Gir man litt mer f*en med årene?

Jeg har i alle år vært ganske forsiktig og stille av meg. Ikke sjenert, jeg har ikke hatt problemer med smalltalk e.l. Men jeg har i alle fall vært konfliktsky og bitt ting i meg om jeg f.eks har følt meg urettferdig behandlet.

Men nå merker jeg at jeg rett og slett gir mer f*en. Om folk bjeffer til meg, bjeffer jeg tilbake, gjerne litt høyere enn avsenderen. I dag kom naboen innom oss. Strena bare rett inn, og kjefta om at ungene bråkte for mye utenfor (huset deres er vel ca. 70 meter unna vårt). Ungene hadde vært ute, på gårdsplassen vår, og lekt med vannballonger, sammen med oss, og det var mye latter og hvining, men ikke bråk. Tidligere hadde jeg sikkert beklaget og sagt at jeg skulle be dem være mer stille i fremtiden. Men i dag kokte det rett og slett over for meg. Jeg nærmest ropte til henne at det var barn det var snakk om, og at hun virkelig gjør rett i å flytte fra nabolaget som er fullt av barn om hun ikke tåler litt uskyldig barnelatter klokken 17.30 på ettermiddagen (hun er enslig og flytter heldigvis i leilighet om under en måned). Så ba jeg henne ha seg ut av huset vårt.

Jeg var helt skjelven etterpå, men dæven hvor godt det føltes å si ifra. Jeg tror jeg skal fortsette med det.

Jeg vet jo at man kan bli mer "snakkesalig" når man blir eldre (bestemoren min var helt ram i sine siste leveår og sa akkurat hva hun mente om alt), men jeg trodde ikke det satte inn idet man rundet 30. 😮

Åjoda. Det setter inn når man runder 30.

Jeg tror man blir mer sikker på seg selv, hva man kan stå for og hva man finner seg i med årene. Litt mindre kritisk til meg selv har ihvertfall jeg blitt. Ja, jeg sier tydlig ifra om noen tråkker meg for nært.

Ja, jeg tror at man blir tryggere på seg selv og meningene sine etterhvert som man blir voksen.
Det er heller ikke så viktig å være likt av alle og det gjør godt å høre sine egen stemme stå for egne meninger.

Ja, det er vel gjerne det at man blir tryggere på seg selv etter hvert som årene legger seg på baken. Uansett, det føles godt å si ifra. Jeg så at nabokjerringa strena rett bort til en annen nabo, som satt i hagen. Jeg gjetter at hun fortalte om den crazy kjerringa i nummer 14, som hadde skjelt henne ut. Men jeg kjente at det ikke gjorde meg noe i det hele tatt. 😎

Jeg har som regel vært ganske lik deg der, at det skal mye overtramp til før jeg gidder å ta kampen (eller bli hissig). Nå som jeg ikke lenger har så mye å gå på, både energimessig og luntemessig etter et intenst år og 3 barn som har vært akkurat litt for lenge i trassen, blir jeg stadig overrasket over hva jeg faktisk tør å si fra om og stå opp for på den måten jeg gjør nå. Akkurat som om jeg ikke orker å strekke meg den ekstra milen for å ta det rolig hver gang, men kunne helt sikkert hatt fordelen av å ha gjort det noen av gangene. Kanskje det er alderen, ja. Jeg bikket også nylig 30

Odelia: Med tre barn og ett på vei, kan jeg bare gjette meg til hvor fort begeret mitt hadde rent over.

gullet skrev:

Ja, jeg tror at man blir tryggere på seg selv og meningene sine etterhvert som man blir voksen.
Det er heller ikke så viktig å være likt av alle og det gjør godt å høre sine egen stemme stå for egne meninger.

Jepp, og det er derfor jeg elsker å være godt voksen. For min del, kom den tryggheten der, nesten på magisk vis, da jeg rundet 40.


Og til HI - good for you!

Good for you, ja!

Jeg begynte å banke i bordet da toeren kom. Muligens etter samme logikk som naboen min da jeg vokste opp, som alltid sa at hun hadde oppdratt fem barn, så dette hadde hun greie på.

(Runder også straks 30.)

Joda, når man runder 30 tror jeg man kan si at det blir et velkjent fenomen. Jeg merker det selv, jeg er 32, og jeg har blitt betydelig mer frempå, rappkjefta og høylydt de siste årene. Faen heller!

Kan ikke si jeg har merket noe til det, jeg. Fortsatt like høflig og rolig.

Mulig, men etter å i ulike sammenhenger ha vært på mottakersiden av en del mer eller mindre filterløse 30+, prøver jeg så langt det lar seg gjøre å fortsatt puste med magen og å tenke før jeg responderer. Beherskelse og myk stemme, kan være vel så effektivt er min erfaring 😉

Jeg har også blitt mer sikker på meg selv med årene, men jeg har egentlig blitt mye roligere. Har bikket 40 da, så kanskje det har med saken å gjøre.

Bare vent til du nærmer deg 50, du! Trygghet er nok viktig, samt erkjennelsen om at livet er kort og at man ikke gidder å bruke tid på tøys. Og så forstår man at folk er folk, den innlærte ærbødigheten for legen, rektoren, ordføreren eller presten er borte og man tenker at jammen skulle jeg vært så tøff langt tidligere!
Det er dette jeg elsker med å bli eldre; jeg gir mer f*en i konvensjonene, surfer på erfaringen min og gleder meg over alt det gode livet byr på.

For min del trengte jeg ikke å bli 30 engang, det holdt å få barn. Men jeg er ennå ikke blitt slik at jeg hisser meg opp og roper tilbake, jeg blir bare ikke satt ut. Og jeg merker at veldig mange synes det er enda skumlere å bli satt på plass av noen som er så rolig og sinding at de likegodt kunne snakket om været samtidig som de gir beskjed i klartekst.

Kan ikke si det i større grad, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av hva andre synes, så den lille resten av sosial følsomhet er det egentlig ganske bra at jeg har.

Jeg er heller ikke spesielt kjeftete, i tilfellet med nabodamen hadde jeg heller gått raskt bort til henne, litt for nære, smilt og klappet henne på skulderen og vært blidagressiv. Beste intimideringsteknikk ever.

Tøft. 🙂
Jeg har alltid vært sjenert men da jeg var 26 så begynte jeg i en jobb med direkte kontakt med over 40 mannfolk som skulle levere inn underlag for lønn, diettlister og diverse andre grunnlag for fakturering, som de jo ikke var så nøye med, da ble jeg tøff etterhvert. Nå har det antallet mannfolk økt til 89 og det gjør noe med en å bli hørt av disse barka gutta. 🙂
Dessuten ble jeg mye tryggere på meg selv etter at jeg ble mamma.

Man får nok mer selvsikkerhet og guts med årene (i hvert fall mange av oss). Det blir kanskje også lettere når det gjelder barna, og beskytterinstinktet slår til?

Esme skrev:

Jeg er heller ikke spesielt kjeftete, i tilfellet med nabodamen hadde jeg heller gått raskt bort til henne, litt for nære, smilt og klappet henne på skulderen og vært blidagressiv. Beste intimideringsteknikk ever.

Blidagressive folk er jammen meg det skumleste. Selv etter fylte 40! Men det funker, det gjør det.

Jeg har blitt roligere med årene. Etter at jeg bikket tredve lar jeg det meste gå, jeg orker ikke kaste bort energi og tid på å hisse meg opp lengre.

I 20-årene derimot.. 😮