Hvilke "voksenproblemer" deler du med barnet ditt?

Min er bare 3år så han deler jeg ikke mye med i hele tatt. Vist jeg er veldig dårlig, eller når jeg havnet på sykehus fikk han vite at jeg var syk og derfor litt slapp, men at jeg ble snart bedre. Men det må påvirke han så direkte før han får vite noe.

Har et barn på jobb som vi merker får vite litt mer enn hva et 2 1/2år gammelt barn bør vite. Vi vet derfor mye som foregår der hjemme da barnet snakker mye om det i barnehagen.

Jeg tror at dette er kjernen:

Zoë skrev:

Så lenge motivasjonen for å fortelle er at man merker at barna blir preget av noe og at å forklare litt om årsaksforhold vil redusere faren for usikkerhet, frykt etc. er man på riktig kurs.

Foreldre som bruker barna som fortrolige/"venninner" etc. og har som motivasjon å lette eget hjerte, dele bekymringene med noen, er på FEIL kurs.

Jeg tenker at det er viktig at barn får innformasjon om ting som angår dem, påvirker dem eller som de observerer. Ikke for at de skal ta ansvaret for økonomien, men fordi de skal være klar over ståa. Og så tenker jeg det er greit at barn vet at i Norge er det umulig å sulte ihjel (med mindre man har andre problemer enn penger) eller at barn må bo på gata. Uansett hva som skjer så vil vi ha penger til mat og en plass å bo.

Jeg tenker at hvis barn aner noe så kan de danne seg grusomme skrekkvisjoner. Men det som Zoe sier er så viktig - barna må innformeres, beroliges, forklares og trøstes. De skal ikke være delansvarlige, venner, rådgivere og problemløsere.

Sjuåringen deler jeg veldig lite med. Han har ikke store forståelsen av verden, men dersom noe alvorlig skjedde som ville ha ringvirkninger for han eller dersom jeg var svært opprørt og han merket det og spurte om det, så ville jeg ikke ha løyet, men forklart med enkle ord.

Sekstenåringen skjuler jeg lite for. Jeg bruker han ikke som fortrolig venn, så jeg sitter ikke og øser av min frustrasjon til han, men vi snakker ikke akkurat i koder rundt han heller. Jeg føler at så lenge barna er en del av familien, så har de rett til å vite hva som foregår rundt seg. Men alt til sin tid. Man trenger ikke å skremme unødvendig.

Jeg er på linje med Katta her. Om vi en periode har det litt knapt økonomisk, forteller vi det til ungene, sånn at de kan senke forventningene litt ift kino/Pirbadet/nye (unødvendige) klær og denslags. De var med på å bestemme at vi skal reise til Syden i sommer, og dermed med på å bestemme at resten av sommeren leves på lavbudsjett. Samtidig er vi kjempenøye på å understreke at vi alltid har råd til mat og nødvendige klær, og at vi er kjempeheldige som har råd til hus, et soverom til hver, bil, skolemelk, musikkskole, ferie osv osv, og at vi slett ikke er fattige om vi ikke har råd til å spise på restaurant så ofte. Spesielt eldste er blitt såpass stor at hun ser forskjeller, og kom hjem for en tid tilbake og lurte på om vi var fattige. Hun sammenlignet seg med en venninne som har hakket bedre økonomi, noe som vises i ting som flere utenlandsferier, mer merketøy, flere biler og denslags. Da hadde vi en gylden anledning til å la henne få et litt mer grundig innblikk i økonomien vår enn hun har hatt før. Nei, vi er langt fra fattige, og nei, vi har ikke råd til å bruke penger uten å tenke.

Ift samlivsproblemer, sykdom og denslags, har vi vel rett og slett ikke vært oppe i situasjoner der det er noe å vurdere å dele. Eller, da jeg var gravid og måtte på sykehuset pga blødninger, fortalte vi at det ikke er alltid det blir baby selv om man er gravid, men det hadde vi i grunnen fortalt allerede da vi fortalte at det var småsøsken på vei.

Altså: Vi deler noe, men tilpasser hva vi forteller, og vi er bestandig tydelig på at det går bra, og at ungene ikke har noe ansvar.

Jeg vokste opp uten å bli skjermet, og ønsker ikke at barna mine skal bli voksne så fort. Jeg kan gjerne forklare dem at mamma ikke har uante mengder med penger, men ser at de da fort blir hensynsfulle og kjefter på hverandre fordi: mamma har jo snart ikke mer penger. Det var ikke det jeg ville frem til når jeg påpeker at vi allerede har vært på lekeland og kino denne uken og derfor ikke kan gå i badeland for mamma driter ikke penger heller. Men jeg prøver å forklare at det kommer alltid mer penger, det er bare det at vi må sørge for at de varer lenge nok også. Er ikke sikker på at det når hjem ennå.

Ellers skjermer jeg dem for alt. De er så små at de skal ikke måtte bekymre seg for noe jeg kan hindre dem i å bekymre seg for. De så mye krangling da jeg og eksen gikk fra hverandre, og det å fortelle dem om at mamma og pappa ikke skulle bo sammen var det jævligste jeg har gjort hittil i mitt liv. Det var han som ville gå, så når han satt og forklarte dem det med meg ved siden av, kjente jeg at skilsmissebarnet inni meg satt og hylte av fortvilelse, særlig når ungene begynte å gråte. Håper de aldri aldri må høre noe sånt igjen.

Litt av økonomi, som å gjøre dem klar over at ting koster penger, høyt forbruk fører til mindre penger til annet osv.
At man må jobbe for penger, og at det er fordi pappa jobber så mye som han gjør at de kan få de tingene de tingene de får, og at vi har båt feks..
Mamma er student og tjener lite penger...det vet de og

Ved uoverenstemmelser i heimen som ikke er vanskelig å verne de fra, så fortelles de at mamma og pappa også kan bli lei hverandre og krangle litt, at det ikke betyr at vi ikke er glade i hverandre og at vi blir enige..

Døden, sykdom og slike ting, tar vi som de er når de dukker opp..

Jeg informerer på en barnevennlig måte, uten at de skal få noen ansvarsfølelse. Samtalene pleier å ende med "mamma skal fikse det" eller "sånn er livet noen ganger, gutten min. Og det er ikke farlig, det blir bra igjen". Og sånt.

enn så lenge er barna (og problemene, egentlig) så små at det ikke er noe å dele.

Jeg har alltid hatt en regel, og det er at jeg ikke skal være bestevenninna til døtrene min.
Opp gjennom oppveksten deres har jeg vært åpen på ting som ville få konsekvenser for dem, men aldri involvert dem i samlivsgreier, økonomi (annet enn nødvendig opplæring i å drive en husholdning) eller andre problemer jeg mener tilhører voksenverde.
Nå er den ene voksen, og den andre halvvoksen, så de blir jo automatisk involvert og informert i en annen grad enn tidligerere, men vi har likevel stor respekt for hverandres privatliv 🙂

Jeg har en omsorgsfull (nå voksen) sønn. Han ble boende hos faren da vi ble skilt, og jeg hadde innmari dårlig råd de første årene etter. Da jeg en vår annonserte at "i år drar vi sørover på ferie, jeg skal bestille flybilletter" - var første reaksjonen hans: "Men mamma, har du råd til det?". Da måtte jeg si at jo, det har jeg. Endelig har jeg det.

Jeg tror ikke jeg hadde sagt noe om min økonomi, men han hadde tydeligvis snappet opp et og annet likevel.

Bekymringer deler jeg ikke, men realiteter deler jeg. Det vil si at om vi kommer til å få problemer i ekteskapet og VURDERER å skille oss, så ville jeg ikke sagt noe om det. Men dersom vi hadde BESTEMT oss for å skille oss, så ville det bli tatt opp i god tid.
Samme med økonomi - jeg ville ikke sagt noe om evt økonomiske problemer før det ikke gikk an å skjule det og man måtte ta synlige grep som involverte alle i familien.

Jeg syns generelt det er unødvendig å dele for mye voksenting med barna, men samtidig er det viktig at de får et korrekt og utfyllende svar om de spør. Hvis ikke lager de som regel sine egne ideer, og de er som oftest mye verre en sannheten! ;-)