Kloningene; «aldri har jentene hatt dårligere selvfølelse!»

Jeg leste dette i dag.

Jeg har ikke barn i ungdomsskolen, eller videregående. Så jeg har ikke observert det så veldig. Men likevel gjenkjente jeg enkelte ting i denne artikkelen.

Jeg husker jeg tok bussen i sentrum en gang. Da jeg gikk på bussen sto det 3-4 jenter i ungdomsskolealderen ved bussholdeplassen. Etter å ha kjørt noen minutter, så så jeg samme jentegjeng, litt lenger nede. Først var jeg sånn «jøss, så raske de har vært?!», men så skjønte jeg at det var en annen jentegjeng. Men de så virkelig like ut. Lyst langt hår, samme klær og helt samme stil.

Røine, som har skrevet denne artikkelen observerte noe av det samme da han var innom skolen til datteren. Han skriver: Med ett slo det meg. Rommet var fullt av kloner. Alle jentene så like ut. Jeg hadde ikke møtt den samme jenta. Hun var bare prikk lik. Lik maskara og foundation. Like blondt, langt og slett hår. Like klær.

Det er snart ingen som tør å skille seg ut lenger. Frykten for å skille seg ut er så sterk at snart halvparten av jentene sliter med å få hverdagen til å gå i hop i frykt for å falle utenfor.

Dere med jenter (og gutter) i denne alderen. Eller som jobber med ungdommer. Føler dere dette stemmer? Artikkelforfatter peker også på «rosabloggerne», som skaper den «perfekte sannhet» ift utseendet. Både når det kommer til kropp, klær, hår og sminke.

Jeg synes det er trist. Men jeg kjenner meg også igjen, fra ungdomsskolen. Da var det så klart enkelte sveiser som var poppis, feks å spraye opp luggen noe voldsomt. «Alle» hadde det, følte jeg. Men jeg synes likevel vel vi var veldig ulike mange av oss. Det var ikke et spesielt utseendet som vi strebet etter, har dette blitt annerledes nå? Eller er det sånn «kua som glemte den hadde vært kalv» dette her.

Han viser også til undersøkelser der det kommer frem at jenter aldri har hatt dårligere selvfølelse. Jeg må innrømme at dette er et inntrykk jeg synes stemmer, og det bekymrer meg litt. Jeg tror nok det er personavhengig, det også. Men det er mye krav, over alt, som blir litt overveldende for ungdommen nå i dag. Og det tror jeg gjelder både gutter og jenter. Men kanskje tar jentene dette presset hardere?

Røine mener dette bør tas tak i, også på skolen, og for de som utdanner seg til lærere. Lærerne må få utdannelse i hvordan de kan hjelpe elevene med å styrke sin selvfølelse. I tillegg bør dette være en del av fagene på både ungdomsskolen og videregående. Skolen har et hovedansvar for at elevene skal mestre skolehverdagen og fagene, men hvis vi ser det i et litt større perspektiv, er skolens oppgave å ruste ungdommene til å mestre livet. Derfor bør selvfølelse være et viktig tema som bør diskuteres i hvert klasserom hver eneste uke så lenge ungdommene går på skolen.

Hva mener kloke FP`ere?

Jeg er veldig, veldig enig og ser daglig i jobben min at dette stemmer. I tillegg lider mange av flink-pikesyndromet og holder på å slite seg ut under alt presset. Jeg diskuterte senest i går med muntligsensoren min at skolen er for opptatt av å skape kompetanse, ikke mennesker, og at vi må våge å ta et steg bort fra kunnskapsformidling innimellom for å prate om Livet. Jeg er utrolig heldig og privilegert som får lov til å ha RLE med to klasser, for her er det mye som kan trekkes inn i faget og henges på knagger som allerede er der. Og de timene er de beste.

Albertine skrev:

Jeg er veldig, veldig enig og ser daglig i jobben min at dette stemmer. I tillegg lider mange av flink-pikesyndromet og holder på å slite seg ut under alt presset. Jeg diskuterte senest i går med muntligsensoren min at skolen er for opptatt av å skape kompetanse, ikke mennesker, og at vi må våge å ta et steg bort fra kunnskapsformidling innimellom for å prate om Livet. Jeg er utrolig heldig og privilegert som får lov til å ha RLE med to klasser, for her er det mye som kan trekkes inn i faget og henges på knagger som allerede er der. Og de timene er de beste.

Jeg er ganske sikker på at de er heldige som har deg og

Jeg tror at en av forskjellene fra da vi var unge er at nå er også mødregenerasjonen veldig opptatt av å være perfekt. Det er bare å se på kropp- og utseendefokuset på FP også. De voksne kvinnene der jeg vokste opp hadde deigmager, ubarberte legger, hjemmepermanent og kjørte traktor i slåtten i avklipte dongeribukser, keisersnittarr og utvasket bh, for man kunne ikke slite den ene bikinien man hadde på sånt. Ikke det at vi heller ønsket være som mødrene våre, men jeg tror vi møtte mindre perfeksjon og mer variasjon i hverdagen da vi var tenåringsjenter. Vi levde med et videre normalbilde.

Cuyahoga skrev:

Jeg tror at en av forskjellene fra da vi var unge er at nå er også mødregenerasjonen veldig opptatt av å være perfekt. Det er bare å se på kropp- og utseendefokuset på FP også. De voksne kvinnene der jeg vokste opp hadde deigmager, ubarberte legger, hjemmepermanent og kjørte traktor i slåtten i avklipte dongeribukser, keisersnittarr og utvasket bh, for man kunne ikke slite den ene bikinien man hadde på sånt. Ikke det at vi heller ønsket være som mødrene våre, men jeg tror vi møtte mindre perfeksjon og mer variasjon i hverdagen da vi var tenåringsjenter. Vi levde med et videre normalbilde.

Ja, det tror jeg du har litt rett i
Og så tror jeg det starter tidligere nå. Da jeg gikk på barneskolen handlet mamma alle klærne mine, jeg husker knapt at jeg var med på butikk en gang. Men jeg ser jo at bevisstheten er større nå, på skolen til Snuppa også, som nå blir 10 år. Hun er nok typen som kan «skille seg litt ut», og jeg jobber mye med å si til henne at det er helt greit å være seg selv, og at det er mer enn bra nok. På alle måter, selv om hun kanskje føler at hun «burde» være lik de andre. Men heldigvis er det ikke noe merkeklærpress enda, men jeg ser jo at de helst vil ha de samme tingene ganske ofte. Både ift utstyr og klær.

Jeg er veldig enig at foreldre må tørre å ta grep, prioritere annerledes og snakke med ungene dine om hvirdan man finner gode verdier og god selvfølelse.

Jeg reagerer på dette i artikkelen:

"

Skolen har et hovedansvar for at elevene skal mestre skolehverdagen og fagene, men hvis vi ser det i et litt større perspektiv, er skolens oppgave å ruste ungdommene til å mestre livet. Derfor bør selvfølelse være et viktig tema som bør diskuteres i hvert klasserom hver eneste uke så lenge ungdommene går på skolen."

Greit nok at vi har om sosial kompetanse i skolen, men her er det først og fremst foreldre som gå må trå til som gå i seg selv, og være gode forbilder.

Cuyahoga skrev:

Jeg tror at en av forskjellene fra da vi var unge er at nå er også mødregenerasjonen veldig opptatt av å være perfekt. Det er bare å se på kropp- og utseendefokuset på FP også. De voksne kvinnene der jeg vokste opp hadde deigmager, ubarberte legger, hjemmepermanent og kjørte traktor i slåtten i avklipte dongeribukser, keisersnittarr og utvasket bh, for man kunne ikke slite den ene bikinien man hadde på sånt. Ikke det at vi heller ønsket være som mødrene våre, men jeg tror vi møtte mindre perfeksjon og mer variasjon i hverdagen da vi var tenåringsjenter. Vi levde med et videre normalbilde.

Yes!

"Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" er sjelden en god teknikk ifht å gi barna sunne verdier.

Jeg kan i hvert fall bekrefte at det er blitt mye vanskeligere å lære navn på nye elever de siste årene, og da spesielt jentene. De har enten langt, slett, lyst hår eller langt,, slett, mørkt hår, og alle kler seg og sminker seg likt. Det er påfallende at de få som skiller seg ut lærer jeg navnet på med en gang, mens en stor gruppe jenter blir værende en anonym masse for meg mye lenger enn jeg synes er greit. Det gjør noe med relasjonsbyggingen når man ikke tør å bruke navnet til elevene de første par månedene i tilfelle man gjør feil.

Cuyahoga skrev:

Jeg tror at en av forskjellene fra da vi var unge er at nå er også mødregenerasjonen veldig opptatt av å være perfekt. Det er bare å se på kropp- og utseendefokuset på FP også. De voksne kvinnene der jeg vokste opp hadde deigmager, ubarberte legger, hjemmepermanent og kjørte traktor i slåtten i avklipte dongeribukser, keisersnittarr og utvasket bh, for man kunne ikke slite den ene bikinien man hadde på sånt. Ikke det at vi heller ønsket være som mødrene våre, men jeg tror vi møtte mindre perfeksjon og mer variasjon i hverdagen da vi var tenåringsjenter. Vi levde med et videre normalbilde.

Det finnes faktisk ganske mange av de mammaene fortsatt.
De lever og puster på den forhatte bygda

De aller fleste kvinnene (og mennene) mine barn omgås er stort sett alltid uten sminke, med den hårfargen de er født med. De har deigmager, de har arr, de har hår både på kroppen og i ansiktet. De har "rare" føtter og tørre hæler. De halter, og disser. En vidurderlig mengde med mangfold.
Jeg tror det gir ganske mye viktig å få vokse opp med det mangfoldet rundt seg.
Men det betyr at jeg må orke at magen disser og halte blandt andre. For greier ikke jeg å vise mitt mangfold, hvordan skal de kunne lære at det er greit? Uansett hvordan du ser ut, er du like mye verd. Det må de vite. Og da kan ikke jeg synes JEG er mindre verd.

Interessant tema.

For et par uker siden var jeg på det årlige showet til danseskolen. Av ca 200 jenter fra fem og opp til femten år, var det ei - 1 - jente som hadde kort hår!

-ea- skrev:

Interessant tema.

For et par uker siden var jeg på det årlige showet til danseskolen. Av ca 200 jenter fra fem og opp til femten år, var det ei - 1 - jente som hadde kort hår!

Ja, det er sjeldent å se. Også i barneskolen.

Min yngste jente skiller seg kraftig ut, hun har kort hår. Jeg tror hun er eneste jenta på hele skolen som har det. Jentene er alle like. De er uniformert.

Cuyahoga skrev:

Jeg tror at en av forskjellene fra da vi var unge er at nå er også mødregenerasjonen veldig opptatt av å være perfekt.

Noen ganger når jeg ser bilder på FB av venninnegjener på tur, dvs damer på 35-40, så er de jo kliss like hele gjengen. Like perfekt trent, like perfekt kjole, noen mørke og noen lyse i håret, men langt og glatt hos alle. Sånn er ikke min vennegjeng,- i hvert fall ikke sett med mine inhabile øyne.

M@M skrev:

Noen ganger når jeg ser bilder på FB av venninnegjener på tur, dvs damer på 35-40, så er de jo kliss like hele gjengen. Like perfekt trent, like perfekt kjole, noen mørke og noen lyse i håret, men langt og glatt hos alle. Sånn er ikke min vennegjeng,- i hvert fall ikke sett med mine inhabile øyne.

Jeg føler iallefall ikke jeg at jeg er kliss lik hele gjengen
Men jeg har følt litt på det ift noen av mine venninner.

Dette er en klipp og lim reportasje fra DN høsten 2014, men jeg kjente godt igjen nabolaget. Det er knapt en jente med pannelugg har. To innflyttere i eldstejentas gruppe hadde lugg men lot den vokse. Jeg kan bare komme på to jenter, av de 24 jentene i barnas klasser, som har lugg.

http://www.dn.no/d2/2014/11/13/2112/Mote/de-klassisk-unge

Jeg har ikke barn i aktuell alder, men jobben min deler busstopp med både en ungdoms- og en videregående skole, og jeg har observert akkurat det samme. Ingen har kort hår og/eller krøller, ikke én!

Det var ikke sånn da jeg vokste opp, og heldigvis er det ikke sånn blant venninnene mine i dag heller. Nå har jo jeg ikke jenter da, men jeg tenker uansett at det er sunt for unger å bli eksponert for et bredt utvalg utseender, stiler og kroppsfasonger.