11-åringer med selvmordstanker

Dette er veldig trist.

http://www.dagbladet.no/2009/02/10/nyheter/innenriks/ungdom/psykisk_helse/4737434/

Ingen som leste?

Jeg leste og fikk vondt i magen. 🙁

Jeg må innrømme at jeg ikke leste. Jeg får så vondt i magen og blir så redd for at det skal vise seg at jeg ødelegger ungene mine og ikke er flink nok med dem. :stikker hodet i sanden:

Vi er nok alle flinke, men vi kan sikkert bli enda flinkere. Være enda mer sammen med ungene og prate enda mer med dem. Tror mye kan bli forebygget bare ved det.

Jeg synes det var en interessant artikkel. Men mye i artikkelen var jeg klar over fra før av. Selvskading er for eksempel på vei opp, jeg vil kanskje kalle selvskading for spiseforstyrrelser på speed. Spiseforstyrrelser er jo også en form for selvskading, men selve prosessen tar lengre tid. Det at flere henvender seg på nett enn på telefon, synes jeg ikke betyr noe. At nye medier benyttes er spesielt oppsiktsvekkende tenker jeg.

Kråka skrev:

Vi er nok alle flinke, men vi kan sikkert bli enda flinkere. Være enda mer sammen med ungene og prate enda mer med dem. Tror mye kan bli forebygget bare ved det.

Ja, jeg tror jo det er viktig å huske på at de fleste ikke har slike problemer. Det er mulig at samfunnet er slik at det påvirker barna i en bestemt retning, men generelt sett er det mindre problematisk å være barn i dag enn det var tidliger. Med det mener jeg at det var flere som hadde problemer før enn nå.

Ingen ny nyhet dette desverre. Det er barn som er med i diverse forum for selvskadere hvor det diskuteres hvordan man kan kan utføre de ulike formene for selvskading. Synd at tilbudet for disse barna er så dårlig. Man vet jo at det som regel ligger noe annet bak disse vanskene. Misbrukte barn selvskader som regel, barn av misbrukere gjør det, deprimerte barn, barn av foreldre med kronisk dårlig tid og veldig mange flere grupper. Man må imidlertid ikke glemme at også rusmisbruk, altså selvmedisinering, kan kalles en form for selvskading.

Utrolig trist. 🙁

Vi må fange dem opp tidligere sies det i artikkelen. Jaha. Og hva skjer så?
Dessverre, vi vet ikke hva som gjør at ditt barn er deprimert. Dessverre vi vet ikke hva som kan gjøres. Dessverre så må den avtalte timen hos bup avlyses, vi kontakter dere så snart vi har mulighet til en ny time.. Dessverre. Tror hjelpeapparatet også trenger et løft. Vi er mange nok som ser at våre barn har problemer, men som ikke får noe hjelp der hjelpen skal være. Jeg har en sønn som antagelig (nå blir utredet for) er bipolar. Han har mistet hele ungdomsskolen, kommer seg ikke på skolen nå på vg, og som han selv så fint sier, seriøst sliter. Han har vært pasient hos bup i 4 år, og jeg aner ikke hvor mange ganger de har sittet og ristet på hodet fordi de ikke vet hvordan de skal hjelpe ham. Så har han en god periode og faller ut av systemet, så er det om igjen med papirarbeid, nye behandlere osv. To år siden jeg ba dem utrede ham for bilpolar lidelse fordi det fins i farens familie. Og tiden og klokka går. Som for tusenvis av andre barn og unge her i Norge. Jeg tror heller ikke det er fler enn før. Det er kanskje bare fler som blir oppdaget. Men hva hjelper vel det når de ikke kan hjelpe dem.

gutten min prater om barn på skolen som kaller seg Emo? jeg vet forlite merker jeg. Men han "Emo" kaller seg det fordi han klorer seg til blods. Sønnen min har nevnt det at han gutten sier han skjærer seg med kniv. Jeg har sagt at de skal høre med ahn om han gjør dette, og om det er tilfelle skal jeg ta det videre. Nå sier sønnen min at han klorer seg tilblods han kameraten, og jeg merker jeg vet ikke helt hva jeg gjør videre.....

tinkadott skrev:

gutten min prater om barn på skolen som kaller seg Emo? jeg vet forlite merker jeg. Men han "Emo" kaller seg det fordi han klorer seg til blods. Sønnen min har nevnt det at han gutten sier han skjærer seg med kniv. Jeg har sagt at de skal høre med ahn om han gjør dette, og om det er tilfelle skal jeg ta det videre. Nå sier sønnen min at han klorer seg tilblods han kameraten, og jeg merker jeg vet ikke helt hva jeg gjør videre.....

Så leit. 🙁 Jeg tror jeg hadde tatt dette opp med skolen? Jeg er litt usikker på hva som er rett instans, men jeg er helt sikker på at jeg hadde tatt det opp med noen. Det viktigste er ofte å bry seg og få ballen til å rulle.

Jeg vil også tro han kaller seg Emo, som en "klassifisering". Her er litt jeg fant om begrepet Emo.

uff ja, det må gåes videre med. Problemet er at foreldrene ikke snakker norsk, så jeg tror kanskje det greieste er å snakke med skolen... kjenne rjeg er litt opprørt over at¨sånt er tema hos barn på den alderen....

Du er utrolig flink som går videre med det. All ære til deg.

tinkadott skrev:

uff ja, det må gåes videre med. Problemet er at foreldrene ikke snakker norsk, så jeg tror kanskje det greieste er å snakke med skolen... kjenne rjeg er litt opprørt over at¨sånt er tema hos barn på den alderen....

Snakk med helsesøster, eller få sønnen din til å gå til helsesøster og si at han er bekymret for kameraten.
Har akkurat vært på kurs spesifikt om selvskading, og det var et av rådene vi fikk hvis egne barn kom og fortalte at de kjente noen som skadet seg med vilje. Gå til helsesøster.

sjuggerpløm skrev:

Snakk med helsesøster, eller få sønnen din til å gå til helsesøster og si at han er bekymret for kameraten.
Har akkurat vært på kurs spesifikt om selvskading, og det var et av rådene vi fikk hvis egne barn kom og fortalte at de kjente noen som skadet seg med vilje. Gå til helsesøster.

Helsesøster er en ressursperson som man bør bruke i et slikt tilfelle. Dersom du ikke når frem der finnes det mer drastiske metoder. Flott at du tar tak i dette, det burde finnes flere voksne som deg.

Emo-retningen er skremmende. Dersom du tar et lite nettsøk vil du finne en rekke bilder som disse ungdommene identifiserer seg med. Veldig mange av de som definerer seg som har store psykiske vansker eller er traumatiserte.

Det er fryktelig trist, alle disse barna som strever så fælt.

Å klore eller rispe seg til blods kalles i følge de som kan noe om dette ikke for selvskading. De sier barna gjør det for å få oppmerksomhet. Min sønn var i en periode innlagt ved en bup-klinikk og begynte å rispe og klore seg til blods mens han var innlagt der. Etter han kom hjem igjen har han ikke drevet med mer "selvskading".
Han er en ungdom som så mange andre stort sett bare sitter hjemme. Og jeg begynner å bli sliten av å forsøke å hjelpe ham. Han er en snill og hyggelig gutt, omtenksom mot alle han omgås, og derfor får han ikke hjelp har jeg rett og slett fått i klartekst. At han oppfører seg annerledes og kler seg annerledes slipper ham ikke fremover i køen. Heller bakover. Barn med store adferdsvansker som skader andre slipper foran i køen. Og det kan jeg jo forstå, men mitt barn er mitt barn.

Perhonen skrev:

Å klore eller rispe seg til blods kalles i følge de som kan noe om dette ikke for selvskading. De sier barna gjør det for å få oppmerksomhet. Min sønn var i en periode innlagt ved en bup-klinikk og begynte å rispe og klore seg til blods mens han var innlagt der. Etter han kom hjem igjen har han ikke drevet med mer "selvskading".
Han er en ungdom som så mange andre stort sett bare sitter hjemme. Og jeg begynner å bli sliten av å forsøke å hjelpe ham. Han er en snill og hyggelig gutt, omtenksom mot alle han omgås, og derfor får han ikke hjelp har jeg rett og slett fått i klartekst. At han oppfører seg annerledes og kler seg annerledes slipper ham ikke fremover i køen. Heller bakover. Barn med store adferdsvansker som skader andre slipper foran i køen. Og det kan jeg jo forstå, men mitt barn er mitt barn.

Av fagmiljøene blir også dette kalt for selvskading men det er motivasjonen for denne formen for selvskading som man kan betegne annerledes. Dersom det er for oppmeksomhet ligger det ofte noe annet bak denne rispingen. Det som gjør at de som bare risper seg en liten periode får minimalt med hjelp er at man ikke dør av å rispe seg. Man kan holde på med risping daglig uten at det utgjør en fare for en selv. Det som imidlertid kan være lit verre er når det er underforliggende depresjoner, personlighetsforstyrrelser, seksuelt misbruk o.l.

Desverre er det slik innen barne og ungdomspsykiatrien som du beskriver, det skal mye til å få hjelp fordi det er så få plasser. Det sier seg i grunnen selv at en som risper ikke blir prioritert fremfor en like snill og stille ungdom som er aktivt suicidal. Grensene går ved aktiv suicidalitet og psykose for å få innleggelse ved en psykiatrisk ungdomspost.

Får ikke gutten din hjelp via bup? Har han fått tilbud om psykolog?

Samfunnet vårt har blitt langt mer "avansert" og den nærheten man hadde til familien har nok blitt fjernere nå enn for 20-30 år siden. Foreldre for 20 år siden hadde god oversikt over sine barns liv. Dagens foreldre bruker mindre tid med sine barn og barna bruker mer tid i en "verden" foreldrene ikke kjenner, altså internett.

Jeg tror det beste vi kan gjøre er å sette av tid og være 100% tilstede. Åpen dialog mellom voksne og barn. Skolen må få flere ressurser. Barn som sliter i skolen sliter VELDIG. Mangel på voksne gjør at oppmerksomheten går mest mot de som lager en del bråk, mens de stille og rolige får ikke så mye oppmerksomhet.

Når barna våre får problemer er det vanskeligere å åpne for dialog om man ikke har gjort det før.