- Demp ammepresset

Er helt enig. Jeg fikk ikke ammet noen av gutta og Christian har klart seg like fint for det. Så stor og fin og frisk som han er.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1881250.ece

Jeg har ammet 2 barn forholdsvis lenge (9 mnd) og en i kort tid (3,5 mnd full amming og deretter begge deler i 1 mnd før det bare ble MME)
Og man er ganske så sårbar når man har små babyer og når man i tillegg ikke får til amminga så føler man seg mislykket.
Når rådene man får på Helsestasjonen indirekte sier sult ungen din så begynner man å lure.
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte gi tillegg, bare amme oftere. Jeg ammet både når barnet ville ha og når han ikke ville ha (dyttet i puppen hvr gang han var våken) alikevel hadde jeg et barn som veide 4,2 kg ved fødsel, ca 5 kg når han var 6 uker og som hadde gått ned til 4,4 kg når han var ca 3 mnd.
Prøvde i 2 uker til ca med å gi han pupp bare han glippet med øynene, eneste resultat var at han gnagde på puppe og den ble enda sårere.
(og han gulpet blod)
Da gav jeg min sønn MME i tillegg.
Hadde jeg vært førstegansfødende haddejeg kanskje hørt på Helsestasjonen og det tror jeg ikke hadde ført til noe posetivt, for noen oppfølging av vekttapet var det ikke, bare råd om å amme oftere......

Minsten hadde alvorlig astma som liten, og det jgorde jo ikke at sammvittigheten min ble bedre, men legen ved Strømmen Barnelegesenter sa tildels noe av det samme som kom fram i artikkelen. De første mnd var de viktigste.
Dette er en barnelege som er spesialist på astma/allergi o.l hos barn, så jeg regner med at hun ikke juger.

En bra, og for en gangs skyld, riktig artikkel om amming for nettopp slik opplever jeg ammehysteriet som råder i Norge (og forøvrig ingen andre steder i verden). Noen få mektige (les Gro Nylander) skremmer kvinnskiten av gravide og nybakte mødre og henviser gang på gang til WHO.

Jeg lovpriser en slik artikkel. HURRA!!

Mams skrev:

Når rådene man får på Helsestasjonen indirekte sier sult ungen din så begynner man å lure.
.

...Og da er det noe som sier meg at da er det vel noe som er alldeles galt med rådene som gis bl.a. fra helsestasjonen vel? Ikke tale om at jeg noen noensinne kom til å følge et slikt råd, men ja, jeg kan forstå at det kan skremme skiten av enkelte nybakte mødre som ikke vet bedre eller som tror på all galskapen som formidles dem.

Det er ikke et land i verden hvor ammehysteriet er så påtagelig som Norge, og heller ikke et land i verden hvor så mange ammer som i Norge. Allikevel er det ingen (som i absolutt ingen) forskning som viser at norske unger er friskere enn andre barn i verden, og heller ingen forskning som viser at norske unger er smartere, slik noe skremsel omkring amming også går ut på.

Elin skrev:

Det er ikke et land i verden hvor ammehysteriet er så påtagelig som Norge, og heller ikke et land i verden hvor så mange ammer som i Norge. Allikevel er det ingen (som i absolutt ingen) forskning som viser at norske unger er friskere enn andre barn i verden, og heller ingen forskning som viser at norske unger er smartere, slik noe skremsel omkring amming også går ut på.

Akkurat dette her er jeg enig med deg i. Jeg har også ved flere anledninger etterlyst forskning om dette, er norske barn virkelig så mye friskere og mer intelligente enn andre barn? Så vidt meg bekjent finnes det ikke forskning på det.

En flott artikkel, håper den blir lest av mange gravide og nybakte mødre. Jeg fikk ikke til noe særlig amming med storesøster, ga meg etter 4-5 uker med helvete. Sa i fra til fastlegen på 6-ukerskontrollen at jeg ikke orket mer, og han ga meg full støtte og trøst. Han sa at ammepresset i Norge gikk på helsa løs til enkelte nybakte mødre som ikke fikk til ammingen.

Dette er eit rimelig vanskelig og følsomt tema!

Eg hadde store problem med amminga av min første. Sleit med sårhet, brystbetennelsar og brystnekting (ho ville ikkje ha). Med god hjelp av ammepoliklinikken og ammehjelpen fekk eg hjelp. At eg kom meg over det har ingenting med at eg var meir standhaftig, tålte meir smerte eller var meir sta. Det var berre sånn at det ordna seg relativt greit for meg etter nokre månader med jobbing. Det var fryktelig når det sto på og eg såg ingen utvei, eg er derfor glad for at nokon kom og fortalde meg at det kunne godt hende at ting gjekk over dersom ein gjorde slik og slik.

Heldigvis møtte eg på folk med respekt og omtanke og eg følte meg aldri pressa til å amme. Det må vere motivasjonen til mor som er den viktigaste drivkraften. Eg er kjempeglad fordi eg kom over kneika, først og fremst fordi morsmelk er billig (vi hadde veldig dårlig råd), veldig praktisk og veldig koselig. Eg har ikkje spesielt tru på at MM er så vesentlig mykje betre enn MME egentlig. MME vil uansett vere det nest beste i heile verden som ein kan gi ein baby, og det kan ein ikkje klage på (forøvrig er der ein teori om at MM skal beskytte mot at barnet skal få barnediabetes. Snuppa mi blei amma til ho var 1 1/2 år, og fekk diabetes, så ho passar i alle fall ikkje inn der 😉 )

Det irriterer meg litt når det står at "kvinner må selv få bestemme hvor lenge de skal amme". Det er ingen som kjem inn i heimen og fortel at det er ulovlig å slutte å amme, og at du blir bura inne eller mister barnetrygda om du gjer det. Om dei meiner at dei må få lov å slutte utan å bli pådytta råd og meining etter at valget er tatt, ja då får dei heller skrive det på den måten. Eg antar at det er det dei meinte. Og der er eg heilt enig.

Eg har nære veninner som slutta å amme tidlig fordi det vart for slitsomt. Og eg såg jo at dei råda EG hadde fått aboslutt ikkje fungerte hos dei. Det er derfor vanskelig å skjere alle over ein kam, men eg meiner det må vere greit å bli oppfordra til å prøve dei råda som finst (om ein har motivasjon for å fortsette å amme), og det må vere greit å slutte dersom ingen råd fungerer.

Usj.. blei rotete dette her, men det var nå det eg meinte 😀

ENDELIG en vettug artikkel som ikke forguder mm. Jeg blir kvalm av uttalelser som at "det blir da folk av mme-barn også." Selvfølgelig blir det det. Herregud. Blir de til troll og vetter i det øyeblikket de ikke blir servert mm eller?

Jeg opplevde med førstemann å ikke få til ammingen. En kombinasjon av lang og vanskelig fødsel, gulsotunge og altfor små nipler slik at han ikke fikk tak gjorde at vi ga opp etter rundt 10 uker. Da var jeg underernært både på søvn og det meste, og guttungen var sulten som en ulv. Han sov nesten ikke i det hele tatt samme nårtidpå døgnet det var, og han var tynn som en strek. Da vi introduserte mme åpenbarte det seg en helt ny verden for hele familien. Lillegutt var mett og fornøyd, han begynte å sove og jeg begynte å legge på meg igjen og fikk tatt igjen litt søvn og gikk ikke rundt som en zombie lenger. Det som gjorde mmesituasjonen ille var at min svigermor m.flere trodde jeg ga opp ammingen fordi det var "mote" å gi flaske. For det hadde det visstnok vært da min samboer var baby. Hørt noe så tullete. Hun er tydeligvis ikke oppdatert på ammenasjonen Norge. Hun var også sikker i sin sak om at jeg hadde nok melk, jeg hadde bare ikke prøvd hardt nok. Takk for den. 😡

Da jeg fikk vesla var jeg rustet til figerspissene med skjold og pumpe og gud vet hva jeg ikke hadde. Takket være skjoldet fikk vesla tak og ammingen gikk som en lek. Sorgen var derfor stor da hun 6 mnd gammel nektet å å bli lagt til. Hun sto i bue, og jeg måtte nesten knekke henne på plass. Det hjalp heller ikke å la henne bli sulten nok før jeg la henne til heller. Nok en gang var svigermor på banen og sørget for at jeg følte meg som verdens verste mamma, igjen. Det var bare å nekte ungen noe annet enn puppen det, så kom det til å ordne seg. For det hadde hun gjort med sine. 🙄

Syrin skrev:

MME vil uansett vere det nest beste i heile verden som ein kan gi ein baby, og det kan ein ikkje klage på (forøvrig er der ein teori om at MM skal beskytte mot at barnet skal få barnediabetes. Snuppa mi blei amma til ho var 1 1/2 år, og fekk diabetes, så ho passar i alle fall ikkje inn der 😉 )

Teorien om at morsmelk beskytter mot barnediabetes (type 1) er ikke fastslått ved forskning. Det er faktisk et faktum at forekomsten av barnediabetes er høyere i de nordiske landene enn i resten av Europa og verden (med Sardinia som et mystisk unntak), og forekomsten er økende, til tross for høy ammefrekvens de siste årene her til lands. Så amming/for tidlig introduksjon av kumelk-teorien er svært omstridt med tanke på diabetes.

Faktisk så vet jeg om en studie på Sardinia som viste at barn som ble ammet lenge utviklet mer barnediabetes enn barn som ikke ble ammet så lenge.

Når det gjelder utvikling av type 2-diabetes senere i livet derimot, så kan morsmelk se ut til å ha en positiv effekt.

Helt enig!
Selv har jeg ikke hatt problem med amminga, men har flere venninner som har slitt med det. Mannen til den ene var lykkelig da hun bestemte seg å avbryte amminga. Han sa at når han kom hjem fra jobb visste han ikke hvem som gråt mest, babyen eller mora.

En flott artikkel.
En av jentene her (husker ikke hvem) sa en gang på nm at amming er ikke religion, og de ordene adopterte jeg og har bringt videre.

Nybakte mødre er utrolig sårbare, og sliter seg helt ut når de skal amme for en hver pris. I mange tilfelle har de flere små barn som også trenger oppmerksomhet og det er vansklig å amme 24/7 hvis man da har flere barn.
Selv har jeg ammet en av mine tre, og med de to som ikke ble amet ble jeg oppfordret av lege/helsesøster til å gi opp. Heldigvis må jeg si, for for min del så slapp jeg da den dårlige samvittigheten.

Jeg fikk ikke til ammingen med førstemann. Han ble flaskebarn fra første stund. Den gang var ikke nesespray for ammende oppfunnet. Heldigvis var det ikke samme ammepress på den tiden, og sønnen min er nå en voksen sunn gutt.
Derfor har jeg vært oppgitt over ammepresset, det må slite noe enormt. Skal en baby sove godt, må den være mett og god og tørr. Derfor flaske.

Jeg har aldri opplevd dette voldsomme ammepresset som det skrives om. Nærmest tvert imot, jeg syns mange er veldig raske til å foreslå tillegg ved det minste problem.

Det er bra hvis dette kunne bli trenden - at man letter litt på ammepresset.

Tenker at det er forskjell på å oppmuntre til amming, og på å opphøye ammingen så mye at man omtrent gjør ALT for å få det til og føler seg som verdens værste mor hvis man gir opp.

På samme måte som at helsepersonell hjelper og oppmuntrer til å komme i gang med ammingen, så bude de også være med på å se når grensen er nådd, og være med på hjelpe mor til å gå over til MME og føle seg trygg på det, når amming ikke funker.

Min opplevelse av budskapet er at hvis man ikke får til ammingen så er det fordi man ikke prøver nok, at man gir opp for lett og for tidlig. Kanskje burde man også legge inn en "slakk" om at det ikke alltid er lett å komme igang med amming og at endel faktisk ikke lykkes - og det er helt greit!

Det blir jo helt ille når man hører om allergier, inteligens og jeg vet ikke hva som man risikerer hvis man ikke får til ammingen! Jeg måtte gi opp ganske tidlig og jeg hadde en rimelig god grunn også - men likevel fikk jeg i flere år vondt inni meg hver gang jeg leste om alle ulykker som kunne ramme barn som kun fikk MME.

En flott artikkel Jeg opplevde ammepresset som helt fryktelig med Lillemor. Vi fikk det ikke til. Jeg har særs uegna brystvorter, tidvis treg utdriving og hun var en illsint og utålmodig liten bylt som ikke hadde tid til dilldall. Skulle hun ha mat, skulle hun ha det NÅ! Etter tonnevis av tårer og slit hadde vi funnet en ordning som fungerte ganske fint, jeg ammet med brystskjold morgen og kveld, pumpet det jeg klarte og gav MME resten. Men på 6 ukers kontrollen på helsestasjonen møtte vi en helsesøster som ikke syntes dette var godt nok. Hun mente ungen min burde få mer MM og at jeg burde prøve hardere. Hun sa jeg måtte sette av en 2-3 dager og bare amme og amme. Enda flere tårer fra min side, men så sårbar som jeg var på temaet gjorde jeg selvsagt som jeg ble fortalt. Enden på visa ble sykehusinnleggelse av Lillemor. Ungen fikk det ene krampeanfallet etter det andre og etter utredningen konkluderte barnelegen med affektanfall. Hun var rett og slett så rasende på å bli påtvunget amming at hun hylte på seg anfall. Resultatet ble at jeg ikke turte amme i det hele tatt lengre. Fortsatte med pumping, men da Lillemor var 3 mnd tok de rundt meg affære og ba meg slutte. Jeg kunne sitte i en halvtime og pumpe og fikk ut 10 ml. Det var på mange vis en lettelse å slutte, men samtidig er dette noe av det såreste jeg noensinne har opplevd. Jeg var så utrolig sårbar og ville så veldig gjerne få det til, følte jeg mislyktes så totalt. Oppi det hele gav dette meg og Lillemor en veldig dårlig start, det er tungt å innrømme det, men jeg følte meg ikke fullt og helt knyttet til henne før hun ble en 3-4 mnd.

Med nobalille har alt vært helt anderledes. Jeg bestemte jeg for at denne gangen skulle JEG ta kontrollen. Jeg var på ammepoliklinikken allerede i svangerskapet og fikk råd der som gjorde underverker. Fikk noen praktiske råd, men det viktigste hun sa var at det er JEG som bestemmer o det har blitt mitt mantra. Jeg gjorde alt jeg kunne for å stenge ute støyen fra det jeg har opplevd som ammepress og bestemte meg for å prøve. nobalille er nå snart 4 mnd og fullammes... Brystene mine er like lite egna nå som sist, utdrivingen like treg til tider, men jeg har en helt annen unge da, denne karen her er tålmodig og avbalansert. Likevel tror jeg det viktigste er at jeg er helt rolig på dette og tar det som det kommer. Jeg har hatt blødende brystvorter også denne gangen, jeg har hatt brystbetennelse og jeg har hatt en veldig smertefull soppinfeksjon, men jeg ar vært så avslappa og fått så utrolig mye hjelp av ei utrolig flott dame på ammepoliklinikken på St. Olav så alt har gått fint på tross av skjær i sjøen. Nå har vi til og med klart å kvitte oss med brystskjoldene. Jeg må innrømme jeg er veldig stolt av at vi får det til.

Tull og tøys!

Hvis ammepresset skal dempes, må hver og en kvinne gå i seg selv å dempe forventingene til seg selv.

Maximillia skrev:

Jeg har aldri opplevd dette voldsomme ammepresset som det skrives om. Nærmest tvert imot, jeg syns mange er veldig raske til å foreslå tillegg ved det minste problem.

Helt enig. Jeg slet fryktelig med amming i begynnelsen og hadde lite melk, tror jeg gråt mer en lillemor. Helsesøster foreslo med en gang at jeg ga MME i tillegg slik at brystvortene mine fikk lege seg og jeg kom meg igjen .... dette var redningen for oss. Litt MME i tillegg helt i begynnelsen. Etter dette ammet jeg i nesten 2 år uten problemer, det er ikke helt svart hvitt. Jeg får følelsen av at mange sliter og tror det er "the end" hvis man ikke får det til med en gang. Jeg er sjeleglad for at jeg hadde en helsesøster som var så supportive, har vel mye å si hvem man møter i helsevesenet.

Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, og kjøper ikke uten videre ammenazi-verdensbildet. For det er jo sånn at en del gode råd om vellykket amming faktisk er av typen "bit tenna sammen, hold ut!". F.eks. de aller første dagene med fersk baby, før melka har kommet ordentlig i gang, eller i økeperioder. Jeg synes det er riktig at helsevesenet skal gå ut fra at normalen er at nyfødte skal ammes. Men det er jo ingen tvil om at når disse tingene blir kombinert med dårlig personkjemi, stressa helsepersonell og en sårbar, sliten og frynsete barselkvinne, kan det oppleves ille.

Lisa skrev:

Helt enig. Jeg slet fryktelig med amming i begynnelsen og hadde lite melk, tror jeg gråt mer en lillemor. Helsesøster foreslo med en gang at jeg ga MME i tillegg slik at brystvortene mine fikk lege seg og jeg kom meg igjen .... dette var redningen for oss. Litt MME i tillegg helt i begynnelsen. Etter dette ammet jeg i nesten 2 år uten problemer, det er ikke helt svart hvitt. Jeg får følelsen av at mange sliter og tror det er "the end" hvis man ikke får det til med en gang. Jeg er sjeleglad for at jeg hadde en helsesøster som var så supportive, har vel mye å si hvem man møter i helsevesenet.

Melken lot vente på seg en dag på sykehuset, og de ansatte nærmest bønnfalte meg om å få gi henne litt tillegg. De fikk de selvsagt ikke lov til.

Skremmern skrev:

Melken lot vente på seg en dag på sykehuset, og de ansatte nærmest bønnfalte meg om å få gi henne litt tillegg. De fikk de selvsagt ikke lov til.

Vel når jeg sier "helt i begynnelsen" så snakker jeg om etter ca 10 dager. Vi var hjemme igjen og det var vel litt over en uke etter det når jeg var på helestasjonen fordi hun gråt hele tiden og det bare rant blod fra brystvortenen mine. Når babyen hadde gått ned i vekt ganske mye og jeg blødde som en gris må jeg si jeg ble HAPPY da helsesøster sa jeg ikke hadde nok melk til ungen min og jeg måtte gi tillegg til jeg ble bedre:) Selvfølgelig er det annerledes på sykehuset, men jeg fatter ikke at helsepersonell kan foreslå mme på dag 2? Det tar vel alltid et par - tre dager før melken kommer ordentlig hos de fleste av oss 😕