Nordmenn sutrer seg til sykmelding

Jeg blir grenseløst provosert av slike påstander.

Den professor, lekmann eller lege som mener jeg må skjerpe meg, har suttret meg til sykemelding eller tror jeg bare gjør meg til kan gjerne få komme hit i mine sko noen dager. Det finnes oss som vil jobbe, som skjerper oss hver eneste dag som takker nei til sykemeldinger så lenge vi overhodet klarer å stå på beina, men som likevel går ned for telling og blir sykemeldt. For min del er det et valg mellom å sende bort vesla eller å være sykemeldt, det er et valg om min egen og andres sikkerhet ettersom jeg roter og husker så dårlig at jeg ikke en gang bør kjøre noe særlig bil.

I stedet for å gå ut offentlig og gnikke på statisitkker og tall, å komme med offentlige oppfordringer om å skjerpe seg, så burde dette tas opp der dette kan gjøres noe med, nemelig hos legene. De er de som sitter med ansvaret for å sykemelde. Slik debatten går i media nå bidrar det utelukkende til å gi slike som meg enda mer salt i såret og bunnløst fortvilende samvittighetsgnag.

Det blir jo veldig feil å anta at 'folk flest' reagerer sånn eller sånn på en gitt situasjon, folk er ikke like, og reagerer følgelig ikke likt på samme situasjon. Sånn sett blir det ganske meningsløst å uttale seg om hvorvidt noen ikke burde tatt seg nær av en kommentar eller hvorvidt noe er mobbing eller ikke, for ikke å snakke om tidsaspektet. Det hele koker ned til at alt dette er subjektive faktorer som påvirker hverdagen til folk ulikt. Det er også en sosial kontekst som man ikke nevner så ofte; hverdagen til folk flest inneholder mange flere impulser, og potensielt stressmomenter, enn den gjorde for bare 20 år siden. Nå er vi tilgjengelige døgnet rundt, får informasjon om det meste til de fleste tider. Jeg tror dette påvirker evnen til å takle motgang negativt, før fikk man tider på døgnet når alt man kunne gjøre var å slappe av; på toget på vei til jobb, på hytta i ferien, på kvelden etter klokka åtte (det var jo dårlig kotyme å ringe andre enn nær familie etter åtte). Man fikk en pause fra dagens mas. Man leste avisen til frokost, og så igjen etter middag. Hvor mange av oss har ikke sjekket nettavisen/eposten/facebook/twitter minst fem-seks ganger alt i dag, i en eller annen liten 'pause' fra jobben?

Jeg synes ikke det er særlig rart enkelte ikke klarer å forholde seg til en slik hverdag, og ihvertafll ikke rart at dette gjør at andre forhold i arbeidshverdagen vipper folk av pinnen. Jeg bryr meg igrunnen ikke om hva foreldrene og besteforeldrene våre måtte holde ut med på sin arbeidsplass, de hadde andre forutsetninger for å håndtere sin hverdag, både psykisk, fysisk og sosialt.

DM: jeg er ikke direkte uenig med deg. Men jeg mener at hvis folk ikke kan være i arbeid, så skal de heller ikke være i arbeid. Det er feil, overfor både den som ikke kan være i arbeid, overfor kollegene og arbeidsgiver, å sette folk inn i yrkeslivet hvis de ender med å bli en belastning og selv oppleve det som belastende. Javel, så er det belastende å være sosialstønadmottaker også, men det er DER utgiften hører hjemme for de som ikke mestrer arbeidslivet, helt eller delvis. Jeg tror det gjør noe med arbeidsmoralen også for de "friske" arbeidstakerne når man opplever at en kollega stadig vekk er borte fra arbeidet.

Jeg oppfatter at slik utviklingen har vært så har målet vært at ALLE skal i arbeid. Og det omtrent enten de vil eller ikke, om de kan eller ikke, om de har helse til det eller ikke. En person som ikke kan jobbe 100 % av helsemessige årsaker må vurdere om lavere stillingsprosent er til å leve med. Og ja, jeg mener at individet også har et ansvar. Hvis man så ikke klarer seg på lavere inntekt, så er det etter min oppfatning sosialhjelp man skal få, ikke sykepenger. Sykemeldinger og sykelønn brukes i mange tilfeller som sosialhjelp, og det er feil, selv om nok mange opplever det som "bedre" å være sykemeldt enn å være "sosialklient" (som er et belastet begrep).

Vi kan ikke kamuflere at folk mangler arbeidsevne ved å sykemelde dem.

Problemet er at for mange er det pengene som er problemet. Så lenge man er arbeidstaker og sykemeldt får man mer penger enn hvis man mister sykelønna og får sosialhjelp eller andre ytelser. Jeg har vært borti flere tilfeller med enkeltpersoner som er slitne etter mange år i yrkeslivet, som er over 62 år og kan ta AFP, men som vil tape for mye på det økonomisk, fordi de ikke har full opptjeningstid i pensjonsordningen, og som derfor blir gående og hangle de siste årene. For noen trekker dette ut i årevis. Og mange er sykemeldt det siste året før de går av med pensjon eller AFP. En del er svært åpne om det økonomiske aspektet, for ved sykemelding får de fortsatt pensjonsopptjening. Ett år fra eller til betyr mye når man har for kort opptjeningstid.

Men er det sånn sykelønn skal brukes? For å holde folk i "arbeid" selv om de ikke burde være i arbeid? Er det ikke da bedre å få avklart situasjonen og sørge for at de får pensjon eller andre ytelser de kan leve med?

Jeg har ikke lest hele tråden, men deler av den.

Jeg kjenner at jeg er litt splittet her. På den ene siden er jeg veldig enig med Esme bl.a. her, og på en annen side så skjønner jeg godt at man får dårlig samvittighet av å være sykelmeldt, særlig langtidssykemeldt, når man hører på denne debatten.

Jeg er enig i at mange sykemeldinger kunne vært unngått om man fikk komme inn på ryggskoler, med opptrening osv, i stedet for å være sykemeldt og passiv. Det er jo også folk som går lenge sykemeldt i påvente av f.eks operasjoner av forskjellig slag. Hadde man fått ned ventelisten på operasjoner, så ville man unngått mange lange sykemeldinger. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i dette, så hvordan ventelister skulle blitt kortere har jeg ikke noe godt svar på pr. nå.

Det jeg ikke er enig i er utsagnet om at hvis man er for syk til å jobbe 100% så er det bare å redusere stillingen. Jeg syns ikke dette er riktig. Er man for syk til å arbeide 100% stilling, ja da bør man heller se på muligheten for uføretrygd. Det er ingen god løsning det heller, men det er bedre enn å belaste arbeidsgiver med mange lange sykemeldinger. Jeg syns ikke det er riktig at en som er for syk til å jobbe fullt, bare skal redusere arbeidsstilling, uten å få kompensert dette på noen måte. En uføretrygd er ingen fullgod kompensasjon, men det er da noe.

En avsporing:
Hvordan var dette med å trene på grønn resept? Er det bare noe jeg har tatt helt ut av det blå, eller er dette virkelig noe? Hvis dette finnes, hvorfor blir det ikke brukt mer i tilfelle?

sykkelpappa skrev:

Lurer egentlig litt på hvorfor denne debatten eksisterer på det politiske planet den gjør. Det er vel fint liten debatt om hvorvidt de som er syke/uføre/arbeidsledige/med redusert evne til å tjene til livets opphold, skal ha rett til støtte i en eller annen form. Vi lever tross alt i et velferdssamfunn. Det hele det koker ned til er hvilket budsjett utgiften skal gå over.

Joda, men vi inkluderer vel i debatten også muligheten for at noe av det som idag går over de nevnte budsjettene kunne eller skulle gå over den enkeltes budsjett. Jeg tror at for mange familieøkonomier er basert på 2x100% lønn (eller mer) i perioder av livet hvor aktivitetsnivået (små barn og mange barn) tilsier reduserte stillingsprosenter.

bina: jeg tror vi må kjempe for å holde folk i arbeid. Og jeg tror det er der det svikter litt enkelte steder. For mange ledere/bedrifter ER det enklere om personen blir fullt sykmeldt/ufør/forsvinner, enn at de må tilrettelegge. Det er virkelig ikke gøy å være med på såkalte IA-møter, der leder viser null interesse for å faktisk gjøre noe for at du skal komme tilbake i arbeid, men sier at "man må jo fylle ut disse skjemaene". Jeg tror veldig mange kunne tenke seg å jobbe det de klarer, men når man da har klart mer, så har folk rundt deg, både leder og kollegaer, forventninger som er vanskelige å forholde seg til.

Dessuten har jo samfunnet vårt endret seg ganske drastisk også, i motsetning til "før". Spesielt når det gjelder tilgjengelighet. I en del yrker må man jo være tilgjengelig hele tiden helst, om man skal ha noen "fremtid" i firmaet. Det blir lagt merke til hvem som svare på mail i 22 tiden på en torsdag kveld, og hvem som ikke. Det er jo også sånn at det nå er flere kvinner i jobb enn det var for ganske mange år siden, og da vil jeg tro at det påvirker eventuelt statestikk.

Jeg har selv jobbet som leder i mange år nå, i barnehage. Der er det jo overvekt av kvinner, og jeg må si at jeg stort sett opplever at de aller fleste tøyer strikken for langt, istedet for å sutre seg til en sykmelding for "ingenting". Mange vil så veldig veldig gjerne jobbe, og de legger seg ikke ned før de må. Og ofte har det da gått så langt at det tar tid å komme seg opp igjen. Jeg kjenner heller ikke mange som "tar en tredagers" som Siv Jensen så fint sa det.

Hannah skrev:

Jeg er enig i at mange sykemeldinger kunne vært unngått om man fikk komme inn på ryggskoler, med opptrening osv, i stedet for å være sykemeldt og passiv. Det er jo også folk som går lenge sykemeldt i påvente av f.eks operasjoner av forskjellig slag. Hadde man fått ned ventelisten på operasjoner, så ville man unngått mange lange sykemeldinger. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i dette, så hvordan ventelister skulle blitt kortere har jeg ikke noe godt svar på pr. nå.

Jeg har skiftet leger, ikke fordi jeg ville finne en jeg kunne sutre meg til sykmelding av, men fordi jeg ville finne en som tok meg seriøst og faktisk ville hjelpe meg.

Necesario: tanken er edel; kjempe for å holde folk i arbeid.

Mine erfaringer er fra både det å være ansatt, og det å være leder.

Og spørsmålet mitt blir: Holde folk i arbeid - til hvilken pris?

For eksempel er det en del arbeidstakere som forsåvidt greier å være tilstede på arbeidsplassen i 100 % tid, men som ikke yter på langt nær 100 %. Hva med dem? Jo, NAV kan gi tilretteleggingstilskudd, slik at arbeidstakeren utfører f.eks. 50 % jobb på 80 % tid. Men mange arbeidstakere nekter å innse at de har redusert arbeidskapasitet, og vil ikke være med på dette.

Og det er da moroa starter. Man kan sitte i møte etter møte, med arbeidstaker, lege og NAV, og arbeidstakeren vil ha en "tilrettelegging" som er uklar, legen taler pasientens sak, NAV har sine regler og systemer, og som arbeidsgiver kan det være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg har mer enn en gang foreslått tilretteleggingstilskudd, men kun i EN eneste sak har det blitt en realitet. I alle de andre sakene oppfatter arbeidstakeren dette som et ufint angrep på egen person. Litt sånn "Jasså, så du syns jeg gjør for lite??? Hva med den og den, de tar nå mye pauser!!!".

Det blir et spørsmål om hvor mye det er realistisk å tilrettelegge, og i hvilken grad arbeidsgivere skal akseptere at arbeidstakere ikke yter det de skal yte (det de er betalt for). De fleste arbeidsgivere (i alle fall private) har liten eller ingen mulighet til å ha arbeidstakere som ikke gjør nytte for lønna.

Dessuten som jeg har sagt før så vil ofte den arbeidstakeren som yter for lite bli et irritasjonsmoment for alle andre. Det blir energilekkasje, og det har lett for å oppstå misnøye og derav konflikter. Den sykemeldte arbeidstakeren føler seg uglesett, blir lei seg, deprimert - og til en viss grad har vedkommende ofte rett i at de er blitt uglesett på arbeidsplassen.

Hvorfor er det BARE arbeidsgiver som skal strekke seg? Hvorfor skal man ikke kunne stille krav til arbeidstakeren også? Krav om at folk vurderer sin egen arbeidsevne, og tar en jobb de er i stand til å mestre?

bina skrev:

Necesario: tanken er edel; kjempe for å holde folk i arbeid.

Mine erfaringer er fra både det å være ansatt, og det å være leder.

Og spørsmålet mitt blir: Holde folk i arbeid - til hvilken pris?

For eksempel er det en del arbeidstakere som forsåvidt greier å være tilstede på arbeidsplassen i 100 % tid, men som ikke yter på langt nær 100 %. Hva med dem? Jo, NAV kan gi tilretteleggingstilskudd, slik at arbeidstakeren utfører f.eks. 50 % jobb på 80 % tid. Men mange arbeidstakere nekter å innse at de har redusert arbeidskapasitet, og vil ikke være med på dette.

Og det er da moroa starter. Man kan sitte i møte etter møte, med arbeidstaker, lege og NAV, og arbeidstakeren vil ha en "tilrettelegging" som er uklar, legen taler pasientens sak, NAV har sine regler og systemer, og som arbeidsgiver kan det være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg har mer enn en gang foreslått tilretteleggingstilskudd, men kun i EN eneste sak har det blitt en realitet. I alle de andre sakene oppfatter arbeidstakeren dette som et ufint angrep på egen person. Litt sånn "Jasså, så du syns jeg gjør for lite??? Hva med den og den, de tar nå mye pauser!!!".

Det blir et spørsmål om hvor mye det er realistisk å tilrettelegge, og i hvilken grad arbeidsgivere skal akseptere at arbeidstakere ikke yter det de skal yte (det de er betalt for). De fleste arbeidsgivere (i alle fall private) har liten eller ingen mulighet til å ha arbeidstakere som ikke gjør nytte for lønna.

Dessuten som jeg har sagt før så vil ofte den arbeidstakeren som yter for lite bli et irritasjonsmoment for alle andre. Det blir energilekkasje, og det har lett for å oppstå misnøye og derav konflikter. Den sykemeldte arbeidstakeren føler seg uglesett, blir lei seg, deprimert - og til en viss grad har vedkommende ofte rett i at de er blitt uglesett på arbeidsplassen.

Hvorfor er det BARE arbeidsgiver som skal strekke seg? Hvorfor skal man ikke kunne stille krav til arbeidstakeren også? Krav om at folk vurderer sin egen arbeidsevne, og tar en jobb de er i stand til å mestre?

Men det vil jo ikke koste staten så mye mindre om man kutter ut å holde folk i jobb? Stønad vil de jo få uansett, selv om det ikke er snakk om sykmeldingspenger. Jeg prater ikke om at vedkommende skal beholde sin jobb og sine arbeidsoppgaver til enhver pris. Men det har stor betydning for mange å være i en eller annen jobb, og jeg tror vi får et trist samfunn om dette ikke blir ivaretatt. Det gjør noe med folk å få føle at de bidrar, og det gjør noe med folk å bli satt på sidelinjen som ubrukelig.
Det stilles jo ganske mange krav til arbeidsgiver også, ift utprøving av jobber og slike ting. Men mange ganger synes jeg arbeidsgiver slipper for lett, og fokuserer i for stor grad på problemet istedet for kompetansen.

bina skrev:

DM: jeg er ikke direkte uenig med deg. Men jeg mener at hvis folk ikke kan være i arbeid, så skal de heller ikke være i arbeid. Det er feil, overfor både den som ikke kan være i arbeid, overfor kollegene og arbeidsgiver, å sette folk inn i yrkeslivet hvis de ender med å bli en belastning og selv oppleve det som belastende. Javel, så er det belastende å være sosialstønadmottaker også, men det er DER utgiften hører hjemme for de som ikke mestrer arbeidslivet, helt eller delvis. Jeg tror det gjør noe med arbeidsmoralen også for de "friske" arbeidstakerne når man opplever at en kollega stadig vekk er borte fra arbeidet.

Jeg synes det ser ut som at du er direkte uenig med meg her. For når jeg leser det du skriver så hører jeg at du mener at man ikke skal ha IA, og heller skvise ut dem som forsøker å fungere i arbeidslivet og få dem over som langtidsmottakere av trygd (med alle de ulemper det får for samfunnet).

Jeg oppfatter at slik utviklingen har vært så har målet vært at ALLE skal i arbeid. Og det omtrent enten de vil eller ikke, om de kan eller ikke, om de har helse til det eller ikke. En person som ikke kan jobbe 100 % av helsemessige årsaker må vurdere om lavere stillingsprosent er til å leve med. Og ja, jeg mener at individet også har et ansvar. Hvis man så ikke klarer seg på lavere inntekt, så er det etter min oppfatning sosialhjelp man skal få, ikke sykepenger. Sykemeldinger og sykelønn brukes i mange tilfeller som sosialhjelp, og det er feil, selv om nok mange opplever det som "bedre" å være sykemeldt enn å være "sosialklient" (som er et belastet begrep).

Ja, vi er preget av den berømte arbeidslinja. Det er jo en hovedlinje i samfunnet vårt. Alle skal i arbeid, og alle skal være i stand til å forsørge seg, og kan de ikke det, så skal vi hjelpe dem. Enten ved å la dem få sykepenger når de trenger det, sosialstønad når de trenger det, hjelp til å skaffe seg arbeid og arbeidsledighetstrygd når vi trenger det.

Det siste vi trenger er flere sosiale problemer. Og dem som er syke hører til i sykelønnsordningen og trygdesystemet, ikke på sosialtrygd. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ønsker å skyve dem over på sosialtrygd? Mener du at de ikke skal få rettighetene som mange av dem har bygget seg opp gjennom arbeidslivet og skattepengene de har betalt inn? Mener du at det blir billigere for samfunnet å flytte utgiftsposten til et annet budsjett? Kostnaden blir jo den samme, pluss allle de andre problemene og dertilhørende kostnadene det påfører samfunnet (med slitasje på en hel familie, oppvoksende barn, arvet sosialmottakerstatus, øket kriminalitet, osv.).

Problemet er at for mange er det pengene som er problemet. Så lenge man er arbeidstaker og sykemeldt får man mer penger enn hvis man mister sykelønna og får sosialhjelp eller andre ytelser. Jeg har vært borti flere tilfeller med enkeltpersoner som er slitne etter mange år i yrkeslivet, som er over 62 år og kan ta AFP, men som vil tape for mye på det økonomisk, fordi de ikke har full opptjeningstid i pensjonsordningen, og som derfor blir gående og hangle de siste årene. For noen trekker dette ut i årevis. Og mange er sykemeldt det siste året før de går av med pensjon eller AFP. En del er svært åpne om det økonomiske aspektet, for ved sykemelding får de fortsatt pensjonsopptjening. Ett år fra eller til betyr mye når man har for kort opptjeningstid.

Hvem som betaler pensjonen? Hvem som betaler sykelønnen, er det ikke staten?

Men er det sånn sykelønn skal brukes? For å holde folk i "arbeid" selv om de ikke burde være i arbeid? Er det ikke da bedre å få avklart situasjonen og sørge for at de får pensjon eller andre ytelser de kan leve med?

Hvilke andre ytelser sikter du til?

Finnes det en grense for hvor langt man skal kreve av en arbeidsgiver å strekke seg for å tilrettelegge da? Jeg mener at det finnes mange jobber der tilrettelegging for en arbeidstaker vil gå direkte utover resten av arbeidsstokken.
Feks i barnehage. Om en på avdelingen får tilrettelagt og ikke skal løfte feks. Da må de andre på jobb kompansere for dette. Der har jeg vært selv, at jeg ikke kunne løfte altså. Og det var IKKE godt å vite at jeg ga ekstra belastning til allerede belastede rygger.
Det finnes nok mange slike arbeidsplasser der man føler det direkte på kroppen, eller psyken for den del, at folk er mye borte fra jobben. Det gir en ustabil og vanskeligere hverdag for alle. Ikke bare den som er syk og ikke i stand til å yte 100%.
Så i noen tilfeller så mener jeg også at man selv må gå i seg selv og kanskje bytte til et annet yrke. Det er ikke alltid tilrettelegging er det rette. Det er vel det som er poenget mitt kanskje.

Syns dette er et forferdelig vanskelig tema å diskutere, fordi det er så sårt for mange. Særlig for dem som ikke er synlig syke på noen måte. Skjønner godt at man føler seg uglesett, og der har jeg vært selv også. Satt spørsmålstegn til min egen sykemelding. Men det er jo samtidig en viktig diskusjon, fordi det er en så stor del av hvordan samfunnet vårt fungerer. Tenk bare, en tredjedel av statsbudsjettet vårt kanaliseres gjennom NAV. Det er utrolig mye!
Det er fantastisk at vi har et slikt system, og det skal vi være uendelig takknemlig for. Det er i alle fall jeg. Men samtidig er det antakelig ting vi kan forandre på i systemet for å gjøre det enda bedre? Feks for å unngå unødvendige sykemeldinger.

Det med folk som står på ventelister og folk som må være sykemeldt for i det hele tatt bli vurdert for uføretrygd er jo gode eksempler på tilfeller som er med på å dra opp statistikkene, og som er ting det burde gå an å gjøre noe med.

Den korte perioden jeg var i allmennpraksis var det ikke helt sjeldent det kom pasienter som kom og skulle ha sykmelding for vage årsaker. Både "barn, hus, mann, svigermor og vanskelig arbeidsgiver gjør meg helt nedslitt, sånn skal man vel ikke ha det?", banale luftveisinfeksjoner hvor de kom fordi de ville ha egenmeldingene sine til gode til senere (les: til man trenger fri uten noe klart å vise frem), forstuet ankel hvor det burde være mulig å gjøre endel jobb (men arbeidsgiver har sagt at det er bedre med full sykmelding en å måtte ta hensyn). Og de med fire brudd i ryggen og hjernerystelse man må tvinge til å være hjemme den perioden det er forsvarlig. Som lege må man stole på det pasienten har å fortelle, i praksis er det vel sånn at hvis noen virkelig vil ha en sykmelding, så får de det enten av den aktuelle legen eller den neste. Og sånn skal det kanskje være også? Jeg tenker at det ikke er så veldig ok å ha problemer som legen ikke skjønner heller, hvis man føler man skal opp til eksamen og i retten samme dag for å få en sykmelding av fastlegen.

En ting det godt kunne vært mer krav til tenker jeg, er hva som skjer mens vedkommende er sykmeldt. En mer aktiv innstilling til behandling/aktivitet i sykmeldingsperioden. Jeg vet nav har prøvd i flere omganger å få til dette gjennom tilbakemeldingsrubrikker på sykmeldingsblanketten, endret navn på samme blankett, møter etc. Men det er ikke alltid enkelt å være fastlege å sitte der og skulle stille krav til pasienten samtidig som man skal være pasientens allierte overfor nav og hjelpe vedkommende til å bli frisk. Kanskje det burde ligge en slags standarisert sykmeldingslengde og aktivitet ved sykmelding inne i systemet, selvfølgelig med mulighet for individualisering, men en slags beskrivelse av hva som regnes som "normal" sykmeldingslengde ved en gitt tilstand. Jeg vet ikke. Og et krav til aktivitet/behandling. Både fordi man godt kunne være mer proaktiv i forhold til behandling i enkelte tilfeller, og for å begrense muligheten til å bruke det som ren fritid. Men enkelt er det ikke.

Bina: jeg er enig med deg i enkelte momenter, men du greier samtidig å provosere meg kraftig. På en side ønsker du tilrettelegging/tilretteleggingstilskudd etc, på den andre siden virker det som du mener at "redusert arbeidsevne" ikke har noe med sykdom å gjøre, og at man da selv skal finansiere arbeidsgivers behov for arbeidskraft som virker til enhver tid. Eller gå fra en fast stilling til å bli sosialhjelpsmottaker fordi man ikke er syk nok til å havne i trygdesystemet? Jeg håper du ikke mener det. Klart jeg er med deg på at arbeidstager også må være med på endring når det er snakk om tilrettelegging, men den sterke parten i dette forholdet er tross alt arbeidsgiver. Og hvis arbeidsgiver stiller med "du jobber ikke fort nok" som utgangspunkt i samtale med en sykmeldt skjønner jeg at det ikke blir noe tilretteleggingstilskudd i andre enden av diskusjonen. Og jeg vet at holdningen "det er mye bedre å få vedkommende ut i en langtids trygdeytelse så vi kan få inn en vikar vi kan stole på istedenfor" er ganske utbredt, det er ikke lett å være sykmeldt med redusert arbeidsevne å på den ene siden leve med samvittigheten og presset som oppleves til å gå på jobb/be om tilrettelegging for å fungere/håpe og jobbe mot full arbeidsevne igjen og på den andre siden ta hensyn til arbeidsgivers behov for stabilitet.

Jeg synes det er greit med debatt, jeg synes begge sider kan være provoserende til tider.
Hver sak er unik det finnes ekstremer og idioter alle veier, om det er ekstremene som får lov å dominere debatten kunne man like gjerne latt være.

............

Bina: Du mener at folk som er for sjuke til å jobbe skal motta sosialtrygd?

Hva tjener du, eller har du en mann som forsørger deg?

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Jeg lurer veldi på hvordan avvntend sykmeldig virk i paksis.

Fryktelig vanskelig å diskutere dette med tunga rett i munnen. Særlig fordi det i diskusjonen (naturlig nok) tas frem egenopplevde opplevelser på sykdom som har gjort at man (selvsagt) ikke kan delta i arbeidslivet. Selv har jeg vært hjemme i seks uker på grunn av en kneoperasjon. Det tok meg kortkort tid å la det å vært hjemme bli en vane. Det underlige var at jeg faktisk opplevde en form for depresjon ved å bare gå hjemme. Jeg hadde jo ikke noe valg eller sånn, og følte jeg ble satt på siden av alt som skjedde "der ute"...

Jeg synes diskusjonen er viktig, og jeg synes at ALLE aspekter ved vårt sykmeldingssystem bør kunne diskuteres. Så må vi heller tørre å ta opp de vanskelige spørsmålene uten å legge lokk på det som kan være vanskelig og sårt. Hvis det virkelig er slik overskriften antyder, burde det jo ikke være noe problem for offentlige utvalg og kommisjoner å utrede dette? De vil jo uansett finne ut at det ikke er slik, ikke sant? Vi må tørre å tenke andre årsaker enn bare det enkleste og mest PK, som jo er å peke på dårlige sjefer og grådige eiere.

Jeg mener at en sykmelding bør innebære KRAV OM AKTIVITET. Det være seg trening, terapi, skrive ned egne tanker rundt situasjonen, whatever! Bare NOE som gjør at man har en link til lege/arbeidsgiver/NAV underveis, og ikke kan risikere å glemmes i månedsvis. Det sier seg selv at det å komme tilbake i jobb er tøft når man har innarbeidet helt andre daglige rutiner gjennom en lang sykmeldingsperiode.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Billa skrev:

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

Dette er jeg enig i, og jeg har gjordt akkurat det. Dvs jobbe 70%. Det har ikke falt meg inn å gå til legen for å bli sykemeldt fordi jeg ikke klarer 100 % jobb. Men kanskje jeg kunne gjøre det, for å få enda mere penger?
Men jeg er heldig å har en lønn å leve på selv 70 % stilling, og nesten ikke huslån. Og arbeidsgiver som setter pris på at jeg er pålitelig, på jobben hver dag. Selv om jeg kan kommme (veldig)seint, så får jeg gjordt det jeg skal. En god løsning, om jeg skal si det selv. Men arbeidsgiver vil helst at jeg skal komme hver dag, og ikke ha en fridag i uka.

Maz skrev:

Jeg synes det virker å være en forskjell i hodinger. Du har de som legen sykmelder, også har du de som "sykmelder seg".

Den første typen går til legen med et helseproblem, også velger legen å sykmelde. Den andre typen er de som går til legen for å sykmeldes.

Godt beskrevet, Maz.

Som sykepleier har jeg møtt på en del kollegaer som "sykemeldte seg" støtt og stadig fordi "yrket var så tungt". Flere har også fått ny utdanning betalt av det offentlige, fordi "de ble utslitt av å jobbe". Jeg blir litt av sånne holdninger.