Min mann og jeg var rimelig hekta på Everquest da vi var unge og barnløse. Mannen min spilte rollespill med kompiser da han studerte. Etterhvert som folk fikk jobb og flytta til hver sin kant av landet, begynte de å spille Everquest sammen, som en videreføring av rollespillet. Det begynte med at de møttes en fast kveld i uka, og spilte noen timer - et fast tidspunkt.
Deretter tok det helt av, det ble spilling hver kveld - flere timer utover. Til slutt følte jeg at jeg nesten ikke hadde noe valg - if you can't beat them, join them. Dermed begynte jeg også å spille. Den tiden var jeg langtidssykemeldt, så det ble noen timer gjennom dagen. Da jeg begynte å jobbe, var det spilling på kvelden og lenge utover natta. Vi hadde fri begge to en påske - og vi skjønte sjøl det kanskje hadde gått litt langt da vi logget oss på fredag ettermiddag, etter arbeidstid, og oppdaget at plutselig var påsken over - hele uka hadde blitt tilbrakt online.
Så dukket Storebror opp... En stund spilte jeg mens babyen sov - ikke noe problem det. Men etterhvert sover babyer mindre og krever mer, og da var det bare å innse at et liv online fungerer ikke med et liv med barn. Jeg sluttet derfor å spille. Det varte ikke lenge før mannen min også ga seg.
Onlinespill som WoW og Everquest er utrolig fengende. Det er en flott grafikk, det er spennende å kjempe i lag med andre, alle har sin rolle, fyller hverandre ut og hjelper hverandre. Man får venner - jeg vet om folk som har funnet hverandre og giftet seg på tvers av landegrenser.
Men går det lenge nok, blir den virkelige verden på en måte lett kunne bli litt trist og grå, og jeg tror at dersom man ikke tar et grep og holder på jobb, venner og aktiviteter utenfor pc'n, vil man fort kunne synke inn i en apati i en virtuell verden. Det er litt kulere å være den tøffe krigeren som alle stoler på, eller healeren på level 60, som har "Complete Healing," og som kommer inn og redder Helten idet han/hun er i ferd med å dø i det avgjørende slaget... Det er litt kulere å være Helten i VR enn en arbeidsløs og litt sjenert einstøing i RL. Fort gjort å tenke slik i hvertfall...
En ting er sikkert. Storebror her i heimen har vist tendenser til å bli hekta fra han var 3 år gammel. Mannen min og jeg skal ha stålkontroll - og da mener jeg stålkontroll - på hva han spiller, hvem han spiller med, og ikke minst hvor lenge han spiller - så lenge det er fysisk mulig.
Det er søren så lett å bli hekta godt og grundig på onlinespill.
