Er mor stort sett logistikkansvarlig og organisatoren i familien?

Her i huset vil jeg si vi gjør lik mye egentlig. Vi henter/leverer i bhg annenhver gang, vi deler likt på hjemme med sykt barn, vi bytter på legging, jeg tar stort sett klesvask mens mannen stort sett tar oppvaskmaskina. Jeg rydder flater mens mannen er flinkere til kildesortering og søppelhåndtering osv osv.

Det vi derimot ikke deler noe særlig på er organisering og planlegging synes jeg. Om jeg ringer han på slutten av arbeidsdagen for å avklare ettermiddagen og da spør om middag så svarer han alltid at så langt har han ikke tenkt ennå. Om vi er bedt på bursdag så tenker ikke han ut når og hva som skal kjøpes inn til bursdagsbarnet. Skal vi på ferie så tenker jeg ut hva some r nødvendig å ta med for både meg og barna. Vi er enige om at det er lurt både tidsmessig og økonomisk å lage ukesmenyer, men han tar aldri initiativet til å planlegge dem. I morgen bør den berømte julekalenderen til poden være klar og han kommer ikke på å spørre hvem som skal fikse det og når. Når det arrangeres bursdag så er det jeg som planlegger og tenker på det på forhånd. Jeg kan engasjere meg i hva hans familie skal få til jul, men han tenker ikke på hva som kjøpes inn til mine.

Jeg har inntrykket av at mange har det slik og jeg lurer litt på hvorfor. Jeg kan kose meg med å planlegge det er ikke det, men blir av og til litt irritert allikevel. Utførelsen gjør vi begge og det går stort sett bra og uten stress, men det er jo fordi jeg har planlagt eller tenkt på forhånd. Innbiller jeg meg iallefall. Gjør jeg det i så god tid at han aldri blir nødt? Er det fordi jeg liker å ta styringen og har bestemte meninger om hvordan ting skal være eller har han bare ikke evnen lurer jeg på av og til.Noe sier meg at vi vil svare litt forskjellig på det spørsmålet

HVordan har dere det? Er det likestilling på tenkingen/planleggingen/organiseringen?

Samma her.

Bursdagsgaver,kalendergaver og julegaver står jeg for, handling står stort sett mannen for. Når vi skal på ferie pakker jeg klær til meg og poden, mannen tar ansavar for medisiner og andre ting som skal med.
Bursdagen er vi begge med på å planlegge.

Det er nok jeg som er planleggingsminister og organisatoren hjemme hos også. Jeg liker det, han er glad han slipper.

Vi fordeler det litt etter hva vi liker. Jeg liker å handle og spesielt gaver og jeg liker å følge Mazungen. Jeg følger stort sett opp sjakken, mens han tar mere av TaeKwondo.

Vi anser oss som et team.

Det er omtrent sånn hos oss også, vi har absolutt jevn fordeling av husarbeid, barn og slikt ellers, men det er jeg som planlegger og organiserer. Han har blitt litt bedre med årene, men ikke veldig mye .

Vi deler på det; den som har det travlest slipper, den som er mest tilgjengelig trår til.

Han kan være med på planlegging, men da har jeg oftest sagt "bør vi ikke tenke på bursdagen(eller whatever) som er snart siden du skal bort i morgen og jeg jobbe over på torsdag og dermed ikke har så god tid" f.eks. Altså etter at jeg har initiert samtalen. Han fulgte opp poden på svømmekurs, mens det var jeg som sa "om poden skal på svømmekurs så går fristen for påmelding ut i morgen". Slike ting.

Kjenner det igjen Vixen. Men jeg har de senere år satt ned foten og forlangt at han er med mer på planlegging og logistikken. Og sakte men sikkert tar han mer ansvar, heldigvis. I år var første året han selv kom på at vi må handle inn til julekalenderen.
En ting han er veldig dårlig til å ta ansvaret for er alle medisinene til minsten, sørge for å holde oversikt over om vi har alt, om noe må suppleres, om noe er blitt gammelt osv. Men akkurat den er forsåvidt greit så lenge han tar ansvar for andre ting.

Signerer bare hele innlegget ditt jeg....

Når det kommer til henting/levering, hjemme med syke barn og legging, er vi ganske gjennomførte på annenhver gang.

Ellers føler jeg at jeg drifter familien as som enerådende. Til en viss grad er det fordi det bare er blitt sånn og til dels fordi ting ellers ikke blir gjort. Jeg liker å handle mat - mest fordi mannen bare går etter pris og ikke på kvalitet (som er greit på mye, men ikke på alt).

Oppfølging på skole og barnehage liker jeg også, så det slipper mannen å forholde seg til i all den tid han ikke liker det Jeg vasker og handler klær, jeg finner fram klær til dagen, jeg lager og kjøper inn mat, jeg pakker sekker, jeg ordner gaver osv osv. Jeg er sur og lei for at det er sånn, men innser og at jeg delvis har meg selv å takke fordi jeg har startet. Dog så ser jeg ut fra min egen klaging at noe må forandres....

Det er vel jeg som tar mest av planleggingen, men først og fremst fordi jeg har mer behov for planer og system. Han er flinkere til å ta ting på sparket, men kan helt fint ta ansvar for pakking og ordning. Når han slipper til...

Nå er ikke vi gift lenger, men jeg kjenner meg godt igjen i det Vixen skriver. Nå gjør jeg visst alt.

Her er det nok jeg som er organisatoren ja. Dessverre.
Kunne godt tenkt meg å fått litt hjelp til slike ting også. Han er flink til mye, men vi deler ikke likt. Men han har full jobb i tillegg til gårdsdriften, så det sier seg litt selv.

Men i planlegging, bursdager, feriepakking etc kunne jeg tenkt meg hjelp med. Jeg må ha kontroll på begge ungene, meg selv og alt felles. Mannen har bare sine egne ting å tenke på.

Han kan forsovidt ha fri fra jobb i dagesvis, og styrer dagen hjemme på gården selv. Vi har ikke dyr, så det er ingenting som er livsviktig. Enda så kan han be meg hente på sfo, og spør om jeg har planer om middag.
"Eh, nei! Jeg tenkte at kanskje du kunne ta det, siden du er hjemme." Jeje. That would be the day!

Jeg var statsminister før jeg ble skilt. Mannen min ville ikke gjøre noe, han ville ikke ha så mye ansvar og han klagde iblant på avgjørelser jeg tok. Så ble jeg skilt.

Nå har jeg ny samboer, og det er bedre. Han tar mer initiativ til praktisk organisering, har flere påfunn og forslag til opplevelser. Han er ikke så god på middagsideer, men han har jo en annen rolle siden han er hovedansvarlig for sine tre barn, ergo tar han automatisk mer ansvar for praktisk oppfølging av barna sine og dermed også hele husholdningen. Jeg liker det, og jeg liker også at vi har langt klarere roller og mer aksept for rollene enn hva jeg opplevde i ekteskapet.

Jeg er både planlegger, organisator, logistikk-og gjennomføringansvarlig. Mannen er bare hjemme i helgene, og har ikke lappen, så da er det greiest at jeg fikser i helgene også. Men han er jo med når han er hjemme, og han er flink til å komme på ideer til ting vi kan gjøre i helgene. Når det gjelder organisering av ungene er det naturlig nok (siden jeg fikser resten av uka) jeg som har oversikten, mest kontakt med andre foreldre, vet hvem det er lurt å ringe for å organisere samkjøring osv, så jeg tar den biten når han er hjemme også. Og det er jo unektelig mer praktisk at vi handler sammen/jeg handler enn å sende han ut med buss og tog.

Det går greit. Han er god på å vaske bad.

Den som begynner på jobb sist leverer i barnehagen, og den som er ferdig først henter.
Siden han uansett lager min kalender husker han vel automatisk at barna også skal ha..? Middager planlegger vi for en uke i slengen, og vi tar vel omtrent like mye initiativ der begge to. Han ordner julegaver til "sin" side av familien, uten særlig innblanding fra meg. Bursdagsselskaper, tja, det er alltid jeg som følger Kosegrisen i selskaper til barnehagevenner, men det handler om noe annet. Det har vel til nå vært meg som har ordnet med gaver da også, uten at det gjør meg noe.

Når jeg planlegger og skriver huskelister så er det fordi jeg ellers hadde glemt det. Mannen er ikke glemsk, og har jeg sagt det til han så er det også som regel i boks. Det er bare ikke i alle situasjoner jeg syns jeg kan satse på at alt går i orden sånn av seg selv, og jeg syns heller ikke jeg kan pålegge andre (i dette tilfellet mannen) ansvar for å huske og ordne og fikse alt mulig bare fordi jeg har et tåkehode.

Samme her, og det irriterer meg grenseløst. Det er jeg som må planlegge, forberede og gjennomføre bursdager og andre merkedager, planlegge og lage maten til f.eks nyttårsaften (Han er kokk, så han burde kanskje klare det? ), huske at størsta skal ha med gave tl pakkekalenderen og at minsten skal ha nissefest i barnehagen. Skal ungene sove hos svigers er det "du må pakke til dem". Alle sånne "utenomgreier" er det jeg som å holde styr på.

Jeg klagde min nød til en mannlig kollega seinest idag. han mente at "sånn er menn" - Jeg synes det er en sjeldent dårlig unnskyldning iallefall.

Jeg er nok ansvarlig for bursdagsgavehandling med mindre jeg delegerer. Jeg er ansvarlig for matlaging og handling og adventskalenderen. Gaver til jul faller også mest på meg.

Han er mest ansvarlig for renhold og barnas fritidsaktivteter, selv om vi her også kan dele. Men han må ta mest de dagene jeg jobber og ikke klarer å gjøre noe (pga sykdom) når jeg kommer hjem.