Finnes det fattige i Norge, tror dere?

Fattigdom er i aller høyeste grad et relativt begrep. Men at det finnes fattige i Norge er jeg ikke et sekund i tvil om.

Bokormen skrev:

Enig. Han man råd til å røyke kan man ikke si at man ikke har råd til joggesko til barnet sitt. Jeg er klar over at det er mange grunner til at folk havner i uføre, og at det man ikke kan ta alle under samme kam. Men ofte tror jeg enkel opplæring i økonomi, eventuelt hjelp til å sette opp budsjett, kan være vel så stor hjelp som 500 kr ekstra til sko.

'

Tro om det skal inn i den nye opplæringsplanen Kunnskapsløftet? Det burde jo vært innført en grundig opplæring i dette i mattefaget eller heimkunnskapen i hvertfall på ungdomsskolen.

Ja, det finnes fattige i Norge.
Selv om det ikke er direkte sammenlignbart med mennesker som har ingenting og sulter i Afrika, så er det folk i Norge som ikke klarer å betale alle regningene sine, som aldri har råd til noe ekstra eller som kan kjøpe ny vaskemaskin hvis den gamle ryker.

Jeg syns svaret til Mamsen er kjempefint, samtidig er jeg litt der at jeg syns at folk skal forsøke å klare seg selv i den grad det går. Enten det betyr at folk flytter fra Oslo som har høye boutgifter til steder med mindre press på boligprisene eller røyke mindre for å omdisponerer de midler de har. Men det er jo som sagt letter å si det, enn å gjøre det!

Det ble en gang sagt at om man ikke kan takle en uforutsett regning på 2000 kr, så ble man betegnet som fattig...
Tror mange kunne ha slitt med akkurat det innimellom, uten nødvendigvis være fatting?

Men jeg er også litt enig med [EMAIL="m@msen"]m@msen[/EMAIL] her.. Klart man må omdisponere litt når man ikke har råd til ting, men det er ikke bare bare i samfunnet vårt i dag heller, der "alt" koster, og man ønsker at barna skal være med på ting andre barn er med på - og ha et sosialt liv. Og det sosiale livet koster.

Men jeg tror enkelte har et forbruk idag, som gjør at de får stor gjeld, fordi de handler utenfor evne.. og som kan få seg en smell en dag.. Men direkte fattig blir de kanskje ikke.

Når man ikke har råd til både melk og brød og absolutt ikke under noen som helst omstendighet klarer å skaffe ski til barnets skidag på skolen og må sende det avgårde med lånt akebrett i stedet da er man fattig.

Og det er et pengeproblem. Ikke et sosialt problem.

Enslige forsørgere som studerer er ofte fattige. Mange får ikke bidrag fra barnefaren og må klare seg på minstesatsen fra trygdekontoret. Har man da heller ikke foreldre som kan hjelpe så er man sjanseløs. Selv om man da velger å bosette seg utenfor bykjernen,og gjerne flytte til en småby for å spare boutgifter er det bare såvidt at man overlever. Det er helt sinnsykt hardt!

Da har man ikke råd til NOE. Aldri ferieturer. Aldri nye klær. Såvidt nok mat. Aldri rent kjøtt. Lite grønnsaker og frukt. Det er nemlig steindyrt. Dyrere jo lenger fra oslo man bor. Bor man langt fra Ikea er det vanskelig å finne bilige møbler. Ergo må man LÅNE møbler.

Herregud. Har dere ikke opplevd dette på kroppen selv så aner dere virkelig ikke hva dere snakker om. Man har ikke mulighet til å omprioritere noe som helst. Kun slite som en gal for å holde hodet over vannet. Leve på overtrekt konto og frykte postkassen mer enn noe annet.

Jupp. Sånn har jeg hatt det.

Og ja, man gjør ALT for å unngå sosialkontoret.

Gyda: Foreldrene min fant ut at de ville studere når jeg var 12 år! Jeg vet alt om å aldri få noen verdens ting. Låne ski til skidagen, arve klær, dele rom med 2 søsken.... Det var dødskjipt, men jeg forstår jo nå at det måtte være slik for at vi skulle ha råd til å reise 2 ganger i året hjem (Island).

Jeg er sikker på at foreldrene min kanskje ville ha hatt rett på sosialhjelp, men det hadde aldri faren min tillatt.

Fredagskosen var 1 stk grandiosa på 5 pers! Og så laget mamma masse bakt potet for at vi skulle bli mette. Vi hadde det slik i 1 år, etter det begynte foreldrene mine å jobbe ved siden av skolen.

Spørst om dere hadde fått lov å bruke penger på reise helt til Island da. Sosialkontoret er vel ganske strenge på slikt tror jeg? Man får ikke lov å ha sparekontoer til barna med mye penger på for eksempel.

Vi hadde aldri hatt råd til sånne reiser uansett hvor mye vi hadde spart forøvrig. Det hadde vi ikke da jeg vokste opp heller.

Martis skrev:

Gyda: Foreldrene min fant ut at de ville studere når jeg var 12 år! Jeg vet alt om å aldri få noen verdens ting. Låne ski til skidagen, arve klær, dele rom med 2 søsken.... Det var dødskjipt, men jeg forstår jo nå at det måtte være slik for at vi skulle ha råd til å reise 2 ganger i året hjem (Island).

Jeg er sikker på at foreldrene min kanskje ville ha hatt rett på sosialhjelp, men det hadde aldri faren min tillatt.

Fredagskosen var 1 stk grandiosa på 5 pers! Og så laget mamma masse bakt potet for at vi skulle bli mette. Vi hadde det slik i 1 år, etter det begynte foreldrene mine å jobbe ved siden av skolen.

Egentlig en greit erfaring å ha med seg. Dette var et valg dine foreldre tok og heldigvis over bare et år. Tenk på de som ikke tar valget, men havner i den situasjonen og det blir slik over mange år.....

Gyda skrev:

Og det er et pengeproblem. Ikke et sosialt problem.

Herregud. Har dere ikke opplevd dette på kroppen selv så aner dere virkelig ikke hva dere snakker om. Man har ikke mulighet til å omprioritere noe som helst. Kun slite som en gal for å holde hodet over vannet. Leve på overtrekt konto og frykte postkassen mer enn noe annet.


Og ja, man gjør ALT for å unngå sosialkontoret.

Et pengeproblem blir gjerne et sosialt problem. I vårt samfunn er det ofte dårlig økonomi som setter begrensninger.

Helt enig i den argumentasjonen om at man er ikke fattig. Det er snakk om prioriteringer. Er så lei av å høre det. Det er så lettvint å si. Det er mange mennesker som ikke kan prioritere om. MEN de snakker ikke så høyt om det. Da mister de status og blir sett ned på. Uansett hvor blakk man er så vil man ta vare på verdigheten. De fleste i allefall.

Jeg kjenner en som jobber på en attføringsbedrift. Han sier at han møter mange skjebner der. Det er flotte mennesker som har klart seg bra, men så har sykdom/ulykker rammet og de har etterhvert havnet på bar bakke. I tillegg har ekteskap røket osv. Konsekvenser som følge av kriser de har hatt. Det har satt de på bar bakke.

Regjeringene har de siste 10-20 årene satset på privat rikdom og offentlig fattigdom, men skillene med fattig og rik har også endret seg betraktelig. Slik det ser ut så blir det ikke bedre heller.

Jessica skrev:

Jeg kjenner en som jobber på en attføringsbedrift. Han sier at han møter mange skjebner der. Det er flotte mennesker som har klart seg bra, men så har sykdom/ulykker rammet og de har etterhvert havnet på bar bakke. I tillegg har ekteskap røket osv. Konsekvenser som følge av kriser de har hatt. Det har satt de på bar bakke.

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

HP skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Ikke det? Hvordan kan du si det?

HP skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Skjønner ikke hvordan du kan si det? Noen kan faktisk ikke hjelpe for at de er i en sånn situasjon.

Det er mange personer derute som plutselig får en sykdom og etter 1 år ender på rehabilitering og senere attføring med nesten halvert inntekt. Ofte pga sin sykdom så vil en også få mere utgifter.
Da er en temmelig avhengig andre partens inntekt om en er så "heldig" å ha noen da.

HP skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Nå er jeg veldig spent på å få høre hvordan du tenker? Dette henger nemlig ikke helt på greip.

safran skrev:

Nå er jeg veldig spent på å få høre hvordan du tenker? Dette henger nemlig ikke helt på greip.

Har jobbet på ei avdeling hvor jeg opplevde pasienter få ødelagt ikke bare sin helse (Kreftpasienter) men i tillegg fikk ødelagt økonomien totalt.
Dette kom som en kjempebelastning hvor en måtte bruke alle sine krefterr på å bli frisk.

Nelle skrev:

Har jobbet på ei avdeling hvor jeg opplevde pasienter få ødelagt ikke bare sin helse (Kreftpasienter) men i tillegg fikk ødelagt økonomien totalt.
Dette kom som en kjempebelastning hvor en måtte bruke alle sine krefterr på å bli frisk.

De kan nok ikke ha stoppet og sett seg godt nok tilbake. Sånt skjer jo ikke bare helt ut av det blå. Visstnok.

Nelle skrev:

Skjønner ikke hvordan du kan si det? Noen kan faktisk ikke hjelpe for at de er i en sånn situasjon.

Det er mange personer derute som plutselig får en sykdom og etter 1 år ender på rehabilitering og senere attføring med nesten halvert inntekt. Ofte pga sin sykdom så vil en også få mere utgifter.
Da er en temmelig avhengig andre partens inntekt om en er så "heldig" å ha noen da.

Mulig jeg sletter dette etterpå. Du har så rett Nelle, og det er viktig å tenke på.

Jeg kan godt dra min historie. Har gjort det før, men kan gjøre det igjen.

Jeg og mannen min hadde full jobb i en tidligere statlig bedrift. Jeg var datakonstruktør (teknisk tegner). Hadde jobbet der i 15 år. Så fikk jeg musearm pga ensidig belastning i jobben. Etter noen år med sykemeldinger, fysioterapi osv. Så sa fysioterapeuten stopp. Det ble bare verre og hun så ingen vits i å fortsette. Jeg måtte slutte i jobben.

Det var et tungt valg. Jeg hadde en fast inntekt og vi hadde små barn. Jeg hadde ikke noe valg til slutt. Jeg sov ikke om netten pga. "tannpine" i arm, skulder og nakke. Det var en krise å måtte slutte i en jobb der jeg hadde vært aktiv i kor, fotogruppe, velferdsgruppe osv. Ikke minst så var jeg tillitsvalgt og sjefen ville ha meg enda mer involvert i driften av kontoret. Det var spennende ting på gang. Bedriften kunne ikke tilby jobb uten bruk av data så jeg måtte ut.

Jeg gikk da på sykelønn i et år. Det var normal lønn. Det tok tid å komme gjennom Aetatsystemet. Det skulle utredes og sjekkes. Jeg måtte til helsesjekk i et tverrfaglig team som skulle vurdere om jeg måtte ha attføring.

Etter et års sykemelding begynte jeg på skole og attføringspenger. Det er 66% av lønnen jeg hadde da + noen tillegg for barnepass og sånt. Jeg startet på påbygning til studiekompetanse. Tok det på et år. Så begynte jeg på lærerskolen. Da jeg var ferdig med 1. året på lærerskolen gikk jeg til legen. Jeg hadde kjent en kul i brystet. Det var brystkreft med spredning til mange lymfer. Dermed ble det cellegift og stråling det meste av det skoleåret. Jeg måtte kutte noen fag det året, men bestemte meg for å prøve å klare norsken det året. Halvparten strøk til eksamen, men jeg var en av de heldige jeg besto (det er jeg glad for). ......Tror ingen skjønner hvor tøft det var å klare dette så jeg er stolt av meg selv der. Tøffere enn toget.....hihi...

For å gjøre en lang historie kort så førte dette til enda en forlengelse av utdanningen og ikke minst attføringen. I fjor høst fikk vi beskjed om at jeg antakelig hadde spredning til leveren. Det var heldigvis feil, men da hadde jeg fått nok. Jeg sa at nå slutter jeg skolen. Jeg orker ikke kjempe mer for den. Etter 4 ukers fravær satt jeg igang igjen. Men 4 uker fravær rett før eksamen gikk ikke så jeg måtte sykemeldes 50% fra studiet. Nå går jeg 6. året på 66% attføring.

Samtidig som jeg ble syk hadde mannen min fått ny jobb, etter at han mistet jobben der han hadde jobbet i 22år. Da jeg var syk måtte han ta fri uten lønn mange ganger. Han gikk på timelønn. Det ble flere operasjoner, kontroller, cellegift osv. over lang tid. I tillegg ble det en del ekstrautgifter som følge av sykdommen.

Da vi endelig skulle begynne å se framover etter min sykdom døde svigermor. Hun bodde i huset og vi leide hos henne. Hun sto oss svært nær og det var vondt. Etter alt vi hadde vært igjennom så måtte vi igjen komme i en krise. Vi valgte å overta huset. Det ville være det billigste for oss. Flere banker ville ikke gi oss lån siden jeg var på attføring. De regnet attføring som null inntekt. Heldigvis kjente vår lokale bank oss fra før og de ga oss lån på dagen.

I vinter måtte mannen min på attføring. Han er kraftig angrepet av artrose( slitasjegikt) i fingerleddene og kunne ikke fortsette med det håndtverket han drev. Legen sa at fingerleddene (fra røntgen) viste ledd som på en 70 åring. Legen ristet på hodet og sa: Du skal få mye vondt du... Morsomt.
Så siden februar i år har mannen min også gått på 66% lønn.

Vi klarer oss, men har måttet ta studielån. Vi tror jo at jeg skal få være frisk videre. Ikke mer kreft og satser på at det vil bedre seg når jeg er ferdig om litt over 1,5 år. Jeg håper å begynne å jobbe litt neste høst.

Vi priser oss lykkelig for at vi har bodd der vi har bodd. Dersom vi hadde bodd i et dyrere strøk og hatt større gjeld så hadde vi hatt kjempeproblemer. Det er stramt, men det er ikke verre enn at det går. Ferier og sånt har vært problematisk de siste årene, men vi ser frem mot bedre tider.

Et annet eksempel er ei jeg kjenner. Hun og mannen flyttet fra hverandre. De hadde barn på 3 og 5 år sånn cirka. Så fikk hun kreft. Hun hadde en svært aggressiv type kreft og måtte ha tilleggsbehandlinger etter cellegift og stråling. Hun hadde en bra jobb i helsevesenet. Behandlingen hun må ha kunne ta lenger enn et år. Det betyr at etter 1 år så går hun over på rehabiliteringspenger som er 66% lønn. Hun sa at da får hun problemer. Dette var bekymringer hun fikk i tillegg for redselen på å dø.

Poenget mitt ved å fortelle dette er at noen ganger tar livet vendinger man ikke har planlagt. Fra å ha en stabil jobb og god inntekt blir man plutselig kastet ut i usikkerhet og dårlig økonomi. Alvorlig sykdom fører med seg mer enn "bare" sykdommen. Mange mennesker kommer aldri ut i jobb igjen heller..... Mange av de fattige i Norge er mennesker med dårlig helse. Mange er også rusmisbrukere, men det er noen.

Det finns mange slike eksempler......Det har også vært slike saker framme i media. Kreftforeningen kan også fortelle om mange sånne saker. Det er ikke uten grunn at de har støtteordninger til kreftsyke og deres familier.

Ja, jeg tror det finnes fattige i Norge desverre.

Jeg er fattig på ord . det er forferdelig at det er mennesker som uskyldig kommer i klørne på fattigdommen. Mange kan kansje gjøre noe med livstilen sin, men når det kommer av sykdom er det uforskyldt.
Føler med dere.

Jessica dere har hatt maks uflaks og dessverre er det flere slike historier.

Å skulle slite med økonomien i tillegg til at en har en sykdom gjør ikke helbredelses prosessen lettere. Det er også vanskelig å planlegge da en ofte kan få tilbakefall av sykdommen eller at behandlingen drar ut og mange opplever å stå i kø hos AETAT/ Trygdeetaten osv..

Har en da barn som opplever dette og ikke minst at de føler på angsten over at mamma eller pappa er syke så tenk da hvor vondt det må være for foreldrene at barna ikke får lengre det andre barn får.

HP skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Jessica skrev:

Ikke det? Hvordan kan du si det?

Jeg kommenterte avsnittet ditt, og måten du skrev det på. Det jeg mente å få fram er at en hel kaskade med begivenheter skjer ikke helt av seg selv, uten at en har mulighet til å påvirke utfallet.

De fleste forhold ryker ikke uten at begge parter vet at det skranter, klart noen er flinke på å late at som at alt er helt topp, og andre flykter fra problemene til det er nok. Men når følelsene har lagt seg, og en ser seg tilbake så ser en ofte hvor ting raknet.

Ulykker kan i noen tilfeller ramme ut av det blå, uten at en på forhånd har tatt høyde for konsekvensene, andre ganger må en svi for en risiko som en var villig til å ta. Et eksempel for en tid tilbake var det noen fasadearbeidere i Bergen som jobbet uten forskriftsmessig sikring. En risiko de var villig til å ta. Ingen falt ned; heldigvis. Å velge bort forsikringer er heller ikke alltid like lurt på lang sikt.

Sykdom kommer helst snikende. Jeg kan bruke min far som sykdomseksempel; han hadde i flere år nektet legen sin å måle blodtrykket, fordi min far ikke likte at det var så høyt. Familien til min far har høyt blodtrykk. Pluttselig en dag midt i budsjettavsluttningen fikk han en hjerneblødning. Livet raknet, 6 måneder på sykehus. Han satt på bar bakke. Ingen hadde opplyst ham om at slikt kunne være en konsekvens, selv om han levde som en tikkende bombe.

Kriser, opplever mange av oss i større eller mindre grad opp til flere ganger i livet. Hvor stort krateret blir avhenger av måten en velger å håndtere krisen på, støttespillere og om en oppsøker hjelp.

Der finnes gjeldsordningen, har en et godt kundeforhold til banken så er der også hjelp å få. Familie, venner, naboer, sosialkontor, familievernkontor, barnevernet kan en også søke hjelp hos. Her kan æren stå i veien for noen.

Mye kan gå galt, men alt skjer ikke med alle. Fattigdom er nært knyttet til sosiale problemer; sosial isolasjon, marginalisering, stigmatisering, psykiske plager, skam, taperfølelse, at en føler at en ikke er verdig medborger i samfunnet. Ting som resulterer at en stikker hodet i sanden, framfor å søke hjelp på tidlig nok tidspunkt.

Nå skrev ikke jeg at man ALLTID kan gripe inn selv, jeg mener at man ofte kan. Gjerne oftere enn det en selv tror. Det er da vesentlig å kunne dele problemene sine med andre, og få belyst ting fra flere vinkler.