Smatting

Mannen mener jeg er "smågal" som reagerer så kraftig på smatting, slafsing og ulyder ved matbordet. Jeg blir helt satt ut, og jeg blir ganske irritert hvis noen smatter og kommer med andre ulyder ved matbordet.

Av erfaring vet jeg imidlertid at jeg ikke er alene om å bli veldig negativt påvirket av dette - flere venninner, søstre og annen familie takler heller ikke ulyder i forbindelse med spising.

Det eneste jeg ikke reagerer på er når små barn spiser, smatter og koser seg - det er bare søtt, spesielt hvis min håpefulle smatter. 🙄

Det kan være mulig at jeg har dratt med meg mitt problematiske forhold til dette fra barndommen. Vi fikk bestandig streng beskjed om å spise med munnen igjen, ikke snakke med mat i munnen, osv. Jeg tror kanskje at det i det hele tatt ligger en ubevisst "skam" mht. å spise mat - i ren frykt for replisaliene vi fikk, om vi ikke overholdt hjemmets (mammas) regler ved matbordet.

Hvordan er det med dere? Hva slags forhold har dere til smatting og "ufine" lyder ved matbordet?

Jeg fikser ikke smatting. Når det gjelder to-treåriner så bryr jeg meg ikke så veldig. Men min datter på fem får beskjed om å tygge med munnen igjen. I don't like "see-food".

Jeg er oppdratt på samme måte som deg 😉

Vi har en i familien som smatter og slafser så mye at det rett og slett ødelegger matlysten min. Folk som prater før de har tygget ned liker jeg heller ikke å spise sammen med.

Enig, kan ikke fordra smattelyder hos voksne. Knekkebrød lyder for jeg også helt noia av, bortsett fra når jeg selv spiser det.

Slafsing og smatting er ikke noe behagelig å høre på nei.

Jeg reagerer veldig på tyggelyder utenom måltider også. Feks om noen eter potetgull. Hvis jeg ikke spiser selv da, så får jeg fnatt av den intense knaskingen og svelgingen. Det er jo lyder som bare må komme når man spiser sånt, men jeg reagerer lell.

Åh, nå ble jeg glad. Ikke nok med at jeg blir fysisk uvell av smatting, men de fordømte knaskelydene av hard "mat" blir jeg sprø av. Det er godt å lese at man ikke er alene med "særheten" sin.

Du er ikke alene! Og nei, du er ikke smågal.

Jeg blir ikke smågal, og fikser absolutt andres smatting, men jeg foretrekker at folk tygger med munnen lukket.

Også voksne som smatter på film :hater: Så på prison break i går, og der sitter en av fangevokterne og smatter no så vanvittig, jeg måtte holde meg for øra!

Smatting er ille, ja. Vi prøver alle her å tygge uten å slafse, og helst med munnen lukket.

Men, det er en ting som irriterer på meg gråstein, og det er folk som tygger tyggis og slafser og smeller. Da er det nesten så jeg rakner. Jeg blir bare sååå irritert. Ja, noe må man jo irritere seg over.

Isbjørnen skrev:

Men, det er en ting som irriterer på meg gråstein, og det er folk som tygger tyggis og slafser og smeller. Da er det nesten så jeg rakner. Jeg blir bare sååå irritert. Ja, noe må man jo irritere seg over.

Jeg er i det irritable hjørnet i dag og støtter denne

Smatting, slafsing, nynning, tapping, dunking, snorking, pusting og plystring:

:tander:

Nei, smatting er ekkelt syns jeg! Og mannen smatter mye..AAARGH😱
Nynning og synging gjør meg ikke noe derimot 🙂

Æsj ja, jeg får også helt angst av smatting. Har en far som jeg ALLTID har kranglet med ang dette, han mener maten ikke smaker godt uten at han smatter. Jeg blir så kvalm.. Da jeg var 14 spiste vi aldri sammen, men nå overlever jeg de to middagene i året vi har sammen. Men særlig godt spiser jeg sjelden da.. Blæh!!

Jeg klarer ikke smatting.
Toåringer går kanskje greit, men når ungene har med seg venner hjem så blir jeg helt sprø.
Det er mange av dem! 😱
Smyger en finger inn i det nærmeste øret, litt diskrè under håret.
Later som om jeg lener meg litt på bordet.

Mine store smatter ikke, fordi sånt gjør man ikke.

Veronal skrev:

:tander:

Søt du er.

Jeg hater smatting og kan ikke fordra når samboer setter seg ned for å spise knekkebrød eller gulrot. Min far har alltid vært fæl til å smatte (for å nyte maten som han sier), og jeg sitter meg alltid langt unna han når vi spiser sammen...

Naboungene, som i blant trør nedpå en brødskive eller noe her, smatter noe helt innihampen! De er seks og ni år gamle, og gaper så høyt når de spiser at man kan se julematen fra i fjor.

Jeg hater smatting. Skikkelig hater!

1-åringen kan smatte, og 3-åringen er i grenseland, men alle i alder over der har bare å holde munnen igjen i mitt nærvær. Jeg sier i fra.

Vet av ei som brukte å ringe min stemor når hun spiste. DET må da ha vært utrolig slitsomt å sitte å høre på en som smatter og slafser i telefonen, OG snakker. Jaja.

Hverken jeg eller mannen min tåler smatting. Jeg mister virkelig matlysten om voksne ved matbordet smatter. De eldste barna mine for kjapt beskjed om de gjør det (det holder med en knapt merkbar håndbevegelse så det er ikke tvil om at de vet at det ikke er greit.)