Barn alene i bassenget

Jeg vet jeg er en skikkelig hønemor av ulike årsaker, men lurer på hva dere hadde tenkt om dette.

Da min datter på 7 år (akkurat blitt det) er veldig utrygg i vann, men elsker å bade, så tenkte jeg å melde henne på et bli trygg i vann kurs nå vinter/vår, for at hun overhode skal ha en sjanse med å våge å lære å svømme. Valgte det for 4år + der foreldre skulle være med. Hun fikk 19.00 som tidspunkt. Så kom det brev i posten om at foreldre bare fikk være med inn første og siste gang (av 10). Hvis den voksne skulle være i bassengområdet (??) ellers måtte man betale billett. Jeg ble veldig overrasket og skuffet, og ringte og lurte på om det var blitt en feil. Men nei, de hadde sluttet med å ha med foreldre på det kurset kl.19. Jeg sa jeg ville være veldig ukomfortabel med det, i tillegg til at hun har ingen erfaring med garderober og det å være i bassenget. Da fikk vi time økta før kl. 18.15, og jeg kunne være med. Men i utgangspunktet vet jeg at det var fullt der, men kanskje noen hadde trekt seg.

Så kjente jeg litt på det i ettertid. Å sende henne helt alene inn der i det store badet, og når jeg vet hvor skeptisk hun er til en del ting. 🙁 Jeg forstår at noen barn kan prestere bedre uten foreldre med, men jeg syntes nesten det ble litt leit jeg. Heldigvis ordna det jo seg, men det at du er 7 år er ingen garanti for at du vil takle det med vann bedre - og alene - enn en som er mindre. Bare tanken på å sende henne alene i bassenget når hun ikke kan svømme (eller er i nærheten av å være trygg) føltes ganske absurd egentlig. Greit nok at det er badevakter der, men vanligvis er vel noen voksne med barn som ikke er svømmedyktige?

Poden på 7, som heller ikke er i nærheten av å kunne svømme, har nylig gått et slikt vanntilvenningskurs, og der ba de også oss foreldre om å ikke sitte ved bassenget. Jeg så helt klart at dette var fornuftig fordi mange barn (blant annet han) blir veldig opptatt av foreldrene hvis de er i nærheten, og følger ikke så godt med på det som skjer. Dessuten er det helt klart en fordel at foreldrene ikke begynner å blande seg inn (eller blir frustrert fordi de føler at de burde blande seg inn). Dette kurset gikk på Idrettshøgskolen, som har flere bassenger i et stort lokale, så vi kunne sette oss på tilskuerplassene ved det store bassenget, og dermed være lett tilgjengelige ved behov, men uten at vi så og hørte alt som foregikk i barnebassenget.

Jeg opplevde ikke dette som det aller minste "skummelt". Poden var den klart eldste på kurset, og heller ikke de mindre syntes det var skummelt å være i vannet. Det var omtrent 4 barn pr. instruktør, vannet nådde barna bare til brystet, og alt var veldig lekebasert og det var ikke noe press på dem om å gjøre ting som de ikke følte seg helt trygge på.

Foreldrene var ellers selvsagt med i garderoben, og vi fulgte også barna til og fra bassenget. Det var ikke sånn at vi leverte barna fra oss utenfor og så stod og ventet på dem utenfor etter timen. 🙂 Jeg ville stolt på instruktørene/arrangørene, som har lang erfaring med barn uten basseng- og svømmeerfaring.

Jeg skal kjøre svømmekurs nå for 5-6 åringer. Meg og den andre treneren er litt uenige i det her med foreldrene. Hun mener at de må ut. Jeg mener at de kan sitte på kanten. Da er det også flere som ser. Men hvis det skal funke så må de være stille (ikke prate seg imellom), ikke blande seg inn, og ungen må være trygg på å ikke ha foreldrene med seg i vannet.
Jeg kan ikke forholde meg til foreldre som skal blande seg inn når treningen foregår. Men jeg tar for gitt at foreldrene hjelper barna i garderoben (det har ikke jeg tenkt å gjøre ihvertfall, har absolutt ikke tid til det), og sørger for at barnet dusjer før bassenget.

Jeg vil gjerne ha foreldre der i tilfelle barnet får et anfall, eller ikke følger reglene. Jeg har ikke anledning til å sette et barn på kanten og følge med om * forsvinner ut i garderoben etc.

Når de er så små er kursene bygget rundt lek og morro, og for å få en flyt i det hele er det desto viktigere at foreldrene sitter muusestille 🙂 og ikke kommer med tilrop ala; nå var du god Fredrik! Kari, dukk under når trener sier det! og hva enn det måtte være.

Jeg syns det er helt greit at foreldrene ikke får være med. Dere får jo være med første gangen, slik at barna blir trygge på at det er en ok situasjon før de blir overlatt til instruktørene. Det er jo ikke slik at de er alene kun med et par badevakter, selv om ikke du er der. Instruktørene er der for å passe på og for å lære bort.

Mitt intrykk er at de fleste barneaktiviterer der de faktisk skal lære noe funker bedre uten foreldre til stede. Vi har deltatt på både skøyteskole og allidrett der foreldrene både kan se på og være med, og det har funket skikkelig dårlig. Det er ganske vanlig at foreldre blir sendt på gangen altså, spesielt når barna er over skolealder.

Trulte skrev:

Jeg skal kjøre svømmekurs nå for 5-6 åringer. Meg og den andre treneren er litt uenige i det her med foreldrene. Hun mener at de må ut. Jeg mener at de kan sitte på kanten. Da er det også flere som ser. Men hvis det skal funke så må de være stille (ikke prate seg imellom), ikke blande seg inn, og ungen må være trygg på å ikke ha foreldrene med seg i vannet.

Etter egen erfaring som trener / leder av barnetrim så ser jeg at barna er mer fokusert på hva de skal gjøre og lære når foreldrene ikke er tilstede. Men foreldrene skal være tilgjengelig for barna sine om noe skulle skje.

Å be foreldre om ikke å prate er døfødt.

Har du noen formening om hvor mange voksne det er/hvor mange barn?

Lillegutt går på svømmekurs, hvor man som foreldre kan velge om man vil være tilstede eller ikke - barnet forventes uansett levert/oppmøtt ferdig skiftet og dusjet på bassengkanten, og det er ingen hjelp i garderoben. Det fungerer utmerket det altså! Det er vel barn fra 5-7 sånn ca tror jeg. (var det hvalknappen de tok i høst tro?)

Men så er det også, tja... vanligvis 10 unger kanskje? Og 3-4 voksne. Og de er kun på grunna der ungene kan stå (enn så lenge)

Jeg har gått og satt meg i garderoben hver eneste gang. Lillegutt kan bli veldig opphengt i at jeg er der og svømmer uansett som en dupp og er supertrygg i vannet, og med så mange voksne og det strikte opplegget som følges har jeg ingen problemer med å forlate han. Det er ingen barn som får lov til å gå fra før kurset er slutt, men de får lov å gå å sette seg på en benk langsmed veggen. Men det virker som de voksne har full kontroll - det er forøvrig alltid en voksen "på land".

Jeg var forøvrig med som eneste forelder på et ukeslangt svømmekurs i regi av Norsk Svømmeforbund i sommer, det gikk på masse SFO-er over hele landet, for 1. og 2. klasse. Der var det vel 10-15 barn og 3 voksne i vannet og det gikk helt greit for seg. (jeg var med fordi det krevdes assistent for ham som skolen ikke kunne stille med, så da stilte jeg istedet. Men jeg satt stort sett og prøvde å gjøre meg usynlig langsmed veggen. var der bare i tilfelle det skulle være noe ekstra)

Hos oss er vi to trenere på ti barn - på grunna.

På vanntilvenningskurset, og på Skilpaddekurset(!) Poden går på nå, tror jeg det er mellom fire og fem barn pr. instruktør når alle barna er der. Og begge bassengene på begge kursene har vært så grunne at barna kan stå på bunnen over det hele.

det er skilpaddekurs lillegutt går på også nå

Hattifnatten skrev:

Jeg hadde aldri i livet fått min gutt til å dusje sammen med jentene når guttene dusjet i den andre garderoben. Jeg hadde heller ikke gått inn i guttegarderoben siden det også dusjer voksenledere der samtidig.

Akkurat det der synes jeg også er vanskelig!
I herregarderoben er det bare pappaer med gutter, og i damegarderoben mammaer med døtre. Men vi da?
Nå er det ingen herreinstruktører, så det beste er vel å gå i herregarderoben kanskje?

Jeg har drevet med svømmeundervisning i en årrekke, og det er ikke tvil om at de aller fleste barna lærer mye mer, og tør mye mer, når foreldrene ikke er til stede.
Hos oss fulgte foreldrene gjerne barnet helt inn, og hentet det også inne når kurset var slutt. Andre klarte seg mer selv, men det varierer jo. I tillegg hadde de egne kursgarderober som var adskilt, så var det lettere å finne igjen somlekoppene etterpå.

@M^2: Hør om dere kan låne en instruktørgarderobe (om det finnes)?

@Fnatten: Når du sier at det forventes at de klarer seg selv i dusjen, betyr det at foreldrene ikke kan være med? Eller er grunnen at gutten din ikke vil dusje i jentegarderoben? Poden (og de andre barna på kurset, både guttene og jentene) ser ut å synes det er uproblematisk at guttene og jentene dusjer sammen, og han er jo også med meg i garderoben når vi går i svømmehallen sammen. Når han/de blir enda litt eldre, regner jeg jo med at dette endrer seg.

Det var forresten én jente, maks 5 år, som kom med faren sin, men dusjet i jentegarderoben, og greide seg helt selv. Alle de andre barna og foreldrene var veldig imponert, særlig da hun dro frem føneren foran speilet. Av de andre barna tror jeg Poden var den eneste som kunne dusje og vaske håret uten hjelp.

Sønnen min blir for øvrig mye mindre tøff når jeg er der, og jeg kan forestille meg at han ville ha klenget noe enormt om jeg skulle vært i vannet eller ved kanten på et slikt kurs.

Frøkna har gått på svømmekurs siden hun var fem (skilpaddekurs først, ja ), og der har det alltid vært slik at vi har fulgt med henne inn i garderoben og levert henne til instruktørene, men vi har aldri vært med henne i bassenget. Jeg sitter stort sett i kafeen og drikker kaffe og leser en bok mens hun svømmer, også møter jeg henne ved bassenget etter timen.

Jeg synes det fungerer veldig fint, og jeg skjønner godt at de ikke vil ha foreldre i eller ved bassenget.

m^2 skrev:

Akkurat det der synes jeg også er vanskelig!
I herregarderoben er det bare pappaer med gutter, og i damegarderoben mammaer med døtre. Men vi da?
Nå er det ingen herreinstruktører, så det beste er vel å gå i herregarderoben kanskje?

Det er mange mammaer med gutter på våre barns alder i damegarderoben her, og Frøkna er med i herregarderoben når pappaen følger henne. Det er helt vanlig på Pirbadet.

Hos oss må foreldrene velge mellom å være med i bassenget eller å sitte i garderoben. Storebror, som starter alt nytt med et kraftig anfall sjenanse, vil foreløpig ha meg med i bassenget. Det er selvfølgelig ok i en overgangsfase, men jeg ser fram til at han blir så trygg at han gir slipp. Så lenge jeg er med, fokuserer han veldig mye på meg framfor på instruktøren og de andre barna. Det går utover konsentrasjonen og ikke minst disiplinen (får han tilsnakk, gjemmer han seg bare bak meg). Jeg tror helt klart han får mer utbytte av det hele når jeg forsvinner opp i garderoben.

Men min unge er bare sjenert til å begynne med, han blir ganske raskt varm i trøya. Kanskje jeg ville sett annerledes på det hvis han var mer permanent utrygg.

Hattifnatten skrev:

Hadde ikke sønnen min klart det selv hadde jeg selvsagt tatt ham med i damegarderoben. For ham var det å slippe damegarderobe en veldig motivasjon til å klare seg selv.

Ja, og det beste er jo at de lærer seg å klare seg selv. Den mest åpenbare "lærdommen" etter vanntilvenningskurset var i grunnen at Poden lærte seg å dusje og vaske håret på egen hånd, og ble kvitt en stor del av motviljen/angsten for å få vann i ansiktet.

Jeg skal på svømme- kurs med 7-åringen min i kveld. Den første gangen var jeg med inn til bassenget, men fikk beskjed om at fra neste gang skulle vi sitte i garderoben. Det fungerte veldig greit.

7 åringen vår har gått på tre småbarnsvømmekurs nå fra i fjor vår. Det var kun noen få barn på kurset som kunne svømme. Han var absolutt ikke særlig trygg i vann på forhånd, hverken mannen eller jeg orker svømmehaller.
Vi fikk kun være med bittelitt på det aller første kurset, husker at noen foreldre protesterte veldig på akkurat det, men det sto på inforbrevet.
Vi får selvsakt være med i garderoben noe jeg var de første måndtene til han selv ønsket å gå i herregarderoben alene, noe som går helt fint.
Han nærmer absolutt svømmedyktighet og har vokst veldig på disse kursene i forhold til mestring og selvstendighet.
Håper du finner en løsning som blir grei for både deg og jenta di.

Jeg forstår godt at de ikke vil ha foreldre ved bassenget etter et interessant halvår på turn hvor de ikke gutset nok til å sende ut foreldrene (jeg og en del andre gikk ut, men en haug satt igjen inne). Halvåret før sendte treneren foreldrene ut, og det gikk mye bedre.

En ting er at barna ble ukonsentrerte når foreldrene så på, det ble mye tull og mange avbrudd. En annen ting er at foreldrene faktisk bråkte noe helt utrolig; de satt jo og jabbet ved sidelinja, hadde med yngre søsken etc, og økte lydnivået i gymsalen enda mer.