Kirsebær skrev:
Men jeg tror akkurat det med å få klump i halsen og å føle med dyrene som blir drept, er litt instinkt også. Vi er programert til å beskytte de som er svakere, vi vokser opp og har gjerne et kjæledyrforhold til dyr, og kanskje ikke så mye kontakt med den virkelige dyreverden, og barnefilmer har i hvertfall i mange år personofisert dyr og gitt dem menneskelige egenskaper. Så det er jo ikke rart om man syns det er helt forferdelig å se et lite, søtt, forsvarsløst dyr bli slaktet på en svært brutal måte.
Det hender at jeg kjenner litt på den følelsen, men samtidig så er jo ikke dyreunger som dør sakte av sult noe særlig mye bedre. Eller som tørster ihjel. Det er ganske kjipt det også. Stort sett så lar jeg meg ikke plage. Det er bare slik verden er. Vi har alltid hatt katter, og alltid fått vite at katten dreper mus og rotter (noe den stort sett blir satt pris på for) og fugler (noe den noen ganger blir hatet for) fordi det er kattens natur. Det har aldri vært trist eller grusomt. Bare et fakta.
Det jeg derimot har langt større vansker med, særlig når jeg er i en periode med mye angst - da begynner hjernen å lete etter ting å ta meg på, er hvordan vi forskjellsbehandler dyr. Hunden og katten får bo i huset vårt de blir dullet og kost med, og vi får helt hetta når vi hører om land hvor de blir spist. Kua og grisen derimot, de spiser vi mer enn gjerne, de er mat, ikke kos. Det er jo ikke noe forskjell, egentlig. De er jo dyr alle sammen. Et dyr som er koselig og fint her, er en pest og en plage som må jaktes ned eller fanges med feller et annet sted. Og mat et helt annet sted. Og så videre.
Og så blir jeg veggis for en stund, helt til kjøttrangen melder seg for fult.

Jeg er helt med på dyrket biff-ideen.