Tanker om familieferie

Jeg og mannen snakket en del om dette med ferie og barn da vi var på tur nå. Jeg og mannen er begge glade i å reise, men ingen av oss er så veldig glade i store hoteller og typisk strandferie. Jeg mener at vi har klart de siste årene å ha en ferie som har vært fin for junior, men også for oss voksne. Vi har stort sett reist alene og lagt opp turene selv. Leid bil og kjørt rundt i wales, Italia, Portugal. Ofte leid liten leilighet eller bodd på B&B (spes i wales). Nå har junior passert fire og vi har en ny på vei og vi lurer egentlig på om det er realistisk å tenke at vi får til ferier der vi kan kombinere voksnes og barnas tanker om fin ferie? For barna sin del er det nok sikkert ok å reise sammen med andre barn og junior elsker å bade. Sånn sett så hadde sikkert klassisk sydentur vært topp, mens vi gjerne vil ha litt andre ting. Oppleve litt, spise god mat, se oss rundt osv. Junor har til nå kost seg sammen med oss,men merker at det blir litt kjedelig med bare voksne.

Hvordan tenker dere når dere planlegger ferie?

Vi har tre unger, eldstemann er straks 14 år, i år var første gang vi dro på typisk sydenferie, til Tyrkia. Ellers så har vi kjørt mye bil, og flydd litt. Den beste ferien vi har hatt var den uka vi var i Paris. En typisk ferie for oss fem inneholder noe som er bra for alle. De fleste aktivitetene våre skal være bra for hele familien. Ganske mange er veldig bra for ungene. Noen er bra for en eller to i familien, gjerne en av oss voksne. Vi har hele tiden vært ganske klare på at alle skal få gjøre noe de har spesielt lyst til i ferien, og hvis det er noe en eller to i familien syns er litt kjedelig så skal de ti stille og unne den andre opplevelsen. Det betyr at noen museer har vært veldig kjedelig for minstemann, men han får til gjengjeld masse bading og fornøyelsesparker - så han må tåle å være med på noe som andre i familien liker.

For å ta Paris. Da var minstemann fire år - og høydepunktet i ferien var slett ikke Disneyland, men toppen av Eiffeltårnet. For eldstemann, som da var 11, var høydepunktet å se Mona Lisa. Jentungen likte Disneyland best. Alle tre elsket bassenget på hotellet vi bodde på. Jeg likte Notre Dame aller best, og mannen tror jeg likte Eiffeltårnet best.

I fjor var Hamburg høydepunktet for minstemann, bare fordi han syns det var så fantastisk å kjøre buss med to etasjer uten tak i den øverste etasjen. Mannen digget miniatyrmuseet. Minstemann elsket hotellrommet (vandrehjem) fordi det hadde køyesenger og tv. Beste hotellrommet han noen gang har vært på.

Vi har også etterhvert funnet gleden i å splitte opp familien enkelte dager, men stort sett så opererer vi som femspann hele ferien.

Tja, vi synes nå at det funker fint.

Vi ferierer i stor grad på alles premisser og det er litt gi og ta for alle parter. Den som kanskje ikke alltid er helt superfornøyd er eldstemann, siden hun er litt for stor for det som de små synes er gøy. Hun får kompensasjon i form av aleneferie med besteforeldre (både biologiske og selvvalgte) og har ca en mnd ferie hvert år som er bare for henne.

Nå som de to små er så små og vi fremdeles har bleiebarn som ikke kan gå langt og trenger dagsoving osv, så satser vi på rema 1000-ferie. Det er sol, vann og spaghetti med smør. Vi voksne har sjansen til å slappe av og lese om kvelden, og ellers er det rolige dager med lite action.

Jeg synes det er helt greit, og så kan vi gå tilbake til de mer spennende på-lykke-og-fromme-feriene vi hadde da eldste var 3 - 6 år.

Ungen går foran, dvs bading og strand er pri 1.

Bassengferie, gjerne med venner eller familie som kan se til barna for at voksne skal komme seg ut en dag eller kveld. Vi må ikke feriere i triste charterfeller for å få basseng.

Vi prioriterer både oss og poden, så vi gjør derfor ting som alle vil i løpet av ferien.

Ungene går visst foran. Og mannen - vi skal på fornøyelsesparkferie.

Men jeg er lett å glede da, så lenge det er varmt og mulighet for shopping er jeg fornøyd. Jeg tenker at de mer "spennende" feriene kan komme senere, når ungene får mer ut av det.

Jeg tror ikke jeg hadde orket "opplevelsesferie" med min sønn før han var gammel nok til å sette pris på det. Da ville jeg nok mye heller prioritert å få reist alene dersom det var mulig, eller ventet til han var gammel nok til å være alene hjemme/flytte ut.

Synes slikt er veldig individuelt. Vi, min mann og jeg, elsker opplevelsesferier, men vi har valgt å legge det på is frem til barna virkelig kan sette pris på det. Men det handler nesten like mye om oss som dem egentlig. Vi har snakket om det mange ganger, og vet ikke helt hvordan vi voksne hadde taklet det hvis barna ikke virkelig så disse fantastiske tingene og opplevelsene, men bare synes det var kjedelig. Vi hadde nok blitt skuffet Det er ikke dermed sagt at vi ikke opplever ting på våre ferier, men når sant skal sies så har vi mest levd under mottoet "trives barna, så trives vi". Barna våre trives f.eks. ikke med museumsopplevelser, uansett hvor mange de har vært på Da blir det liksom ikke helt det store for oss heller, som om vi liker det veldig godt. På en annen side så er det helt klart at ferien skal romme noe for alle - og barna har ikke gått av å få styre ferien med alt som skal gjøres. Virkelig ikke, men som sagt så har vi fokusert mest på barna og litt på oss voksne frem til nå. Barna er 7,5 og 9,5 år, og plutselig som kommer det en baby så, vel - han må nok belage seg på litt andre ferier etterhvert enn søsknene, for da kan vi snakke om delte behov

Så som sagt, synes det er individuelt - noen får det til å funke godt, andre ikke. Så jeg synes det er vanskelig å uttale seg generelt.

De siste årene har vi leid sommerhus, og vært der i to uker. Vi har egentlig ikke gjort så mye, men hatt tilgang til strand.

I år prøver vi oss på litt bilferie, en ukes uplanlagt tur nedover i Europa, og tar ting litt som det kommer. Vi har leid en leilighet i Italia, og skal være der i to uker. Jeg for min del orker ikke tanken på å skulle bo på et hotell med Lollo og Bernie eller lignende. Jeg har jo ikke prøvd det, så jeg vet jo ikke helt hva jeg avviser, men jeg får en litt klaustrofobisk følelse bare ved tanken.

Jeg tenker ikke at ferien skal legges opp for å glede den ene eller andre mest mulig, mer at vi skal ha det fint alle sammen. Noen "før barn"-ting utgår, som å bruke halve dagen på å sitte og studere folkelivet på utekafé, og slentre gatelangs i timesvis og bare suge inn atmosfæren. Eller lange og sene bar-/restaurantbesøk. Men jeg føler ikke for å bytte ut dette med ren underholdning for barnet. Jeg tror ikke han trenger det. Foreløpig er han glad bare vi er sammen. Litt strand, litt restaurant, litt slentring og litt tur i fjellene så blir det nok bra for alle. Det kan jo hende vi kommer over spennende ting som akvarier eller noe annet severdig også.

Og det er ikke det at ikke guttungen kan være krevende, han vil at vi skal leke hele tiden. Det er det beste han vet. Men da er vi heldigvis to, og har heldigvis bare et barn, og kan heldigvis la den andre få litt lekepause.

Våre unger har ennå ikke vært på "sydenferie", eller ferie der badestrand hadde en sentral rolle, for den del.

Meg bekjent har de ikke tatt skade av det, og jeg oppfatter dem som svært tilfreds med våre ferier (som har vært alt fra rene opplevelsesferier med middelalderslott og folkemuseum, via fornøyelsespark til de helt, helt rolige hjemme-feriene).

For den del er jeg 42 år gammel, og jeg ennå ikke vært på "sydenferie", uten at jeg føler at jeg har gått glipp av noe av den grunn. Da jeg vokste opp (i Nord-Norge), var "badeferie" synonymt med strandliv i Trøndelag, og det gikk faktisk bra med meg likevel.

Jeg tror rett og slett ikke unger har de helt store behov når det kommer til ferie, så lenge de faktisk har ferie og har det fint, og jeg har ingen betenkeligheter med å planlegge feriene ut i fra både hva ungene og hva vi voksne har lyst og behov for.

Ferie går på barnas premisser, men vi reiser ikke til stranddestinasjoner. Tvert i mot - vi gjenopplever endel av de byene jeg selv har likt før barna kom, bare at nå får jeg sett helt andre steder og severdigheter og er med på andre ting enn da jeg selv var der. Og det er i grunnen ganske kult.

Vi går ikke og ser på kirker. Vi drar på zoo, labyrinter, friluftsmuseer, kjører hest og vogn og alle de tinga der, er på barneavdelingene i store museer nedover i Europa (de som har det har utrolig fine museumsrom for barn, med fortellinger, kostymer og aktiviteter. Og skattejakter i museumssamlingene.) De store offentlige museene er ofte gratis eller nesten gratis. Storbyer har ofte gode barnerabatter, i København, f.eks. kan en voksen på buss/bane ta med to barn under 12 år gratis.

Vannflasker og matpakker er med, så kan man få en skive i hånda uten å vente til vi finner en fin kafe (vi gjør det også).

Vi reiste mye før vi fikk barn og har vært spesielt glad i storbyferier. Etter at vi fikk barn har jeg erfart at ferie på barnas premisser også er bra ferie for meg. Trygghet og lavt stressnivå i kombinasjon med barn som har det det topp funker for meg. Type sommerhus i Danmark, ferieleilighet i Spania på høsten osv. Opplevelsesparker har vi unngått frem til i år. Ungene er 4,5 år. Nå regner jeg med at vi kommer til å følge mine foreldres prinsipp med ca 1-2 dager i sånne parker per 14 dagers ferie.
Nå har vi også prøvd oss på vår første storbyferie med barn, Købehavn ved juletider. Det var veldig hyggelig, men ikke akkurat avslappende. Så det kommer vi ikke til å gjøre hvert år.

Vi har gjort litt av hvert, alt fra klassiske sydenferier (som vi voksne kan styre oss for men barna elsker), storbyferie til egenkomponerte ferier der vi ordner transport og bolig selv.

Storbyferie synes barna var slitsomt, så det er mulig vi venter en stund med til vi gjentar det. Det ble rett og slett for mye inntrykk og for mange folk selv om vi hadde lagt opp dagene rolig.

Egenkomponerte ferier fungerer supert. Vi har reist en del sammen med vennefamilier, og da har jo barna lekekamerater på tur. Noen ganger har vi reist alene, det funker også - men stiller litt mer krav til at vi jobber med å finne på ting som er kjekke for alle barna i løpet av ferien. Har de venner, er de fornøyd okke som og kravene til aktiviteter er ikke så stor.

Jeg er sær og synes ikke typiske charterferier med AI og å oppholde seg på hotellområdet mer eller mindre hele ferien, er den ultimate barnevennlige ferien. Vi har vært på alle slags turer med pøbelprinsessen fra hun var baby, og vi legger det jo opp barnevennlig, dvs. vi gjør bare ting barn kan være med på. Og vi sørger for at det er bademuligheter i umiddelbar nærhet hvis vi er i varme strøk.

De fleste barn kan jo ha glede av mye annet enn lekeland, lollo og bernie og sånn.

Jeg tenker at det aller beste må være å reise sammen med andre der man bor sammen, men i egne enheter slik at man ikke må bo oppå en annen familie. Der man kan dele uteområde og basseng f.eks. Da har både barna og voksne selskap og man kan ev være barnevakt hver sin kveld om det skulle bli aktuelt. Junior har likt mange av de tingene vi har gjort selv om det ikke er typiske "barneting". I Italia nå så besøkte vi en kjempefin liten by med en fantastisk fin hage. Der gikk vi rundt i to timer og så på utsikten og statuer osv. "Fineste stedet i verden" sa poden da fornøyd mens han spiste en diger is.

Bakgrunnen for diskusjonen var nemlig at mannen måtte sløyfe en dag i pompei som han egentlig hadde lyst til å få med seg. Jeg var såpass satt ut av varmen midt på dagen at jeg ikke var helt komfortabel en hel dag alene med junior. Nå er jeg fem måneder på vei så det var så klart litt unntakstilstand, men vi begynte altså å snakke om ferier generelt sånn fremover. Jeg mener at det går an å ta hensyn til alle slik at alle får gjøre noe de har lyst til. Både små og store. Det krever bare litt mer planlegging.

Med barn på 2,5 og 5,5 er vår/min ideelle ferie for tiden
-syden med resort og buss, så vi slipper å styre med leiebil og slikt
-hytteferie med besteforeldre
-sommerhus i Danmark med venner
-telt

Hadde vi hatt ett stk stille og rolig barn, kunne vi sikkert gjort mye annet gøy. Vi har to som krever relativt mye oppmerksomhet, og for øyeblikket utgår derfor lange bilturer, veldig dyre ferier med lange flyreiser, og annet som krever mye timing, alle måltider ute blant folk og planlegging.

Pelle skrev:

Hadde vi hatt ett stk stille og rolig barn, kunne vi sikkert gjort mye annet gøy. Vi har to som krever relativt mye oppmerksomhet, og for øyeblikket utgår derfor lange bilturer, veldig dyre ferier med lange flyreiser, og annet som krever mye timing, alle måltider ute blant folk og planlegging.

Dette har gjort det lett for oss. Junior har alltid vært veldig "lett" å reise med. Sover godt overalt og tåler godt at rutinene blir skjøvet på.Han blir ikke bilsyk og liker seg godt i fly. Sover bare om han er trøtt om det nå er på buss, bil eller varmt hotellrom. Det kan jo hende at nummer to blir helt annerledes og da blir det jo straks mer stress.

Det viktigste for både barnevennlig og voksenvennlig ferie er vel at man får tid til å være sammen som familie. Tid til å snakke med hverandre uten elektroniske dingser som forstyrrer, tidspunkt som skal rekkes og jobb, barnehage/skole og utenforstående som forstyrrer. Senke skuldrene og få litt langsom tid og noen ikke-hverdagslige opplevelser sammen.

Personlig husker jeg kjøre-etappene fra familieferiene i min barndom aller best. Hele familien i bilen, ingen skulle noen steder, musikken spilte og praten fløt. Vi var sikkert lei, jeg kranglet sikkert med søstera mi, og vi holdt sikkert et spetakkel som gjorde foreldrene våre øre av all lyden. Men jeg husker altså bare samværet og fellesskapsfølelsen som noe av det aller beste med feriene våre. (Og det var ikke fordi vi hadde så kjipe ferier altså. )

Klart mange barn er glade i å bade, men det byr seg da muligheter til å gjøre det omtrent uansett hvor man drar, så jeg skjønner ikke at det skal legge føringer for hva ellers man skal gjøre i ferien.

Det viktige for mine barn i ferien er at vi har tid til å være sammen og at de opplever noe de kan skryte av når de kommer på skolen. De håndterer greit lange reiser i bil og fly, venting og gå-etapper og liker det meste egentlig. Men viktigere enn all verdens opplegg er at vi har tid til å sitte med dem, snakke sammen og spille kort på kveldene. Det er det jeg husker som viktigst fra feriene da jeg var barn også.

Akkurat de 2-3 årene man har barn i løpe-klatre-null-vett-alder tror jeg det kan være vel strabasiøst med voksenvenlige ferier hvis de voksne ønsker seg opplevelsesferier, men når de er blitt stemmestyrte tror jeg man kan få nesten enhver ferie til å bli barnevenlig nok gitt at man ikke har et for ambisiøst museumsprogram. Mine barn trenger ikke andre barn på turen heller, det viktigste er at de voksne har tid. Men klart, det er 19 mnd mellom mine store.