass / behandling / kontroll / whatever på et privat sykehus med ledig kapasitet? Og dermed trer man ut av den offentlige køen, og nestemann rykker ett nummer frem? Det er ikke sånn at man tar plassen fra noen andre som skulle hatt den. Eller har jeg misforstått noe?

Det stemmer vel bare delvis. Ikke minst fordi det gjerne er de samme ressursene man bruker, altså de samme legene som utfører både offentlige og private operasjoner. Hvis det uansett er lege A som behandler, og det er to køer, så hjelper det den offentlige køen lite om noen av pasientene flyttes over i den mindre, private køen. Det betyr bare at det tar lengre tid å komme gjennom den offentlige.

Hvis jeg har skjønt det rett.

Det er vel også noe med at det ved å luke ut store deler av ressurssterke ut av det offentlige helsevesen vil det bli færre talspersoner igjen for å få på plass skikkelige offentlige tilbud.
Det skaper også en del utfordringer med tanke på forskjeller i arbeidsliv og trygdesystem.

Problemet med å ha en stor del privat helsevesen er at det offentlige betaler jo de også, vi har ikke reelt privat helsevesen. Og disse aktørene har som fokus å tjene penger og derfor overbehandler. Nå kom det feks en finsk studie som viser hvor lite man får igjen for tid og penger på å behandle degenerative meniskskader uten låsninger med artroskopi. Og disse pasientene er jo en stor pengemaskin for det semiprivate.

Jeg synes det er greit at folk ber om revurdering av hastegrad dersom noe endrer seg, men ser stadig vekk at barn av ressurssvake foreldre eller ressurssvake pasienter blir skubbet bak i køen av de mer ressurssterke. Hver enkelt pasient har jo ikke oversikt hvem de konkurrerer mot, så man bør ikke være for frempå heller. Ringe og spørre om avlysningstimer er helt ok, ringe inntakskontor og true er ikke. (Ikke at jeg mistenker Teo for å gjøre det akkurat. )

Esme skrev:

Jeg synes det er greit at folk ber om revurdering av hastegrad dersom noe endrer seg, men ser stadig vekk at barn av ressurssvake foreldre eller ressurssvake pasienter blir skubbet bak i køen av de mer ressurssterke. Hver enkelt pasient har jo ikke oversikt hvem de konkurrerer mot, så man bør ikke være for frempå heller. Ringe og spørre om avlysningstimer er helt ok, ringe inntakskontor og true er ikke. (Ikke at jeg mistenker Teo for å gjøre det akkurat. )

Nei, truing har jeg ikke tatt i bruk ennå. Jeg trodde vel ikke at det var et effektivt virkemiddel, egentlig.

Men det er jo nettopp dette jeg ser at er problematisk, Esme; hvis jeg overtaler min datter fremover i køen, så går det ut over et barn som har en latere/dummere/mindre talefør/hederligere mor enn mitt barn har. 🙁

Teofelia skrev:

Nei, truing har jeg ikke tatt i bruk ennå. Jeg trodde vel ikke at det var et effektivt virkemiddel, egentlig.

Men det er jo nettopp dette jeg ser at er problematisk, Esme; hvis jeg overtaler min datter fremover i køen, så går det ut over et barn som har en latere/dummere/mindre talefør/hederligere mor enn mitt barn har. 🙁

Det som er helt greit er jo om du sannferdig forteller hvordan det er, og det medfører opprioritering, og også benytter der faktumet at dere har fleksible jobber og kan komme på kort varsel ved avlysningstimer.

Men sånn ellers så er det veldig viktig at henviser skriver nøyaktige og riktige henvisninger slik at man blir prioritert rettferdig.

Jeg har vært syk lenge selv, og kjøpte meg ut av køen (altså valgte private løsninger).
Det etter å ha blitt helt desillusjonert i mitt møte med helsenorge. Hadde køene fungert slik vi blir forespeilet, slik vi tror før vi står der selv, så hadde jeg ikke gjort det. Men når man selv, eller noen man er glad i, må leve med feks sterke smerter, fordi fastlegen ikke kan medisinere eller diagnostisere noe bare en spesialist kan uttale seg om, og køen er ett år eller mer for å få noen form for hjelp, så betaler man seg ut av den køen om man kan.. Og nei, det er kanskje ikke etisk riktig å benytte seg av muligheter ikke alle har, men i nøden spiser fanden fluer. Og noen tusenlapper mot ett bedre liv blir ofte eneste muligheten en føler at en har..

Barn har heldigvis kortere køer, men jeg hadde kjøpt ut de og mot at de skal stå med vansker unødig lenge.

Vet ikke helt hva jeg hadde gjort.
Men hvis den runden jeg akkurat har vært igjennom ikke er uvanlig, så skjønner jeg godt at ventelistene er lange. 2 timer rotet de bort fordi A ikke har samme tid som B i tillegg til at de oppgir noe annet til meg.

Jeg tror ikke jeg skjønte spørsmålet ditt. Mener du ikke at OM det kom en ordning om, rent hypotetisk altså, tillot at man kjøpte seg frem i offentlige ventelister? Eller mente du å benytte allerede eksisterende private helsetilbud?

Hm... Godt spørsmål Jeg prøver meg på litt høyttenking her.

Jeg tenker at det er en forskjell på etikk og politikk i forhold til syn på private versus offentlige helseløsninger. Litt på samme måte som jeg mener det er forskjell på hver enkelts etiske ansvar ifht skattereglene og den politiske holdningen man har til skatt. Uavhengig av om man er for et høyere eller lavere skattenivå synes jeg man har en etisk forpliktelse til å betale den skatten man til en hver tid skal betale etter reglene. Jeg synes da heller ikke det er uetisk å benytte seg av de fradragsreglene som skattelovgivningen har fastsatt. Derimot er det uetisk å snylte på skatten. Og hvis man egentlig synes at skattenivået burde være høyere enn det er (politikk) synes jeg ikke at man av den grunn er forpliktet til å betale inn 5 % av inntektene sine til et veldedig formål.

Jamført problemstillinga så tenker jeg at det er forskjell på å politisk mene at det bør være et godt nok offentlig helsetilbud til at alle får helsehjelp de har behov for og at private sykehus ikke burde få stykkprisbetalt for å utføre meniskoperasjoner, og å si at det er uetisk av en person med menisktrøbbel å betale for en operasjon privat. Det er systemet som bør forandres, ikke enkeltmenneskenes ansvar å handle på en måte som er annerledes enn det som systemet legger opp til.

Altså synes jeg at dersom reglene er sånn at man kan ringe og få avlysttimer, eller man har råd til å gå til en privat spesialist fordi man har god råd/prioriterer å gjøre det, så er det ikke uetisk å forholde seg til at det er sånn. Og man kan likevel politisk arbeide for det man mener er et riktigere system.

Ga det mening mon tro?

Tja, nei, jeg vet ikke.
Jeg er også kjeftsterk som få og kan overtale en stein til å bli myk om jeg bare vil det nok. Likevel har jeg store etiske betenkeligheter med å prate ungen min frem i køen dersom det ikke er akutte, nye ting som har oppstått. Jeg forholder meg i utgangspunktet til de køvurderinger som er gjort, og kan heller ringe å si at vi stiller gjerne på superkort varsel om det kommer avbestillinger
Det eneste jeg betaler oss frem i en kø for er billeddiagnostikk, noe som er en stor underkapasitet på her i området, og som forsinker resten av prosessen veldig.

Ja, altså, for å svare på spørsmålet ditt så lurer jeg altså på om jeg mener at premisset er feil, altså at det er uetisk å betale for private helseløsninger. Jeg synes ikke det er uetisk å benytte seg av lovlige alternativer, eller dobbeltmoralsk for den saks skyld, selv om man politisk er uenig i rammeverkene som gjør det mulig for sånne private helseløsninger å tjene penger. Og jeg synes altså heller ikke det er uetisk å benytte seg av kunnskap om systemer og regler for å få plasser som ellers står ubenyttet. (Trusler og bølling er vel derimot mer problematisk, ja.)

Pepper Lemon skrev:

Jeg tror ikke jeg skjønte spørsmålet ditt. Mener du ikke at OM det kom en ordning om, rent hypotetisk altså, tillot at man kjøpte seg frem i offentlige ventelister? Eller mente du å benytte allerede eksisterende private helsetilbud?

Det finnes vel en del forsikringsløsninger som gjør at en er garantert å slippe å stå i kø, eller garantert kortere ventetid (gjennom private løsninger, formodentlig)?

Jeg snakker vel ellers om de fleste løsninger der man betaler seg ut av køen ved å bruke et privat alternativ, noe som harmonerer dårlig med min politiske overbevisning.