Brutal nedslakting på savannen

Jeg tuslet intetanende inn på stua nå nettopp, og der sto fremdeles NRK3 på i bakgrunnen, selv om barne-tv forlengst er forbi.

Da jeg flytter blikket mitt til skjermen, får jeg se et stygt, svært kattedyr felle en antilope som dessverre tapte kappløpet denne gangen. Rundtom og overalt spretter det antiloper som var så heldige å slippe unna.

Er jeg helt bak mål som blir kvalm og lei meg av dette? Av livets gang? Hodet mitt kverner bare opp en rekke spørsmål, som hvor redd det stakkars dyret må være, hvor vondt det må gjøre og hvor hjelpesløs han må føle seg. Jeg antar at en del av disse tankene er menneskelige og ikke overførbare til dyr, men jeg tenker og funderer mye, og lurer veldig å hvordan dette dyret opplever sin siste stund.

Tja, det er jo en grunn til at vi menneskene er der vi er, en grunn er jo at vi er gode på jakt.

Bildene fra flommene i Pakistan må jeg si går mer inn på meg.

Det er klart det gjør, men det er ikke nødvendig å sette alt opp mot hverandre på den måten. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Jeg tror ikke du er helt bak mål. Jeg regner med det er svært mange som tenker og føler slikt.
Selv er jeg mer fasinert, og kan sitte å se på slike programmer i timesvis.

Jeg blir generelt ikke så redd og bekymret og ut av meg av å tenke på livets gang.

Poden har de siste dagene begynt å skjønne at kjøttet vi spiser en gang har vært en kylling/kalkun/gris/okse, og har sagt at han syns litt synd på dyrene som må dø for at vi skal få spise dem, men heldigvis ikke verre enn at han faktisk spiser.

Jeg tåler å se på det og jeg skjønner at det er livets gang, men jeg tenker også som deg; at det burde vært annerledes på en eller annen måte. Jeg synes det er trist at verden er slik at dyr må drepe hverandre for å overleve. Og at vi dreper dyr for å spise dem. Skulle ønske kjøtt vokste på trær.

Mennesker som slakter ned dyr for moro skyld synes jeg er forferdelig, men at naturen går sin gang ser jeg på som naturlig og nødvendig.

Skulle ønske kjøtt vokste på trær

Ja, om vi kunne dyrke biff i stua, hadde jeg muligens valgt det jeg også.

En fin indrefilet-busk hadde vært bra.

Det hadde vært fantastisk, egentlig. Hatt et mørbrad-tre ute på terrassen og en kyllingfilet-plante i vinduskarmen på kjøkkenet.

Jeg synes også slike ting er litt ekkelt.
Eller. Jeg synes at dyr blir skadd i filmer er verre enn at mennesker blir drept i filmer og sånn. Altså, om en hest blir skadd i en film tenker jeg mer på den hesten, enn evt den personen som satt oppå og døde eller noe.

Men akkurat slike naturfilmer er ikke så ille føler jeg.
Selv om jeg synes det kan være ubehagelig.

Benzo skrev:

Mennesker som slakter ned dyr for moro skyld synes jeg er forferdelig, men at naturen går sin gang ser jeg på som naturlig og nødvendig.

Det kan så være, men er det ikke grusomt å se en brekende liten gnubaby bli lagt i bakken av en flokk hyener, mens moren iherdig prøver å hjelpe kalven sin?

Skremmern skrev:

Da jeg flytter blikket mitt til skjermen, får jeg se et stygt, svært kattedyr felle en antilope som dessverre tapte kappløpet denne gangen. .

Jeg ble så veldig opphengt i at du beskriver kattedyret som stygt. Jeg trodde stort sett alle mente at kattedyr var grasiøse og vakre jegere.
Hvilket kattedyr var det?

Kirsebær skrev:

Jeg ble så veldig opphengt i at du beskriver kattedyret som stygt. Jeg trodde stort sett alle mente at kattedyr var grasiøse og vakre jegere.
Hvilket kattedyr var det?

I forhold til den lille antilopen var dyret stort, tror det var en gepard.

Skremmern skrev:

Det kan så være, men er det ikke grusomt å se en brekende liten gnubaby bli lagt i bakken av en flokk hyener, mens moren iherdig prøver å hjelpe kalven sin?

Jeg syns det kan være litt bevegende, eller noe, om kommentatoren gir oss inntrykk av at dyrene føler slik vi føler. Men rene naturfilmer der man ser slikt, der ingen menneskekommentar "ødelegger" seansen, er bare spennende og fasinerende, syns jeg.

Er det noen som vet hvordan dyrene føler og tenker i en sånn situasjon? Det forskes jo på mye forskjellig, så det kan jo hende det foreligger noe informasjon om det også.

Men jeg tror akkurat det med å få klump i halsen og å føle med dyrene som blir drept, er litt instinkt også. Vi er programert til å beskytte de som er svakere, vi vokser opp og har gjerne et kjæledyrforhold til dyr, og kanskje ikke så mye kontakt med den virkelige dyreverden, og barnefilmer har i hvertfall i mange år personofisert dyr og gitt dem menneskelige egenskaper. Så det er jo ikke rart om man syns det er helt forferdelig å se et lite, søtt, forsvarsløst dyr bli slaktet på en svært brutal måte.

Skremmern skrev:

Er det noen som vet hvordan dyrene føler og tenker i en sånn situasjon? Det forskes jo på mye forskjellig, så det kan jo hende det foreligger noe informasjon om det også.

Jeg vil helst ikke vite det. Grøss og gru. På samme måte som jeg helst liker å tenke at feks. fisk ikke føler smerte. Men det gjør de vel, mener jeg så noe om det på tv for noen år siden. Jeg fisker ikke.

Kirsebær skrev:

Men jeg tror akkurat det med å få klump i halsen og å føle med dyrene som blir drept, er litt instinkt også. Vi er programert til å beskytte de som er svakere, vi vokser opp og har gjerne et kjæledyrforhold til dyr, og kanskje ikke så mye kontakt med den virkelige dyreverden, og barnefilmer har i hvertfall i mange år personofisert dyr og gitt dem menneskelige egenskaper. Så det er jo ikke rart om man syns det er helt forferdelig å se et lite, søtt, forsvarsløst dyr bli slaktet på en svært brutal måte.

Det er helt sant, sånn har jeg ikke tenkt på det før. Vi mennesker er jo også eksperter i å tillegge dyr menneskelige følelser. Som i "Jungelboken", når tigeren Shere Khan er hevngjerrig, og går i flere år og leiter etter de som var stygge med ham.

Iset skrev:

Jeg vil helst ikke vite det. Grøss og gru. På samme måte som jeg helst liker å tenke at feks. fisk ikke føler smerte. Men det gjør de vel, mener jeg så noe om det på tv for noen år siden. Jeg fisker ikke.

Men det kan jo hende at de ikke tenker så mye akkurat i det det skjer? At de ikke er redde?

Jeg vet ikke hvordan det er med sisker, men det er jo ikke noen hemmelighet at dyr er redde?
Småfugler dør av hjertestans om mennesker er for pågående, fredelige dyr angriper om mennesker kommer for nær. Hjertefrekvensen til en antilope er målt til å øke med ... ... vel, veldig mye i det den oppdager at den har blitt plukket ut til Løvenses jaktbytte. De har jo adrenalin som skyter ut i årene de også.

Så jo, jeg tror dyr også er redde i situasjoner der vi mennesker ville blitt redde.

Jeg orker ikke å se på sånt jeg heller. Får helt vondt inni meg.
Det værste er at her vi bor driver de rådyrjakt på jordet på nedsiden av huset vårt, jeg blir helt på gråten hver gang jeg hører skudd. I går smalt det to ganger og jeg hørte nabobarna strigråte mens de ropte løøøøp, løøøøøp.. Orket ikke å gå ut å se om jegerene traff engang, jeg.

Kirsebær skrev:

Men jeg tror akkurat det med å få klump i halsen og å føle med dyrene som blir drept, er litt instinkt også. Vi er programert til å beskytte de som er svakere, vi vokser opp og har gjerne et kjæledyrforhold til dyr, og kanskje ikke så mye kontakt med den virkelige dyreverden, og barnefilmer har i hvertfall i mange år personofisert dyr og gitt dem menneskelige egenskaper. Så det er jo ikke rart om man syns det er helt forferdelig å se et lite, søtt, forsvarsløst dyr bli slaktet på en svært brutal måte.

Det hender at jeg kjenner litt på den følelsen, men samtidig så er jo ikke dyreunger som dør sakte av sult noe særlig mye bedre. Eller som tørster ihjel. Det er ganske kjipt det også. Stort sett så lar jeg meg ikke plage. Det er bare slik verden er. Vi har alltid hatt katter, og alltid fått vite at katten dreper mus og rotter (noe den stort sett blir satt pris på for) og fugler (noe den noen ganger blir hatet for) fordi det er kattens natur. Det har aldri vært trist eller grusomt. Bare et fakta.

Det jeg derimot har langt større vansker med, særlig når jeg er i en periode med mye angst - da begynner hjernen å lete etter ting å ta meg på, er hvordan vi forskjellsbehandler dyr. Hunden og katten får bo i huset vårt de blir dullet og kost med, og vi får helt hetta når vi hører om land hvor de blir spist. Kua og grisen derimot, de spiser vi mer enn gjerne, de er mat, ikke kos. Det er jo ikke noe forskjell, egentlig. De er jo dyr alle sammen. Et dyr som er koselig og fint her, er en pest og en plage som må jaktes ned eller fanges med feller et annet sted. Og mat et helt annet sted. Og så videre.

Og så blir jeg veggis for en stund, helt til kjøttrangen melder seg for fult.
Jeg er helt med på dyrket biff-ideen.