Å svare på mobilen

Når noen jeg kjenner ringer til mobilen min ser jeg jo hvem som ringer, noen ser jeg til og med bilde av...likevell går samtalen oftest slik:
-Hei, det er Finni
-Hei det er naboen
-Å hei, ...
Så starter samtalen som om jeg ble overreasket over hvem som er i andre enden. Jeg ser/hører andre gjør det samme.

Hvorfor later vi som vi ikke vet hvem som ringer, når vi ser det?
Kan det være en etterlevning fra da vi bare hadde fasttelefoner?

Jeg ofte hverken presenterer meg eller blir overrasket når det er noen jeg kjenner. *for langt inn i mobilalderen*. Jeg kan imidlertid bli overrasket når noen ikke har meg på lista si. Som sjefen. Hun tror jeg ikke har funnet ut hvordan man lagrer nummer. Hun er en god sjef altså, men opererer med telefonlister på papir.

En annen ting som forundrer meg med mobilalderen er at man tar mobilen overalt og til alle tider. Mobilsamtaler har liksom pri fremfor den samtalen man er inne i med et menneske som står der. Det synes jeg til tider er plagsomt. Jeg synes for eksempel det er rart når jeg snakker med foreldre om barnet deres og det kommer inn både tre og fire samtaler de må svare på i løpet av en halvtime (og da tenker jeg ikke på folk som står på parkeringsplassen og tripper).

Jeg tok fars telefon her før helgen, han laget mat.

Jeg: det er fars telefon?
I andre enden: Ja, hei, det er JJ.
Jeg: Ja jeg ser det.
I andre enden: Kan du se det?
Jeg: Javisst, navnet ditt står jo på skjermen.
I andre enden: Åhh?
Jeg: Det neste er bilde.
I andre enden: Åh!
Jeg: Far ringer deg opp igjen når han er ferdig med det han holder på med nå.

Jeg svarer som regel med "Hei *insert navn* " når jeg tar telefonen for som regel er det noen på lista som ringer.
Skal sies at jeg snakker ytterst lite i telefonen altså og de som ringer meg kan jeg svare på den måten. Alle andre får selvfølgelig "Hei, det er star"

Det går vel på gammeldags høflighet der man skal presentere seg i telefonen ja, fra fasttelefonen uten nummervisning sin tid. Jeg synes det er helt greit, noen ganger har jeg ikke rukket å se hvem som ringer, noen ganger ser jeg feil på navnet og jeg synes faktisk det er plagsomt når folk ikke presenterer seg, selv om jeg har lagret nummeret.
Jeg synes også det er slitsomt med folk som føler at det å svare på sms fram og tilbake og ta telefonen midt i noe annet er helt naturlig.

Kjenner meg egentlig ikke igjen. Når jeg tar telefonen, hender det like ofte at jeg sier "Hei pappa!", om jeg ser det står pappa i displayet, og da fortsetter han med å si hvorfor han ringer. Ingen "dobbelheiing", altså. Rett som det er blir det dessuten helt feil, for plutselig er det noen som ikke har ladet telefonen sin og som bruker en annens til å ringe med. Pappa i displayet kan godt vise seg å være mamma eller søstra mi (som ikke har bodd hos dem på årevis). Mannen min kan godt ringe fra min telefon, og jeg ringer fra hans. Det er jo ikke nødvendigvis gitt hvem som ringer, selv om det er fra en personlig telefon.

Ellers har vi ikke fasttelefon akkurat nå, så andre enn venner og familie får selvsagt servert "Hei, det er Matilda".

Jeg sier alltid navnet mitt når jeg svarer, noe annet synes jeg er uhøflig.

Jeg presenterer meg stort sett alltid når jeg ringer, enten det er til en mobil eller annet. Jeg kan jo heller ikke vite om personen ser displayet eller har telefonen liggende i lommen og svarer ved å trykke på knappen på hodetelefonledningen (slik jeg selv ofte gjør).

Skilpadda skrev:

Jeg presenterer meg stort sett alltid når jeg ringer, enten det er til en mobil eller annet. Jeg kan jo heller ikke vite om personen ser displayet eller har telefonen liggende i lommen og svarer ved å trykke på knappen på hodetelefonledningen (slik jeg selv ofte gjør).

Ja, det er også en greie med mobilalderen. Det er blitt helt normalt at noen roper hei eller hallo rett bak deg og så er det telefonen de snakker til. Med propper i øret.

Når jeg ringer min nærmeste familie og gubben sier jeg som regel: "Hei, det e mæ". Idiotisk egentlig...

Katta skrev:

Ja, det er også en greie med mobilalderen. Det er blitt helt normalt at noen roper hei eller hallo rett bak deg og så er det telefonen de snakker til. Med propper i øret.

Som en foreleser i alderspykologi sa en: Før så var det lett å se hvem som var gal. Det var de som gikk og pratet med seg selv. Nå til dags går alle og prater tilsynelatende og prater med seg selv.

Skilpadda skrev:

Jeg presenterer meg stort sett alltid når jeg ringer, enten det er til en mobil eller annet. Jeg kan jo heller ikke vite om personen ser displayet eller har telefonen liggende i lommen og svarer ved å trykke på knappen på hodetelefonledningen (slik jeg selv ofte gjør).

Ja, det er akkurat det - ofte har jeg telefonen i lomma og bluetoothen på øret og ser ikke hvem som ringer. Det rare er at det er liksom ekstra spennende å svare på telefonen da, når man ikke aner hvem det er. For få år siden var jo det det vanlige.

Katta skrev:

Ja, det er også en greie med mobilalderen. Det er blitt helt normalt at noen roper hei eller hallo rett bak deg og så er det telefonen de snakker til. Med propper i øret.

Hehe, som Propella sa det, før var det de gale....

Ikke så mange år siden jeg minglet på et hotell i en kurspause, og ble oppmerksom på en fyr som gikk og pratet for seg selv i utkanten av folkemengden. Han så vel at han ble observert, siden han følte for å vise meg konseptet handsfree da han var ferdigprata i mobilen sin.

Men om det ringer når jeg har time/avtale/møte noe sted, no way. Jeg bruker ikke opp dyrebar tid hos lege/frisør/bilverksted/whatever på å snakke i telefon, når jeg i utgangspunktet betaler for å snakke med den fagpersonen jeg har avtale med. Gjør folk det altså?

Svarer som regel: Hei, Lise!
Hvis det er klassevenner eller deres foreldre så svarer jeg alltid: Hallo/Hei, det er Trine

Morella skrev:

Når jeg ringer min nærmeste familie og gubben sier jeg som regel: "Hei, det e mæ". Idiotisk egentlig...

Samme her.

Når jeg ringer pappa sier jeg som regel "hei det er meg". Da svarer han konsekvent "hei meg". Vet ikke om det egentlig betyr at han synes jeg skal si navnet mitt.

Når det er godt kjente som ringer, så svares det i hytt og pine, men godt tydelig at jeg vet hvem som ringer, ja. Når mer perifere kontakter (men som er på adresselisten ringer), så svarer jeg "Hei, det er ........."
På jobb ser vi også navnet på de som ringer fra interntelefon (stort firma), da også sier jeg f.eks "Hei,.........." når jeg kjenner de som ringer meg godt.

Mannen min innleder absolutt alle telefonsamtaler til meg med "Hei, det er meg dette."

"Snart fjorten år, og du tror fremdeles ikke jeg kan lese", tenker jeg hver gang. Mulig jeg faktisk må si det en dag, slik at det blir ett hverdagsirritasjonsmoment mindre.

Som regel sier jeg Hei XXX, fordi jeg ser hvem som ringer, men jeg hører mye på musikk viatelefonen med øreplugger. Da ser jeg ofte ikke hvem som ringer fordi telefonen ligger i lomma og jeg svarer via ørepluggene.

Jeg svarer alt etter hvem som ringer, og presenterer meg alt etter hvem jeg ringer.

Som da jeg ringte en kompis nylig, og pustet tungt inn i røret straks han tok den, mens jeg stønnet hest: "Veit du hva jeg har lyst til å gjørra med deg, eller? *pust* *pes*" : Darth Vader:

Det pussige var at han siden sist hadde lagt seg til en skjelvende kvinnestemme, som fryktsomt spurte: "Kem e de? Ka vil du?" før det ble brutt. En kjapp kontroll av sist ringte nummer viste ombytting av to siste siffer - og dermed oppringing av en dame på 76 år (i følge skattelistene).

Da jeg ringte tilbake for å oppklare misforståelsen ble røret riktignok tatt av, men jeg fikk ikke noe svar. Bare en halvhysterisk stemme i bakgrunnen: "No e han der igjen! Det e han samme!!"

Godt jeg har skjult (jobb)nummer.

Mauser skrev:

Jeg svarer alt etter hvem som ringer, og presenterer meg alt etter hvem jeg ringer.

Som da jeg ringte en kompis nylig, og pustet tungt inn i røret straks han tok den, mens jeg stønnet hest: "Veit du hva jeg har lyst til å gjørra med deg, eller? *pust* *pes*" : Darth Vader:

Det pussige var at han siden sist hadde lagt seg til en skjelvende kvinnestemme, som fryktsomt spurte: "Kem e de? Ka vil du?" før det ble brutt. En kjapp kontroll av sist ringte nummer viste ombytting av to siste siffer - og dermed oppringing av en dame på 76 år (i følge skattelistene).

Da jeg ringte tilbake for å oppklare misforståelsen ble røret riktignok tatt av, men jeg fikk ikke noe svar. Bare en halvhysterisk stemme i bakgrunnen: "No e han der igjen! Det e han samme!!"

Godt jeg har skjult (jobb)nummer.

Ellers hender det damer låner telefoner.