Jeg tror - med vekt på tror - at rumination er noe vi alle har i oss i varierende grad, men som også kan læres via vane/trening. Rumination betegner altså aktiviteten som lager tankesporene, mens rigiditet tror jeg benevner at man har problemer med å "komme seg ut av" disse tankesporene. At sporene er så "dype" eller "kraftige" og at dette skjer selv om man skjønner kognitivt at det er feil (igjen - tenk på trening. Kan ikke si at jeg har noen kognitive problemer med å skjønne hva Jakob Ingebrigsen gjør, men jeg kan ikke utføre det. Og det er selvsagt både biologiske forutsetninger, men også trening. Jeg kan bli bedre, men jeg kan aldri komme på hans nivå. Og jeg vil tro at grunnen til jeg ikke kan komme på hans nivå i hovedsak er fysiske/biologiske forutsetninger)Zulu skrev:Jeg tenkte også på rumination når du skrev, him, men oppfatter det mer som kognitiv aktivitet (sette seg fast i "tankespor"), og at det ikke nødvendigvis har sammenheng med emosjonell stabilitet/rigiditet? Jeg har i hvert fall erfaring med at man godt kan streve med rumination og emosjonell ustabilitet samtidig.
Dette med emosjonell ustabilitet, slik du beskriver det ville jeg ha tenkt mer på som: En normal emosjonell reaksjon på en unormal omstendighet (at man "slåss" mot rigiditeten. Kan ikke si jeg er en solstråle når jeg presser meg til mitt ytterste). Det jeg tenkte på var mer: at denne rigiditeten har også emosjoner knyttet til seg som er uvanlige (for de er ikke knyttet til omstendighetene)