Jeg opplevde noe ekkelt her om dagen i et av byens større kjøpesentre.
Jeg var ute og handlet, og i kassakøen kikket jeg bort på en liten gutt på rundt 1 1/2 år som satt i handlevogna i nabokøen. Han var sammen med mor og trolig bestemor.
Jeg registrerte at gutten hadde downs syndrom, men så på han slik man ofte gjør når man ser et lite barn som ser på deg og smiler.
Jeg smilte tilbake til denne gutten og tenkte at det var en nydelig liten gutt 🙂
Jeg kom til kassen, og det gjorde de også.
Da hører jeg mor si høyt og irritert, tydelig myntet på meg: "Det er helt utrolig at uansett hvor vi er så stirrer voksne folk på han som om han skulle vært fra en annen planet!!!"
Jeg ble virkelig helt satt ut!
Det var virkelig ikke min mening å stirre på denne gutten fordi jeg tenkte på han som en "freak", men rett og slett fordi det var en søt liten gutt.
Er det sånn at foreldre med funksjonshemmede barn tror at all oppmerksomhet rundt deres barn er kun negativt?
Jeg opplever ofte smilende voksne som ser på datteren min i vogna når jeg har henne med meg, og tenker på dette som utelukkende positiv oppmerksomhet fra andre som synes datteren min er søt.
Ble litt trist etter dette, og tenkte på hvordan moren så på sitt eget barn, og hva den gutten opplever blir sagt over hodet på han.
Hva tenker dere om denne situasjonen?
Wilma
54 innlegg
