Ambivalent i forhold til vår og sommer

Neket skrev:

Jeg er for kort.

Jeg blir bare liten og rund med sånt.

Hvor kort er du da? Du kan jo sikkert ha slike «ankellange» kjoler som maxikjoler?

Som denne typen?

Ja, kanskje det kunne vært noe. Jeg er 1.65.

Hva slags sko har man til sånt da? Sandaler?

Ser den, Nessie. Jeg ser også slankere ut med klær, (Stort sett tror jeg de fleste over 30 ser bedre ut med klær. ) og jeg liker helt klart vår og høst bedre enn sommer, men sommeren har for mange positive elementer (lange kvelder, late dager) til at jeg orker å dvele så mye med klær&kropp og sånn. Uten at jeg dermed sier at jeg ikke skjønner hva du snakker om.

Neket skrev:

Ja, kanskje det kunne vært noe. Jeg er 1.65.

Hva slags sko har man til sånt da? Sandaler?

Ja, jeg liker best flate sko da. Så jeg bruker flate sandaler.
Men om du liker litt hæler finnes det jo fine sandaler med litt hæl også.

Eg nekte å la mine egne skavankar føre til at eg ikkje nyte sola og sommaren så mykje som hjertet mitt vil! Denne tråden fikk meg til å tenke på bleike leggar, magen min som ikkje ser ut i bikini og grevinnehenga på overarmane mine. Men ikkje søren om det skal få ta vekk gleda mi over sommar, strand, sjøbading og sommarkjolar til kneet!!

Jeg ville mye heller vært tynnere og blek enn overvektig som jeg er og brun.

Ingen sympati.

Jeg elsker forøvrig vår og sommer og hagen min.

Jeg elsker våren og sommeren så mye at det overskygger gremmelsene over å være blek og blubben.

Jeg prøver å fokusere på det fine med sommeren:
- bare veier (er lei av å trippetripp på glattisen)
- lenge lyst om kveldene
- at jeg kan sløve på verandaen
- at det er enklere å få trent, siden jeg kan løpe ute

Men jeg gruer meg til å måtte ut av de behagelige støvlettene mine og over i vonde småsko. Jeg har veldig bred fot, så med mindre jeg går i sportssandaler, er alle småsko ganske vonde. Og så må jeg shoppe (noe jeg hater), for jeg trenger lette bukser. Og kroppen min liker ikke bukser, jeg har helt feil fasong. :sutreputre:

Eg forstår deg godt Nessie. Men for min del gjeld det ikkje så veldig det med kle og sko. Jo, eg syns det er plagsomt å skulle barbere og lakkere heile tida - det er litt stress, men elles syns eg påkledning er lettare om sommaren. Men eg har problem med det fine veret. Ein blir beint fram stressa av det. Det å sitte inne er ikkje koselig lenger, for det er jo så himla fint ver ute, og ein bør nyte dagen. Eksempelvis dra og bade (masse jobb å pakke og komme seg ut, smøre niste osv osv). Ein burde gå ein tur, men eg vil aller helst gjere andre ting. Antagelig er eg ein stuegris? Og da blir eg veldig urolig når sommaren kjem, for det er forkastelig å sitte inne. Eg blir plaga av dårlig samvittighet.

Med nytt hus blir det kanskje betre? Nå har vi ingen hage, ikkje noko uteareal, og bur midt i trafikken.

Og så hatar eg å heimekontor på sommardagar. Eg kan ikkje fordra sola mot skjermen, heten i rommet og alt eg går glipp av. Om hausten og vinteren kosar eg meg med arbeidsoppgåvene, om sommaren får eg lite gjort og får stressnakke.

Divine skrev:

Jeg prøver å fokusere på det fine med sommeren:
- bare veier (er lei av å trippetripp på glattisen)
- lenge lyst om kveldene
- at jeg kan sløve på verandaen
- at det er enklere å få trent, siden jeg kan løpe ute

Men jeg gruer meg til å måtte ut av de behagelige støvlettene mine og over i vonde småsko. Jeg har veldig bred fot, så med mindre jeg går i sportssandaler, er alle småsko ganske vonde. Og så må jeg shoppe (noe jeg hater), for jeg trenger lette bukser. Og kroppen min liker ikke bukser, jeg har helt feil fasong. :sutreputre:

Du får ta en Trondheimstur, så blir jeg med!
På shopping.
Jeg har også bred fot altså, men synes blant annet de Biancosandalene er ok å gå i.

Jeg elsker sommer, hater vinter (bortsett fra i julen). Jeg bor i feil land og trives omtrent bare i 35+ varmegrader.

Jeg er stor fan av vår og høst, har til en viss grad sansen for vinter, sommeren går så fort og er så stappfull av jobb at jeg ikke rekker å tenke over den.

Jeg lar dog ikke "hva skal jeg ha på meg?"-problematikken ha noe å si i forhold til hvordan jeg tenker om årstidene.

Jeg elsker våren, da er jeg på mitt beste 😀
Blid og fornøyd kone og mamma, forelsket i mannen og skikkelig våryr.
Høsten er fin med flotte farger, og that's it, ellers kunne vi fint hoppet over høst og
vinter(litt vinter i desember hører med).
Våren gir meg masse energi og får meg til å glede meg til hva jeg har i vente, les: ferie og sommer!

Dette er skrekkelig fremmed. Jeg tror rett og slett jeg tenker mindre over hvordan jeg ser ut, og tror egentlig jeg er heldig med det. For da klarer jeg i større grad å nyte sol og varme.

Selv om jeg har lært meg å like å gå på ski klarer det ikke å overskygge mine negative følelser for vinteren.

Også er det bikini-ditt og strand-datt. Jeg kan trene og slanke meg til jeg blir blå. Jeg har innsett at det aldri vil gi meg "bikinikropp". That train has sailed. Og det er ganske sårt. Jeg kan velge å gi blaffen, og jeg prøver, men jeg blir likevel såret av den stadige påminnelsen om at kroppen min ikke er "summer-worthy".

Våren er jeg litt ambivalent til. Jeg har ikke vinterdepresjoner, men vårdepresjoner. Virkelig seriøst vårdepresjon.

Men om våren og sommeren er vi masse, masse ute i hagen, lager nesten alle middager ute, og det er veldig deilig å kunne sitte ute i sola og lese en bok, eller ta seg en gåtur uten å fryse ihjel.

I Norge bruker jeg ALDRI bikini. ALDRI!

Det bruker jeg 3 uker i Spania, når vi har privat basseng som er inngjerdet.

Er bikini og strand så stor del av sommeren i Norge altså? Jeg tror jeg var sånn omtrent tre dager på stranda i fjor sommer, og da var det så kaldt at bikini var utelukket.

Nei, nå synes jeg betydningen av å ta seg godt ut i bikini/sommerklær overdrives på alle måter.

Media og treningssentre snakker i alle fall mye om beachen og bikniformen.