Ville du nektet barnet ditt å spise så mye det ville?

Jeg hadde heller passet på at vi hadde sunne ting tilgjengelig enn å nekte barnet å spise. Men jeg har ikke erfaring med overspising, så det er mulig man må begrense dersom ikke barnet selv stopper å spise når det er mett....

Jeg ville vært veldig forsiktig med hvordan jeg begrenset matinntaket, på samme måte som jeg ville være veldig forsiktig med å tvinge i dem mat. Jeg tror det gjør vondt verre å tukle med sult/metthetsfølelsen.

Men jeg ville ikke latt barne mitt spise uendelig mye av hva som helst. Jeg ville tenkt på hva jeg serverte, og så ville jeg satt en grense først - hvor mange brødskiver består et måltid av, hvor stor er en middagsporsjon osv. Ville barnet ha mer da, så ville det være tilbud om noe annet. Feks knekkebrød, frukt, gulrot e.l. Jeg tror det hjelper litt å bytte mat, da oppdager man kanskje at man ikke er så sulten lenker likevel.

Vi sa aldri til vår jente at hun var tykk eller lignene. Vi fortalte så godt vi kunne at hun ikke måtte spise til hun fikk vondt i magen og at det ikke var godt for kroppen å spise så mye.

Greit å ha tilgang på frukt og grønt, men det er faktisk grenser for hvor mange epler og gulrøtter et barn bør spise pr. dag.
Og nei, som 007 skriver, det er ikke lett å begrense et barn med å si at det ikKe er sundt og bra for dem

Jeg er og overvektig, men det syldes ikke maten hele familien spiser, men det jeg stapper inn utenom måltidene 😉

Problemet for vår jente var at hun hadde veldig mye vondt i magen, og det eneste som lindret litt var fullstappet mage.
Etter hun fikk orde på magen vil hun ikke ha så mye mat, og hun har selv gått ned i vekt uten at vi har måttet begrense henne (utenom med pannekaker)

Jeg har en 10 åring med barnemage og en mage 5-åring. Begge stoppes mht usunn mat, og minstemann er det ikke behov for å stoppe mht vanlig mat (det er vel derfor han er så mager...). Eldstemann får beskjed om å synke maten før hun forsyner seg med mer mat, om jeg ser hun kun spiser fordi hun synes det er godt, og ikke fordi hun nødvendigvis er sulten.

Men sånn egentlig er nok hennes kroppsfasong mer et resultat av genetikk enn hva hun spiser, for hun er ingen storspiser, og er av den typen som stort sett stopper når hun er mett. Aktiv er hun også.

Men ja, jeg ville satt bremsen på, om jeg hadde unger som spiste mer enn det de trengte, slik at de este ut.

Jeg har null tro på å kun ha sunn mat i huset. Jeg har spist meg overvektig på sunn mat selv. Jeg har aldri vært stor på chips, brus og sjokolade, men det er utrolig hvor godt en (gange flere...) brødskiver kan være, og hvor godt det kan være med fisk, potet og grønnsaker. Spiser man for mye, blir man tykk, selv om det man spiser er aldri så sunnt i utgangspunktet. Dessverre.

Milfrid skrev:

Jeg har null tro på å kun ha sunn mat i huset. Jeg har spist meg overvektig på sunn mat selv. Jeg har aldri vært stor på chips, brus og sjokolade, men det er utrolig hvor godt en (gange flere...) brødskiver kan være, og hvor godt det kan være med fisk, potet og grønnsaker. Spiser man for mye, blir man tykk, selv om det man spiser er aldri så sunnt i utgangspunktet. Dessverre.

Jepp, enig. Desverre.

Jeg har ikke overvektige barn, men tenker at fysisk aktivitet bør få minst like stort fokus som ernæring. Unger skal ikke trimmes, men lære å bruke kroppen sin og bli kjent med dens muligheter og begrensninger. Det nytter ikke å sende ungen på trening en gang i uken hvis den ellers ikke flytter på seg. Hele familien bør være aktive sammen og oppleve at det kan være fint.

Jeg tror det kan være vanskelig å ikke være fristet til å begrense matmengden til en storspist unge akkurat som det er vanskelig å ikke prøve å få en lettspist unge til å spise mer. Jeg mener at unger bør kunne forsyne seg selv og lytte til hva magen sier i stedet for å presse i seg resten av maten på tallerkenen eller ikke få mer mat fordi en voksen mener den har spist nok.

Hvis det blir mye styring med maten og rundt måltidene tror jeg det kan trigge en spiseforstyrrelse og et dårlig forhold til kropp og mat (uten at det handler om en sf). Det blir ypperlige muligheter for manipulasjon og styring av voksne i familier der de voksne ikke er bevisst hvilket spill som kan utvikle seg.

Noen barn stopper ikke å spise selv om de egentlig er mette. Når resultatet er overvekt og dertilhørende mobbing, er det vanskelig å la være å gjøre noe. Men det er fryktelig vanskelig. Angsten for å skape et ytterligere spiseproblem, blant annet. Og at mat, som man helst forbinder med hygge, blir uhygge.

Tosse skrev:

Noen barn stopper ikke å spise selv om de egentlig er mette. Når resultatet er overvekt og dertilhørende mobbing, er det vanskelig å la være å gjøre noe. Men det er fryktelig vanskelig. Angsten for å skape et ytterligere spiseproblem, blant annet. Og at mat, som man helst forbinder med hygge, blir uhygge.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette.

Hos oss er alle normalvektige, bortsett fra dette ene barnet.
Ang. fysisk aktivitet, så er vi en aktiv familie. Vi står på ski hele vinteren, sykler mye, går turer og barnet vårt spiller fotball og hopper på trampoline. Men aller helst vil hun sitte i ro med en bok, og fysisk aktivitet kan derfor lett bli noe negativt (der hun presses/tvinges/lokkes/lures) i stedet for kos og gøy.

Tosse skrev:

Noen barn stopper ikke å spise selv om de egentlig er mette. Når resultatet er overvekt og dertilhørende mobbing, er det vanskelig å la være å gjøre noe. Men det er fryktelig vanskelig. Angsten for å skape et ytterligere spiseproblem, blant annet. Og at mat, som man helst forbinder med hygge, blir uhygge.

Hvis det bare er et barn som har potensielt-overvekt-problematikk/spise store-mengder-problematikk kan man regulere ned fett-og sukkerinnholdet i maten, drikke vann før måltider og underveis i måltider, bare få et glass melk osv.

Jeg tror mange av oss er redd for å bidra til negativt forhold til mat og kropp hos ungene, men jeg tror ikke at f.eks begrenset middagsmengde har skadelig effekt. Det er selvsagt under forutsetning av at det er "nok" i utgangspunktet.

Ja, det kunne jeg sikkert gjort, hvis det lå an til kraftig overvekt hos barnet, men da ville jeg ikke vinklet det mot slanking, men til at kroppen trenger å få sunt og godt drivstoff, som salater, grønnsaker osv.
Og lagt opp til aktiviteter der man beveger seg, fordi det er bra for kroppen.

Jeg ble selv satt på første Grete Rohdekur da jeg var 7 år, og har i dag et helt koko forhold til mat, så aldri i livet om barna mine skal utsettes for det.

Er overvektig selv, og har alltid fått høre tidligere av moren min at jeg ikke måtte bli "feit", og at "nå ser du godt ut" - og det er ikke det minste hyggelig. Så kommentarer på utseendet er det uaktuelt å komme med, i hvert fall relatert til vekt.
Snakker aldri om slanking, og selv om familien spiser kaker, is osv, og jeg lar være, så sier jeg aldri at det er fordi jeg slanker meg.

ullmor skrev:

Hvis det bare er et barn som har potensielt-overvekt-problematikk/spise store-mengder-problematikk kan man regulere ned fett-og sukkerinnholdet i maten, drikke vann før måltider og underveis i måltider, bare få et glass melk osv.

Dette høres veldig enkelt ut. Har du forsøkt det selv med godt resultat? Og hva når barnet er så stort at det lager sine egne skiver, finner seg melk selv osv?

007 skrev:

Dette høres veldig enkelt ut. Har du forsøkt det selv med godt resultat? Og hva når barnet er så stort at det lager sine egne skiver, finner seg melk selv osv?

Jeg har lagt inn ekstra kalorier i maten til barna mine og det fungerer. Det vil fungere den andre veien også så lenge maten tilberedes hjemme. Mye blir annerledes når ungene blir selvstendige i forhold til å forsyne seg selv, kjøper mat i storefri osv. Jobben med å vende unger til å like variert mat osv må starte tidlig. Hvis det finnes lettutgaver av mat i kjøleskapet har ikke ungen noe valg. Godteri/is/osv kan kjøpes inn dagen det skal spises. Det er en del slike grep man kan gjøre, men med store unger er det selvsagt ikke alt man kan styre. Mine unger er enda små (5-7 1/2 år) og spiser det som står framfor dem (bortsett fra det de bestemmer seg for at er æsj..), det er nå vi lærer dem hva som er riktig mat. Forskning viser at unger som har spist klassisk sunt i barndommen (husker ikke hvor stor del av barndommen) tar opp de sunne matvanene i voksen alder igjen selv om de har hatt en usunn ungdomstid.

Det går i sunnere retning med større matbevissthet generelt i samfunnet og blant ungdomsgrupper spesielt. Det er bra med tanke på mattrender blant barn som påvirkes av venner.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skal hjelpe mot barn som overspiser, ullmor? Altså ikke forsyner seg av usunn mat, men spiser for mye av sunn og anbefalt mat.

Når barna er små eller så små at de ikke lager maten selv er det mye lettere å kontrollere hva og hvor mye de får i seg.
Problemet er jo når de blir litt større og kommer hjem fra skolen til tomt hus og skal lage maten selv. Det de spiser da er det nesten umulig å kontrollere.

Eldstegutten min har helt klart lettere for å legge på seg en de 2 andre, "heldigvis" er han for lat til at han gidder å lage for mye mat når han kommer fra skolen.
Han kunne dog fint spist nudler hver dag han kommer fra skolen, men det får han da ikke lov til.

Første strategi er selvsagt å tilby utelukkende sunn mat, være aktiv som familie, tilrettelegge for hyggelige måltider med god prat om andre ting enn mat, fokus på å kjenne på metthetsfølelse, ikke spise foran tv-en, hvis jeg hadde et barn som bikket mer enn "valpefett".


Men man ser jo at det varierer veldig for "sugne" unger er på mat, på hvor gode de er til å kjenne på om de er mette, hvor bedagelig anlagte de er, osv. Det er genetisk også, ikke bare påvirket hjemmefra. Jeg mener jeg så noe om hvordan barn helt fra barnehagealder var forskjellige i om de ville spise kjeks lagt foran seg når de var mette og holdt på med noe annet, eller ikke.

Og har man et barn som har disse utfordringene, og alle taktikkene nevnt i første avsnitt er utilstrekkelige, så må man sikkert utvise forsiktig mengdekontroll, på samme måte som andre må gjøre det på f.eks. pc-spill.

Ellers ser jeg at mange "selvfølgelig" vil begrense et barn som spiser 6 skiver i et måltid. Vel, det gjør min eldste, helt uten begrensninger. Han spiser sunt og variert, og liker nesten ikke noe godteri, drikker stort sett bare vann (et par glass skummetmelk i tillegg), spiser store mengder grønnsaker og grovt, hjemmebakt brød. Han er tynn som en strek, muskuløs og sterk. Han er kjempeaktiv og "trener" seg skikkelig svett hver eneste dag, med fotball, bandy og annet i 1-2-3 timer. Og eter som en hest. Det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å begrense ham (men jeg har begynt å sette frem grønnsaker også til brødmåltidene, og ha enda mer protein- og fettrikt pålegg på skivene, for å mette mer).

Olympia skrev:

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skal hjelpe mot barn som overspiser, ullmor? Altså ikke forsyner seg av usunn mat, men spiser for mye av sunn og anbefalt mat.

En ting er kaloriinnholdet i maten ungene får i seg, en annen ting er mengden. Det er jo forskjell på hvor problemet ligger. For den som får i seg for mange kalorier kan det reguleres ved å begrense kcal-mengden. Selv om ungen spiser mye får den i seg færre kalorier enn om man gjør de grepene. Hvis hovedproblemet ligger i mengden som spises kan det reguleres ved f.eks ha god tid rundt måltidet slik at ungen legger merke til om den er mer sulten (og andre "tiltak" som andre i denne tråden har foreslått). Maten kan komme til faste tider slik at det ikke blir behov for småspising. Hva slags forhold har familien til mat? Spiser man for ikke å være sulten mer eller har man matglede? Spiser ungen bort ensomhet? Det er en del slike ting som bør kartlegges. Det kan også være at det ligger en stoffskiftesykdom i bunn.

Polyanna skrev:

Ellers ser jeg at mange "selvfølgelig" vil begrense et barn som spiser 6 skiver i et måltid. ).

I HI står det:

Ville du, dersom barnet ditt var overvektig, nektet det å spise så mye det ville?

Jeg tok det for gitt at problemstillingen gjaldt et barn som veier mer enn det burde og svarte deretter.

Nei, jeg hadde latt sønnen min spise så mye som han vil. Men fokusert på mosjon og i tillegg til sunn mat. Nå har jeg en tynn gutt, men da jeg var på hans alder var jeg overvektig. Heldigvis har jeg foreldre som ikke komenterte på hvor stor jeg var, og fikk meg til å tenke negativt om vekten min. Det de gjorde var at de gav meg vann til alle måltider, og de gikk mye tur med meg. På den måten gikk jeg sakte men sikker ned i vekt til det normale.

ullmor skrev:

En ting er kaloriinnholdet i maten ungene får i seg, en annen ting er mengden. Det er jo forskjell på hvor problemet ligger. For den som får i seg for mange kalorier kan det reguleres ved å begrense kcal-mengden. Selv om ungen spiser mye får den i seg færre kalorier enn om man gjør de grepene. Hvis hovedproblemet ligger i mengden som spises kan det reguleres ved f.eks ha god tid rundt måltidet slik at ungen legger merke til om den er mer sulten (og andre "tiltak" som andre i denne tråden har foreslått). Maten kan komme til faste tider slik at det ikke blir behov for småspising. Hva slags forhold har familien til mat? Spiser man for ikke å være sulten mer eller har man matglede? Spiser ungen bort ensomhet? Det er en del slike ting som bør kartlegges. Det kan også være at det ligger en stoffskiftesykdom i bunn.

Eller kanskje ungen bare er veldig glad i mat? Sånn som jeg er og alltid har vært. Jeg ble begrenset da jeg vokste opp og begrenser meg fremdeles. Dermed har jeg alltid vært og er fremdeles normalvektig. Jeg kan spise abnorme mengder mat til ett måltid og kan nesten ikke huske at jeg noen gang har stoppet å spise fordi jeg har vært så mett. Jeg stopper fordi fornuften tilsier at nå er det nok. Sønnen vår ser ut til å være som meg. Han har ALDRI stoppet før det har vært tomt på tallerkenen. Datteren vår er annerledes, når hun er mett stopper hun selv om det er en skorpe igjen på tallerkenen.

Et av de viktigste tiltakene hos oss er forresten at vi stort sett bare drikker vann til alle måltider. Det gir rom for å spise mer mat enn om vi skulle drukket mye melk og juice.