Fritt skolevalg i grunnskolen

Det har i sommer vært flere artikler i Aftenposten om hvilke konsekvenser fritt skolevalg i grunnskolen har får skolene i Oslo. Her er et eksempel.

Jeg ser definitivt problemstillingen, men jeg er veldig usikker på hvilke tiltak som faktisk vil kunne hjelp. Vi har selv latt minstemann gå på andre skoler enn nærskolen. Første gang fordi vi flyttet og han ville fullføre barneskolen der han kjente elever og vi visste at fikk tilpasset undervisning. Og nå ved å søke han til en annen ungdomsskole, men da fordi de har et annerledes tilbud knyttet til undervisning (og hvis man skal uttrykke seg flåsete, så har vi søkt han i "feil" retning siden han nå går på en skole med såkalt dårlig rykte).

Er dette en retning vi bør motarbeide? Hvis ja, hvilke tiltak vil faktisk være til hjelp? Hva mener du vil kunne være "gode nok" argumenter for å bytte skole?

For hva skaper egentlig disse ryktene? Snuppa går på "en god ungdomsskole". Det var i hvert fall det vi ble fortalt, men jeg synes på ingen måte at den imponerer. Hun har flinke lærere, men systemet rundt fungerer ikke slik vi var vant til fra den lokale barneskolen. Men det kan godt hende at vi bare var skikkelig bortskjemt med en ekstremt velfungerende barneskole, og at det hun går på nå er nærmere normalen. Vi ser jo at det er mange i nærområdet som søker seg til denne skolen, uten at jeg ser noen god grunn til at den skal regnes som bedre enn noen andre. Der vi bodde før tilhørte vi en ungdomsskole med ekstremt frynsete rykte, men vi kjenner veldig mange som har barn der. De klarer visst ikke å skryte nok av skolen.

Hva skaper et skolerykte? Er deres erfaring at disse ryktene stemmer?

Nå stiller jeg flere spørsmål på en gang, og det er egentlig dumt. Men jeg håper at noen vil diskutere problemstillingen med meg og så får heller diskusjonen da den retningen den tar.

Interessant problemstilling.

Det vi må ta høyde for er at dette bare er en mulighet i de større byene. Der skolene ligger tett nok til at man faktisk kan velge mellom ulike skoler.

Jeg er for at det skal være en viss valgfrihet og mulighet til å velge mellom skoler. Argumentet for å ha private skoler er jo ofte at man skal kunne dyrke frem ulike alternativ. Jeg synes at den offentlige skolen også burde ha en anledning til å dyrke frem satsingspunkter slik at det var mulig å ha en valgfrihet også for de som gjerne vil holde på det offentlige tilbudet. Kanskje også ha en viss balanse mellom større og mindre skoler, noe kan være riktig for noen barn og noe annet for andre.

Hva som gir en skole godt eller dårlig rykte kan være så mye. Og jeg er enig med deg i at det kan være vanskelig å faktisk finne ut. Noen foreldre er i utgangspunktet innstilt på å være positive og andre til å være negative. Jeg har av og til en følelse av at ryktet skolen får like mye går på hvilke holdninger foreldrene går inn med.

Vi har hatt våre på en barneskole med et ganske dårlig rykte og en ungdomsskole som jeg tror defineres som ganske god. Og begge deler stemmer vel også ganske bra så vidt jeg kan se.

Det jeg ser som helt definerende her er lederen. Å være rektor må være den mest krevende lederstillingen som finnes. Både det faglige og det menneskelige spennet i lederskap. I tillegg til at skolene strupes økonomisk. Jeg tror at kommunene hadde vunnet mye både på å ha bedre rekrutteringsprosesser for rektorer, men også på å bruke mer ressurser på å følge dem opp og gi dem et støtteapparat som ville gjøre det mulig for andre enn dem som er villig til å la jobben være hele livet, å følge det opp på en god måte.

Min mann, som er ungdomsskolelærer, har vært så heldig å jobbe på en skole med flere svært dyktige rektorer, og jeg ser tett hvor mye det har å si for de ansattes trygghet og villighet både til å eksperimentere og å strekke seg litt lengre i arbeidshverdagen.

Sønnen min har nå gått på to skoler som begge har ganske dårlig rykte. Eller, det er vel mest områdene de ligger i som har dårlig rykte, men begge er skoler der antallet barn med norsk som morsmål er mindre enn antallet barn med et annet morsmål. Vi er strålende fornøyde med begge skolene. Det er mulig det at hun som var assisterende rektor på skole nummer 1 ble rektor på skole nummer 2 samtidig som sønnen min begynte der påvirker det, for hun har en veldig lik stil som sin forrige sjef (i møte med elever og foreldre, som sjef vet jeg ikke), men jeg vet ikke, antagelig er det mange faktorer. Den absolutt store fordelen på begge skolene er at klassene har vært små. På skole nummer 1 var de 22 elever i klassen, og på skole nummer 2 er de bare 16. Selv om de er tre klasser med ca 16 elever i hver velger de å ikke slå dem sammen, noe de jo fint kunne gjort og likevel hatt "små" klasser.

Min egen erfaring som lærer er at Blå har veldig rett i det hun sier om rektoren. Lederen påvirker arbeidsmiljøet i veldig stor grad, og arbeidsmiljøet påvirker det som skjer i mitt klasserom mye mer enn jeg skulle ønske og mye mer enn jeg hadde trodd før jeg begynte som lærer.

Når det gjelder fritt skolevalg er jeg veldig delt. På den ene siden synes jeg næreskoleprinsippet er viktig, men jeg synes også at det bør være rom for f.eks. tilbud som sønnen til Tjorven. Og da min begynte i 1. klasse søkte vi oss til en annen skole fordi han virkelig trengte et nytt miljø etter barnehagen. Han hadde et forferdelig siste år i barnehagen, han snakker mye om det fremdeles (begynte i 5. nå), men har heldigvis bare hatt gode opplevelser på skolen.

Jeg mener bestemt at hvis man skal fikse dette så må man fikse skolene, ikke tvinge foreldre til å ha barna på en skole de av ulike grunner mener ikke er riktig for dem (mistrivsel, skolemiljø, trenger forandring, hvor venner går, opplevd kvalitet på læring og læringsmiljø). Vi kan faktisk ikke forlange at foreldre sender barna sine gjennom et tiårig skoleløp som de ser virkelig ikke er bra for dem, for å oppnå noe som er "bra for fellesskapet". Spesielt ikke om man har sårbare barn. Det er jo dessverre sånn at ingen gruppe i Norge er mer utsatt for vold enn hvite gutter som går på skoler i Oslo med flertallet minoritetsbarn. Det kan man nesten ikke forvente at folk skal "stå i".

Dette må man løse systemisk, med det som både Input og Blå sier: Virkelig satsing på god skoleledelse, og nok ressurser (pedagogisk og sosialt) til de skolene som sliter eller er i faresonen for å slite. Dette HAR man jo også gjort mye med i Oslo de siste ti-tyve årene, noe Input beskriver gode eksempler på vellykkede resultater av, og det siste året med endret finansieringsmodell (som har vært krise for mange skoler med færre problemer, som vår ungdomsskole som ikke har ressurser til noe som helst, men, tross alt, våre elever klarer seg. Hvem trenger spes.ped. når ungene har en mamma som kan google lesestrategier, tross alt.).

Anbefaler ellers denne podcasten: https://www.nytimes.com/2020/07/30/podcasts/nice-white-parents-serial.html

(Nice white parents). Denne satte i hvert fall hodet mitt på en skikkelig snurring.

Viser disse tallene hvor mange som faktisk har søkt seg til andre skoler, eller viser den hvor mange av elevene som bor utenfor nåværende skolekrets? Det er hyppig endring av skolekrets endel steder i Oslo. Skolen til minstemann hadde mye større skolekrets tidligere. De eldste elevene på skolen bodde i skolekretsen tidligere, men bor nå i skolekretsen til naboskolen.
Det er et kart i denne artikkelen som viser "Barnetrinnselever ved skolen i forhold til 6–12-åringer bosatt i inntaksområdet": https://www.aftenposten.no/osloby/i/vQ0oMl/tydelige-skiller-mellom-hvor-populaere-barneskoler-er-jeg-tror-rykte
Hvis de teller med elevene som faktisk bodde i skolekretsen da de begynte på skolen så er jo tallene ganske irrelevante for diskusjonen om fritt skolevalg. Når skolekretsen endres så blir ikke elevene som allerede går på skolen flyttet, den gjelder jo da for barn som skal starte på skolen.

At en skole har dårlig rykte i Oslo kan ha helt andre årsaker enn hvor god skolen er, som en faktisk skole. Noen av oss har gleden av å ha en ungdomsskole som er på hotlista til VG og Dagbladet, som er på pletten raskere enn lynet med krigsfonten klar og rydda forside om det skulle finne på å gå av en kinaputt, og er tema i mengder med kronikker og innlegg basert på mer eller mindre velfundert kjennskap til lokale tilstander.

Det er gjerne et fenomen i de områdene hvor det ikke er au pair-ene som trekker opp statistikken på multikulturalitet, det gir masse klikk, og politikere kan få mene masse alle veier (som de gjerne gjør, når det får masse klikk).

Sånn. Det var dagens lille rant. (Enn så lenge.)

Jeg ville basert meg i mye større grad på kunnskap om stabilitet i ledelsen, lærerutskiftning, ressurser til helsepersonell og kvalitet på skolebygg enn om skolen har godt eller dårlig rykte.

Og så kan man jo innimellom ta valget om at man, tross fritt skolevalg og muligheter for bytte, lar ens egne barn "ta støyten", som det gjerne kalles. Det er en kost-/nytteanalyse, og det er ingen felles fasit, det kommer an på ungens mentalitet, om det finnes noe godt å spille på som man ønsker å forsterke i miljøet, om det ungen lærer om Livet Selv kanskje faktisk veier opp for belastningen, i det hele tatt. Og vurdere det fortløpende, ikke minst.

Mm. Og den kost-/nyttevurderingen kan egentlig ingen andre gjøre enn familien selv. Det er en totalvurdering som også handler om hvor robuste ungene er, hvor robust resten av livet rundt ungene er, hvilken kapasitet man har som forelder til å dekke opp og følge opp og følge med og stille opp.

Jeg jobber på en skole hvor det er stor til og fra-flytting. Jeg var i arkivet vårt rett før sommeren og telte elvmapper. Kom til rundt 65. Vi hadde 31 elever som gikk ut av trinnet. 34 elever har vært innom for kortere og lengre perioder. Det gjør noe med kontinuiteten på skolen. Vi ser også at familier som er ressurssterke i stor grad velger seg bort fra vår skole. Det gjør også noe med gruppen som er igjen. Så nå har vi satt oss som mål at skolen skal bli så god at alle velger oss. Per nå har så og si alle elevene våre en annen språkbakgrunn enn norsk, flertallet av familiene våre lever på eller under fattigdomsgrensen.

Jeg mener absolutt at fritt skolevalg er essensielt, spesielt for de uheldige som kommer i kulturelt mindretall på sin skole. Det er ikke greit å tvinge barn til å aldri kunne feire fødselsdagen sin med venner, eller at skolevenner ikke får komme hjem til deg. Det er ganske stor andel minoritetsforeldre som ikke ønsker at barna deres skal ødelegges av kontakt med norske barn og familiene deres, og de norske barna vil kunne bli svært ensomme.

På vår barneskole var andelen innvandrere ca 30% i snitt, og i noen årstrinn er nok andelen enda høyere. På min eldste sønns trinn var det 56 elever med over 40 nasjonaliteter. På min yngste sønns trinn var det betydelig færre nasjonaliteter, ikke mer enn 20. Denne skolen har svært lang tradisjon for høy andel innvandrere, og håndterer dette på en god måte med gruppeinndeling.

Det er likevel ikke til å komme fra at elever fra møblerte hjem med godt utdannende middelklasse foreldre, har et ganske annet støtteapparat rundt seg både materielt og faglig enn den nyankomne familien med 10 barn i en 3-roms fra krigsområder. Skolen løser den materielle siden på en god måte, og legger alle sosiale arrangementer i gåavstand sånn at det verken koster penger eller krever bil for å delta. Skolen har også mindre grupper enn den hvite naboskolen, og de brukes til differensiert undervisning. De har startet et stort prosjekt på begrepsbruk, som virkelig kommer de som har et annet morsmål til gode, samtidig som de som har lært begreper hjemme, ikke blir tvunget til å følge undervisning på lavt nivå.

Det som dessverre har blitt politisk bestemt i de senere år, er å endre skolekretsen, slik at barna fra de ressurssterke eneboligområdene blir flyttet til annen skole, samtidig som de kommunale blokkene som fortsatt inngår i skolekretsen har endret seg fra ung-bo til å stort sett huse flyktningbarn med kort botid i svært barnerike familier. Denne skolen kan derfor komme til å oppleve flukt av elever om andel minoritetsbarn med manglende norsk kunnskaper skulle øke over 60-70 %. Den neste barneskolen har en helt annen elevgruppe, her er sikkert 95% hvite norske middelklassebarn. Noe som merkes spesielt godt når disse to skolene kommer sammen på ungdomsskolen. Foreldrene der skjønner det ikke når noen av oss er opptatt av at sosiale sammenkomster skal være gratis og i nærområdet, slik at alle barna kan delta. Avstanden fra de kommunale blokkene til disse 2 skolene er lik, og barna der burde vært fordelt på de 2 skolene for å jevne ut effekten.

Jeg mener det ville vært helt feil å tvinge mine barn å gå på denne skolen dersom andelen barn som foreldrene ikke ønsker skal integreres hadde vært høyere enn 50%. Resultatet ville blitt at vi måtte flytte til en annen skolekrets.

Det er jo nettopp den kost-/nyttevurderingen som gjøres i dag som er med på å forsterke forskjellene. Og jeg sier ikke at det er feil, men det er problematisk at det har blitt sånn. Jeg synes jo våre grunner for å la knerten ikke gå på nærskolen har vært veldig gode, men hvem skal egentlig kunne bestemme hva som er en god nok grunn?

I artikkelen jeg linket til i HI snakkes det om en hendelse i Asker hvor det ser ut til at kommunen gjorde en del grep for å stramme inn. Er det noen som vet hva de gjorde?


Og så må jeg bare si meg enig i at jeg ser hvor mye skoleledelse har å si. Jeg var i flere år driftsstyreleder på barneskolen til ungene, og var med på å ansette den siste rektoren. H*n hadde vært der en stund som "fungerende rektor" da h*n søkte, og var på intervju ekstremt klar på at i dette tilfellet kom rektor til dekket bord med gode rutiner og en lærerstab som virkelig var villige til å "gå den ekstra mila". Det der kommer ikke av seg selv og dette skulle man bare bygge videre på. Og det så jo vi foreldrene også.

Bare kjapt inn med en replikk her, på "vår" barneskole og ungdomsskole med mye høyere andel innvandrerfamilier er det et svært marginalt problem at barn i innvandrerfamilier ikke får delta i bursdagsfeiringer eller får ha kontakt med etnisk norske familier, som meisje beskriver her.

En tilfeldig Jehovas Vitne-familie vil for eksempel fremstå svært mye mer segregert. Uavhengig av opprinnelsesland.

Polyanna skrev:

Det er jo dessverre sånn at ingen gruppe i Norge er mer utsatt for vold enn hvite gutter som går på skoler i Oslo med flertallet minoritetsbarn.

Har du en kilde?

Polyanna skrev:

Anbefaler ellers denne podcasten: https://www.nytimes.com/2020/07/30/podcasts/nice-white-parents-serial.html

(Nice white parents). Denne satte i hvert fall hodet mitt på en skikkelig snurring.

Ja, den er veldig bra, og jeg tenker mye på den. jeg ser at mye av det som er relevant her, er også relevant i Osloskolen. Andelen brune og svarte barn er det som avgjør om en skole blir sett på som "god", og noe tospråklighet blir sett på som bedre enn annen tospråklighet, bare for å nevne noe.


Men jeg er usikker selv. Jeg syns at det skal være mulighet å bytte skole, men samtidig syns jeg at det er uheldig når man får en skjevfordeling av elever som trenger mer ressurser enn andre. Jeg syns også det må gjøres noe med tankesettet, hvordan man ser på det som totalt uproblematisk med helhvite skoler (selv om samfunnet ikke er det, og selv om vi har store problemer med at folk med innvandrerbakgrunn ikke får jobb fordi folk velger det de er vant med), men skoler med stor andel brune barn blir sett på som et problem som må løses. Jeg tror begge deler kan skape uheldige kulturer, og mye på grunn av fordommer og forventninger.

Min betraktning (men her er virkelig bare n=1) er at hvilket land ungene kommer fra egentlig er ganske irrelevant, men at den sosiale kapitalen til foreldrene er langt mer viktig. I hvilken grad foreldre kan og vil bidra er viktigere enn både opprinnelsesland, utdanning eller inntekt.

En del steder er dette kanskje korrelert med andel innvandrere, men i den delen av byen mine unger gikk på barneskole var ikke det tilfelle.

Ja, klart det er slik at barn fra familier med høy sosial kapital klarer seg lettere i samfunnet og på skolen og har større forståelse for hva som er forventet av dem, (og derfor også blir automatisk bedre behandlet...), enn barn fra familier med lav sosial kapital.

Nå er det dog en gang slik at i resten av samfunnet vil også våre privilegerte poder på et tidspunkt være nødt til å forholde seg til virkeligheten, få forståelse for hvor store forskjeller det er i samfunnet, klare å navigere og ha dialog også med mennesker som ikke oppfører seg og ser ut akkurat som seg selv. Det kan man i det minste håpe at de må. Jeg tror det er nyttig at de lærer det i skolen, og skulle ønske skolene var bedre rustet for å både kunne ivareta det faglige og sosiale behovet.

Blånn skrev:

Det gjør noe med kontinuiteten på skolen. Vi ser også at familier som er ressurssterke i stor grad velger seg bort fra vår skole. Det gjør også noe med gruppen som er igjen.

En av utfordringene med å være ressurssterk på en slik skole, er jo at man blir alene om å være FAU eller klasse kontakt, og det er ikke så mange som ønsker å delta på dugnader av ulik art, som for eksempel å arrangere klasse/trinntreff.

Dette går utover trivsel til barn barn og voksne, og helt sikkert en medvirkende årsak til at folk velger bort en skole. Språkbarrieren kan også bety en del, jeg har opplevd å sitte på foreldremøte med 10 tolker i samme rom. Dette fungerte svært dårlig for alle parter. Skulle ønske skolen hadde latt tolkene sitte i eget rom med head sett og mikrofon, slik at alle hadde fått sjansen til å høre det som skulle formidles.

meisje skrev:

En av utfordringene med å være ressurssterk på en slik skole, er jo at man blir alene om å være FAU eller klasse kontakt, og det er ikke så mange som ønsker å delta på dugnader av ulik art, som for eksempel å arrangere klasse/trinntreff.

Dette går utover trivsel til barn barn og voksne, og helt sikkert en medvirkende årsak til at folk velger bort en skole. Språkbarrieren kan også bety en del, jeg har opplevd å sitte på foreldremøte med 10 tolker i samme rom. Dette fungerte svært dårlig for alle parter. Skulle ønske skolen hadde latt tolkene sitte i eget rom med head sett og mikrofon, slik at alle hadde fått sjansen til å høre det som skulle formidles.

Jeg har opplevd å sitte på foreldremøte med plenty av tolker i samme rom og det fungerte utmerket. Strålende høyt oppmøte på foreldremøtet var det også, de som hadde småbarn kunne få dem passet i gymsalen.

Jeg har også sittet som FAU-rep og FAU-leder i årevis, og det absolutt intenst aller mest slitsomme med det er alle de privilegerte foreldrene som klager over hvor himla fælt det er, men ikke løfter en finger selv.

Ikke fordi jeg tror skjønnmaling er veien å gå, men det er altså da ikke svartmaling heller.

Maverick skrev:

At en skole har dårlig rykte i Oslo kan ha helt andre årsaker enn hvor god skolen er, som en faktisk skole. Noen av oss har gleden av å ha en ungdomsskole som er på hotlista til VG og Dagbladet, som er på pletten raskere enn lynet med krigsfonten klar og rydda forside om det skulle finne på å gå av en kinaputt, og er tema i mengder med kronikker og innlegg basert på mer eller mindre velfundert kjennskap til lokale tilstander.

Det er gjerne et fenomen i de områdene hvor det ikke er au pair-ene som trekker opp statistikken på multikulturalitet, det gir masse klikk, og politikere kan få mene masse alle veier (som de gjerne gjør, når det får masse klikk).

Sånn. Det var dagens lille rant. (Enn så lenge.)

Jeg ville basert meg i mye større grad på kunnskap om stabilitet i ledelsen, lærerutskiftning, ressurser til helsepersonell og kvalitet på skolebygg enn om skolen har godt eller dårlig rykte.

Og så kan man jo innimellom ta valget om at man, tross fritt skolevalg og muligheter for bytte, lar ens egne barn "ta støyten", som det gjerne kalles. Det er en kost-/nytteanalyse, og det er ingen felles fasit, det kommer an på ungens mentalitet, om det finnes noe godt å spille på som man ønsker å forsterke i miljøet, om det ungen lærer om Livet Selv kanskje faktisk veier opp for belastningen, i det hele tatt. Og vurdere det fortløpende, ikke minst.

Ja, dessverre er det slik at det mediene elsker å skrive om jo ofte er den informasjoen og det inntrykket folk sitter igjen med. Det er også skoler som kun får omtale hver gang avisene har lite å skrive om, og finner ut at de har lyst til å fokusere på rike, bortskjemte jenter og veskene deres og ballkjolene deres. Som om alle elevene på skolen er hønsehjerner som kun er opptatt av statussymbol.

Jeg synes helt ærlig det er vanskelig å vite hvordan man kan finne ut noe om skolen, uten å høre på "rykter".

Tjorven skrev:

Min betraktning (men her er virkelig bare n=1) er at hvilket land ungene kommer fra egentlig er ganske irrelevant, men at den sosiale kapitalen til foreldrene er langt mer viktig. I hvilken grad foreldre kan og vil bidra er viktigere enn både opprinnelsesland, utdanning eller inntekt.

En del steder er dette kanskje korrelert med andel innvandrere, men i den delen av byen mine unger gikk på barneskole var ikke det tilfelle.

Vi har samme erfaring

Tallulah skrev:

Har du en kilde?

Det er fra den rapporten det stadig vises til, den forskningsrapporten om Groruddalen som konkluderte veldig positivt, med at folk trives i Groruddalen og at det ikke er en "flukt" derfra. Jeg husker ikke hva den heter i farten. Den inneholdt veldig mange analyser, som viser et (naturlig nok) veldig sammensatt bilde, og de har valgt i konklusjonen å fokusere på de tingene som er positive.

Leser man tabellene og sammenholder dataene, så vil du se på tallene for hvem som er voldsutsatte og holde de sammen med tallene for de skolene som har stor andel minoritetselever, at den gruppen som er mest utsatt for vold, er hvite gutter på skoler med svært mange minoritetselever. Jeg har ikke lenken nå, og man må virkelig grave for å se sammenhengen, for de har valgt å ikke trekke den frem i sammendraget.