Går samboere oftere fra hverandre enn gifte?

Jeg er selv gift. Jeg forestiller meg at et ekteskap forplikter mer enn samboerskap. Jeg har hørt samboere som snakker mine og dine ting, i tilfelle de engang går fra hverandre. Slik tenker ikke jeg og mannen min. Vi har alt felles og tenker ikke på muligheten for at vi en gang skal gå fra hverandre. Jeg har aldri vært samboer, så jeg kan ikke si sikkert at det er lettere å gå fra hverandre hvis man er samboer enn gift, det bare det inntrykket jeg har fått.

I deres mening, er det lettere å bryte et forhold dersom man er samboer i forhold til om man er gift?

Legger ved en spørreundersøkelse som er todelt. Først et spørsmål om dere er enige i påstanden min, og så et spørsmål om dere har brutt et samboerforhold eller skilt dere.

For min del tror jeg det også avhenger av om det er barn med i bildet eller ikke. Jeg tror det er lettere for samboere/gifte uten barn å gå fra hverandre enn de som har barn.

Dette er faktisk også min personlige erfaring. Jeg har som HI lagt merke til i min bekjentskapskrets at samboere (med barn) mye oftere snakker om "ditt og mitt" enn det jeg kjenner fra gifte par. Det gjelder til og med de som har vært sammen lengre enn mange av de gifte parene.

Er ikke det noe vi "vet" da? At statistisk sett går flere samboerpar, også samboere som er foreldre, oftere fra hverandre enn gifte.

Jeg har en mistanke om at det er litt individuellt, egentlig. Jeg har hørt om gifte som snakker om "hvis de går fra hverandre" også, men jeg og mannen min gjorde ikke det når vi var samboere heller. Vi var samboere i 3 år før vi giftet oss.

Kanskje noen kan legge til to til svaralternativ: Jeg er gift og har ikke blitt skilt, og Jeg er samboer og har ikke vært del av et brudd.

I min bekjentskapskrets, meg selv og mannen inkludert, merker vi ingen forskjell på gifte og samboende med barn. Det er ingen som snakker om mitt og ditt her ihvertfall. Selv så er vi vel så lite mitt og ditt som det kan bli egentlig. Vi har komplett felles økonomi (alle lønnsmidler inn på samme konto som vi disponerer begge to) og eier hus, bil og annet 50 % hver, eller sammen som vi liker å kalle det.
Men mulig vi er unntaket som bekrefter regelen?

MinaX skrev:

Er ikke det noe vi "vet" da? At statistisk sett går flere samboerpar, også samboere som er foreldre, oftere fra hverandre enn gifte.

Hvis det i så fall stemmer, hva tror dere grunnen til dette er? Går samboere mindre engasjert inn i forholdet, og derfor bryter lettere? Eller er det mange som gifter seg som synes det er vanskligere å bryte ekteskapet, men som kanskje burde det?

Det er klart samboere oftere går fra hverandre. Samboere inkluderer jo alt fra folk som flyttet sammen for en måned siden til de som har bodd sammen i 20+ år. Ektefeller er jo typisk de som har testet samboerskapet og sett at det holder, så for de fleste ektepar er jo samboerskapet "kvalitetssikret".

I kategorien samboere finner man jo også dem som nøler med å gifte seg fordi forholdet halter.

Med andre ord statistisk sett langt bedre forhold for ektefolk, uten at det trenger bety noe for det enkelte paret.

Er det bare meg som synes det er i overkant naivt å ikke tenke tanken på at et brudd faktisk kan skje, selv om man er lykkelig gift? Vi har vært gift i 18 år, har aldri vurdert skilsmisse, men vi har i alle fall tenkt tanken og dertil snakket om alt fra økonomi, pensjonspoeng (jeg har hatt redusert stilling grunnet små barn, noe jeg ikke har planer om å tape på økonomisk), fordeling ang verdier osv

Det er ikke bare du, 007. Vi har vært samboere/gift i 18 år og alltid vært overbevist om at dette forholdet er bygd for å vare evig.

Likevel har vi organiset alt av eierskap og økonomi på en slik måte at ingen av oss vil sitte igjen som Svarteper ved et eventuelt brudd. Det er ikke å være pessimist; det er å være smart.

Jeg fatter ikke at folk tør gamble på at alt alltid kommer til å gå bra. Forholdet vårt blir på ingen måte dårligere av at vi tar høyde for en eventuell skilsmisse, men et eventuelt liv som skilt kommer til å bli 1000 ganger enklere.

Teofelia skrev:

Jeg fatter ikke at folk tør gamble på at alt alltid kommer til å gå bra. Forholdet vårt blir på ingen måte dårligere av at vi tar høyde for en eventuell skilsmisse, men et eventuelt liv som skilt kommer til å bli 1000 ganger enklere.

Enig.
Man blir ikke mindre glad i hverandre eller "halvveis skilt" selv om man husker på at ingen vet hva morgendagen bringer.

Jeg har i allefall ikke merket noen forskjell personlig.

Jeg har et brutt samboerforhold bak meg, men vi hadde nok gått fra hverandre om vi hadde vært gift og.

007 skrev:

Er det bare meg som synes det er i overkant naivt å ikke tenke tanken på at et brudd faktisk kan skje, selv om man er lykkelig gift? Vi har vært gift i 18 år, har aldri vurdert skilsmisse, men vi har i alle fall tenkt tanken og dertil snakket om alt fra økonomi, pensjonspoeng (jeg har hatt redusert stilling grunnet små barn, noe jeg ikke har planer om å tape på økonomisk), fordeling ang verdier osv

Jepp, man må tenke fremover.

Det Teofelia sa + at om det er barn inne i bildet er vel ofte terskelen for å gå fra hverandre høyere. For min del er den absolutt det.

Selvfølgelig er det lettere for samboere å gå fra hverandre. For ektepar er det et himla pes med separasjonspapirer, skilsmissebegjæring and the works.

Men det var kanskje ikke det du tenkte på?

Tito skrev:

Jeg har aldri vært samboer, så jeg kan ikke si sikkert at det er lettere å gå fra hverandre hvis man er samboer enn gift, det bare det inntrykket jeg har fått.

Ikke en gang før du ble gift?

Jeg har et brutt samboerforhold bak meg, men vi var veldig unge og hadde ikke barn. Det blir noe helt annet enn om jeg skulle blitt alene i dag, etter 15 års samliv og to barn.

Da eksen og jeg skilte lag, var vi 21 og hadde vært sammen i fem år. Jeg tror (og vet vel også) at samboerforhold noe oftere tar slutt enn ekteskap - ikke minst fordi de omfatter en del yngre folk (studenter o.a.) som ikke har "slått seg til ro" med barn og huskjøp etc.

Hyacinth skrev:

Ikke en gang før du ble gift?

Vi var ikke samboere før vi ble gift. Dvs. vi bodde jo litt hos foreldrene hans (noen måneder), men da var vi ikke alene siden vi bare hadde soverommet alene, og jeg vil ikke kalle det et ordentlig samboerskap. Det var mer "overnatting i helgene som ble litt utvidet sånn nesten umerkbart". Vi flyttet sammen én uke før vi giftet oss.

Men da hadde vi vært sammen i 6 år altså.

Tito skrev:

Kanskje noen kan legge til to til svaralternativ: Jeg er gift og har ikke blitt skilt, og Jeg er samboer og har ikke vært del av et brudd.

Done!

Det er jo en statistisk "sannhet" at samboere med barn oftere går fra hverandre enn gifte med barn.

Det kan vel skyldes så mangt:
- Det er vel flere av de gifte som faktisk har et UTTALT ønske om, og vilje til, å leve sammen "evig". Per definisjon, nærmest.
- Man kan prøve et samboerskap med en barnefar, for å se om det går, eller bo sammen "enn så lenge"
- Det er mye styr og formalia rundt en skilsmisse. Det øker dramatikken i et brudd ytterligere, vil jeg tro.