NAV i utforbakke ...

Nebbia skrev:

Jeg tror det snarere skyldes innholdet i hva sosialen innebærer som er terskelen, snarere enn at noen bruker begrepet sosialen. Dette vet du selvfølgelig mye mer enn meg om, men for å få utbetalt penger på sosialen (unnskyld bruken av uttrykket ) setter man i praksis sin økonomi under offentlig administrasjon og man blir økonomisk umyndiggjort. Jeg har stor forståelse for at mange i det ytterste vegrer å gå til et slikt skritt.

Jeg skulle likt å vite hvor du tar dette fra. Er det fordommene dine som blomstrer, eller har du faktisk informasjon som tilsier at økonomisk sosialhjelp innebærer økonomisk administrasjon og at man blir økonomisk umyndigjort? Hvis det praktiseres på denne måten er det rett og slett lovbrudd og stikk i strid med sosialtjenestelovens intensjon. Jeg har jobbet med økonomisk sosialhjelp i en god del år og kjenner meg overhode ikke igjen i det du skriver. For å få sosialhjelp må man som oftest levere følgende dokumentasjon: boutgifter, strøm, eventuelle inntekter og ligning. Dette for å beregne riktig ytelse. Sosialtjenesten har ikke lov til å følge med på brukeres kontoutskrifter for eksempel, men kan bistå med økonomisk råd- og veiledning dersom brukeren selv ønsker det. Det man får utbetalt disponerer man selvsagt fritt. På lik linje med foreldrepenger og uføretrygd eller hva det måtte være. Med mindre man har et vedtak på tvangsforvaltning, og det skal etter min erfaring veldig mye til for å få igjennom.

Han hadde vel noe eiendom som han ikke var så keen på å bli kvitt. Tror nok han måtte at satt fortgang i avhendelsen av den før han kunne ha gjort krav på nødhjelp. Bygger selvfløgelig på fordommer, så correct me if I am wong.

Jeg har all mulig forståelse for at han ikke gikk til sosialkontoret. Om det nå var sånn at NAV egentlig skulle ha betalt ham penger, men ikke gjorde det, da skulle han nok slite veldig for å få sosialkontoret til å gi ham hjelp. På sosialkontoret står man men luen i hånden og må omtrent dokumentere at man trenger luft til å puste i. Og jeg ville nok heller flyttet på gaten selv enn å oppsøke hjelp der (nå blir det kanskje bedre under NAV, men jeg tviler) -om jeg var barnløs altså.

Nebbia skrev:

Jeg tror det snarere skyldes innholdet i hva sosialen innebærer som er terskelen, snarere enn at noen bruker begrepet sosialen. Dette vet du selvfølgelig mye mer enn meg om, men for å få utbetalt penger på sosialen (unnskyld bruken av uttrykket ) setter man i praksis sin økonomi under offentlig administrasjon og man blir økonomisk umyndiggjort. Jeg har stor forståelse for at mange i det ytterste vegrer å gå til et slikt skritt.

Jeg er enig med Nebbia.

Jeg er enig med de som mener at han har seg selv å takke når han havnet på gata fordi han ikke ville snakke med sosialkontoret. Men jeg skjønner ikke at NAV stopper ytelser fra en dag til en annen på denne måten når de undersøker en sak, gjør de virkelig det? I følge artikkelen virker det jo som om uføretrygden hans plutselig ble stoppet da de fikk mistanke om at han ikke var 100% ufør likevel. Dette må de da kunne undersøke under pågående utbetalinger? Men artikkelen forteller sikkert ikke hele sannheten.

Dere som evt. har negative erfaringer med sosialtjenesten og krav til dokumentasjon, har dere noen tanker om hvordan sosialhjelp bør beregnes, hva slags dokumentasjonskrav som er meningsløs - og hva som er greit å kreve? Kreves dokumentasjon ulovlig rundt om i landets sosialtjenester blir jeg sittende å lure på. Jeg vet at enkelte saksbehandlere tidligere har krevd dokumentasjon uten hjemmel for det (kontoutskrift f.eks), slike saksbehandlingsfeil håper jeg er luket ut.

Sosialhjelp beregnes etter kommunens fastsatte sats for hva man bør og skal sitte igjen med når husleie og strøm er betalt; Livsopphold. For å sikre en person livsopphold må man altså vite hva vedkommede har i strømutgifter, husleieutgifter og faste inntekter. Ligning kreves i tillegg fordi det forventes at eventuell formue brukes før sosialhjelp utbetales. Jeg har opplevd at folk som har 200 000,- på konto søker om sosialhjelp, da fyller man altså ikke vilkår for hjelp. Jeg har ikke noe problem med å se at det er kjipt og slitsomt å måtte dokumentere faste inntekter og utgifter, men jeg sliter med å se hva alternativet skulle være. En fastsatt sum som ikke krever noen form for dokumentasjon vil slå ut urettferdig tenker jeg. Det vil ikke sikre at folk får nok til sitt livsopphold, siden utgiftene varierer voldsomt etter størrelsen på boutgifter, hvor man bor, hvorvidt man har barnehageutgifter osv. Det at sosialtjenesteloven åpner for skjønn kan nok oppleves urettferdig, men samtidig tror jeg at det for de aller fleste slår positivt ut. Det betyr at man kan ta hensyn til om en person har spesielt høye utgifter til medisiner for eksempel. En fastsatt sum (a la borgerlønn, uføretrygd osv.) som ikke krever like mye dokumentasjon behøver ikke å sikre en person det h*n trenger for å leve.

Irma skrev:

Jeg skulle likt å vite hvor du tar dette fra. Er det fordommene dine som blomstrer, eller har du faktisk informasjon som tilsier at økonomisk sosialhjelp innebærer økonomisk administrasjon og at man blir økonomisk umyndigjort? Hvis det praktiseres på denne måten er det rett og slett lovbrudd og stikk i strid med sosialtjenestelovens intensjon. Jeg har jobbet med økonomisk sosialhjelp i en god del år og kjenner meg overhode ikke igjen i det du skriver. For å få sosialhjelp må man som oftest levere følgende dokumentasjon: boutgifter, strøm, eventuelle inntekter og ligning. Dette for å beregne riktig ytelse. Sosialtjenesten har ikke lov til å følge med på brukeres kontoutskrifter for eksempel, men kan bistå med økonomisk råd- og veiledning dersom brukeren selv ønsker det. Det man får utbetalt disponerer man selvsagt fritt. På lik linje med foreldrepenger og uføretrygd eller hva det måtte være. Med mindre man har et vedtak på tvangsforvaltning, og det skal etter min erfaring veldig mye til for å få igjennom.

Selvfølgelig er det fordommene mine som blomstrer. Under kraftkrisen for 5-6 år siden var det mange som fikk problemer med å betale strømregningene sine. Daværende olje- og energiminster Steensnæs sa at alle som ikke hadde råd til å få betale, ville få hjelp. Ingen skulle fryse. Han har i ettertid innrømmet at det var det dummeste han noensinne har sagt. Og grunnen var selvfølgelig at veldig mange fikk erfare at det ikke bare var å oppsøke sosialkontoret med dokumentasjon om at de ikke kunne betale.

Når jeg sier økonomisk administrasjon er det selvfølgelig en spissformulering, men for å få økonomisk sosialhjelp, gåes det også gjennom hva man måtte ha av oppspart formue. Verdier som ikke nødvendigvis oppfattes som likvide, men som det kan bli krevd at du må realisere. Og når det stilles krav til at du må selge noe for å få hjelp, blir dette en form for økonomisk administrasjon.

Irma skrev:

Dere som evt. har negative erfaringer med sosialtjenesten og krav til dokumentasjon, har dere noen tanker om hvordan sosialhjelp bør beregnes, hva slags dokumentasjonskrav som er meningsløs - og hva som er greit å kreve? Kreves dokumentasjon ulovlig rundt om i landets sosialtjenester blir jeg sittende å lure på. Jeg vet at enkelte saksbehandlere tidligere har krevd dokumentasjon uten hjemmel for det (kontoutskrift f.eks), slike saksbehandlingsfeil håper jeg er luket ut.

Sosialhjelp beregnes etter kommunens fastsatte sats for hva man bør og skal sitte igjen med når husleie og strøm er betalt; Livsopphold. For å sikre en person livsopphold må man altså vite hva vedkommede har i strømutgifter, husleieutgifter og faste inntekter. Ligning kreves i tillegg fordi det forventes at eventuell formue brukes før sosialhjelp utbetales. Jeg har opplevd at folk som har 200 000,- på konto søker om sosialhjelp, da fyller man altså ikke vilkår for hjelp. Jeg har ikke noe problem med å se at det er kjipt og slitsomt å måtte dokumentere faste inntekter og utgifter, men jeg sliter med å se hva alternativet skulle være. En fastsatt sum som ikke krever noen form for dokumentasjon vil slå ut urettferdig tenker jeg. Det vil ikke sikre at folk får nok til sitt livsopphold, siden utgiftene varierer voldsomt etter størrelsen på boutgifter, hvor man bor, hvorvidt man har barnehageutgifter osv. Det at sosialtjenesteloven åpner for skjønn kan nok oppleves urettferdig, men samtidig tror jeg at det for de aller fleste slår positivt ut. Det betyr at man kan ta hensyn til om en person har spesielt høye utgifter til medisiner for eksempel. En fastsatt sum (a la borgerlønn, uføretrygd osv.) som ikke krever like mye dokumentasjon behøver ikke å sikre en person det h*n trenger for å leve.

Jeg har hørt om de som har måttet ta med kontoutskrifter, og fått i hjemmelekse å sette opp et budsjett og å be sine nærmeste om lån før det er snakk om å i det hele tatt få en vurdering av situasjonen.

Men jeg har også hørt om de som er rasende på sosialkontoret fordi de har bedt dem selge aksjer før de får noe... 🙄

Begge deler er noen år siden, det er lenge siden jeg har snakket med noen som har søkt sosialhjelp.

Nebbia skrev:

Selvfølgelig er det fordommene mine som blomstrer. Under kraftkrisen for 5-6 år siden var det mange som fikk problemer med å betale strømregningene sine. Daværende olje- og energiminster Steensnæs sa at alle som ikke hadde råd til å få betale, ville få hjelp. Ingen skulle fryse. Han har i ettertid innrømmet at det var det dummeste han noensinne har sagt. Og grunnen var selvfølgelig at veldig mange fikk erfare at det ikke bare var å oppsøke sosialkontoret med dokumentasjon om at de ikke kunne betale.

Jeg prøver å forstå hva du mener er galt, og hva det er som gjør at du tenker slik du gjør. Tenker du at bør være slik at det er egenopplevelsen av ikke å kunne betale strømregningen som bør rå, eller den faktiske økonomiske situasjonen?

Nebbia skrev:

Når jeg sier økonomisk administrasjon er det selvfølgelig en spissformulering, men for å få økonomisk sosialhjelp, gåes det også gjennom hva man måtte ha av oppspart formue. Verdier som ikke nødvendigvis oppfattes som likvide, men som det kan bli krevd at du må realisere. Og når det stilles krav til at du må selge noe for å få hjelp, blir dette en form for økonomisk administrasjon.

Jeg har bare lyst til å kommentere dette. I løpet av de årene jeg har jobbet i tre ulike sosialtjenester (siden 2001), har jeg kun en gang opplevd at det stilles krav til realisering av den typen du viser til. Jeg synes det er helt hinsides dersom man skal yte sosialhjelp til folk som har x-antall hus og kjøretøy og hva_har_du. Du får selvsagt lov til å definere det som en fryktelig inngripen i folks privatliv, jeg er sterkt uenig.

Katta skrev:

Jeg har hørt om de som har måttet ta med kontoutskrifter, og fått i hjemmelekse å sette opp et budsjett og å be sine nærmeste om lån før det er snakk om å i det hele tatt få en vurdering av situasjonen.

Men jeg har også hørt om de som er rasende på sosialkontoret fordi de har bedt dem selge aksjer før de får noe... 🙄

Begge deler er noen år siden, det er lenge siden jeg har snakket med noen som har søkt sosialhjelp.

Min mor fikk beskjed om å selge tven for å få livsopphold. Man skal helst ikke eie en eneste ting, virker det som. Men jeg tror det er stor forskjell på de forskjellige sosialkontorene (samme med NAV, noen dekker ditt og datt mens andre ikke gjør det), og dette er ganske mange år siden så ting kan ha blitt bedre.

En i min nære slekt fikk beskjed av sosialkontoret å vanne ut suppa slik at hun og hennes to barn kunne strekke middagen over flere dager. Jeg skjønner veldig godt at mannen i artikkelen lot være å oppsøke sosialkontoret, og synes det er helt forkastelig at noen her mener at han har seg selv å takke. 🙄

Iset skrev:

Min mor fikk beskjed om å selge tven for å få livsopphold. Man skal helst ikke eie en eneste ting, virker det som. Men jeg tror det er stor forskjell på de forskjellige sosialkontorene (samme med NAV, noen dekker ditt og datt mens andre ikke gjør det), og dette er ganske mange år siden så ting kan ha blitt bedre.

Dette må være mange år siden (den gang TV ikke ble ansett som en livsnødvendighet), hvis ikke skjedde det en saksbehandlingsfeil. TV og TV-lisens regnes som en del av en persons nødvendige livsopphold jf. rundskrivet for sosialtjenestelovens § 5.

Søkeren har krav på stønad til innbo ved etablering i bolig dersom søkerens økonomi er slik at vedkommende ikke kan finansiere dette på andre måter. Med innbo og utstyr menes møbler, nødvendige hvitevarer, TV, radio, samt bruksgjenstander som sengetøy, håndklær, kjøkkenutstyr og lignende. Stønaden skal sikre en nøktern og rimelig boligstandard. Søkerens individuelle behov må legges til grunn ved vurderingen av hvilket innbo det er rimelig at vedkommende har. Behovet vil variere blant annet med søkerens alder, husstandens størrelse og om det er barn i familien.

Ja, dette var vel i 1993 eller noe sånt. Og jeg husker vagt at mamma sa saksbehandleren var skikkelig sur og det virket som hun hadde det veldig travelt og skuflet mamma ut dørene omtrent. Kan hende hun bare var uheldig, synd at slike folk skal jobbe med mennesker.

Skremmern skrev:

En i min nære slekt fikk beskjed av sosialkontoret å vanne ut suppa slik at hun og hennes to barn kunne strekke middagen over flere dager. Jeg skjønner veldig godt at mannen i artikkelen lot være å oppsøke sosialkontoret, og synes det er helt forkastelig at noen her mener at han har seg selv å takke. 🙄

Hva er løsningen din for personer som ikke har penger til sitt livsopphold og som av prinsipielle grunner ikke ønsker å søke en stønad som de er berettiget til? 😕 Hvis jeg nekter å søke foreldrepenger gjennom NAV fordi jeg synes NAV-ansatte er noen drittsekker, er det da NAV som er ansvarlig dersom jeg dropper å betale huslie og blir satt på gata?

Vedtak som gjøres av sosialtjenesten kan nok til tider være gale. Det som jeg tror kan være et stort problem da er at veien frem til å få det omgjort noen ganger er mange måneder lang. Og det har jo folk sjelden tid til når de først er i en slik situasjon at de trenger hjelp av sosialkontoret.

Enig med Irma. Man gjør det man kan for å unngå å bli satt på gata, og sosialkontoret kan være en finfin løsning. Jeg får flass av sånne stolthets-fakter, spesielt om man har barn. Heldigvis var ikke det tilfellet hos denne mannen. Røyk hadde han visst forresten råd til. (Den var litt stygg, men klarte ikke å dy meg, han kunne vel tatt røyken ut av munnen før bildet ble tatt).

Irma skrev:

Hva er løsningen din for personer som ikke har penger til sitt livsopphold og som av prinsipielle grunner ikke ønsker å søke en stønad som de er berettiget til? 😕 Hvis jeg nekter å søke foreldrepenger gjennom NAV fordi jeg synes NAV-ansatte er noen drittsekker, er det da NAV som er ansvarlig dersom jeg dropper å betale huslie og blir satt på gata?

Eh... I denne saken er det jo ikke noe tvil om at det er NAV som har gjort en feil og at det er de som må ordne opp. Mannen i artikkelen hadde krav på hjelp fra NAV og jeg har full forståelse for at sosialkontoret da ble en (altfor) tung vei å gå.

Iset skrev:

Enig med Irma. Man gjør det man kan for å unngå å bli satt på gata, og sosialkontoret kan være en finfin løsning. Jeg får flass av sånne stolthets-fakter, spesielt om man har barn. Heldigvis var ikke det tilfellet hos denne mannen. Røyk hadde han visst forresten råd til. (Den var litt stygg, men klarte ikke å dy meg, han kunne vel tatt røyken ut av munnen før bildet ble tatt).

Det trenger ikke ha noe med stolthetsfaktor å gjøre, Iset, men ganske enkelt tidligere erfaringer med sosialkontoret og behandlingen man fikk der friskt i minne. Og dette med røyk - ikke røyk har virkelig ingenting med saken å gjøre. Det hadde kanskje stilt han i et bedre lys hvis han lå i rennesteinen og var møkkete i ansiktet?

kie skrev:

Vedtak som gjøres av sosialtjenesten kan nok til tider være gale. Det som jeg tror kan være et stort problem da er at veien frem til å få det omgjort noen ganger er mange måneder lang. Og det har jo folk sjelden tid til når de først er i en slik situasjon at de trenger hjelp av sosialkontoret.

Det er jeg veldig enig i, jeg synes det er et rettsikkerhetsproblem at Fylkesmannen bruker så lang tid på klagesaksbehandling. Ved et sted jeg jobbet kommenterte Fylkesmann i klagesaken at sosialtjenesten hadde brukt noen dager for mye på å fatte et vedtak (noe som selvsagt ikke er greit), samtidig som de selv brukte ni måneder på å behandle klagesaken. I nevnte sak fikk sosialtjenesten medhold, men om det i verste fall hadde dreid seg feilbehandling av noen som hadde behov for nødhjelp akutt - så ville Fylkesmannens omgjøringsvedtak hjulpet fint lite.

Tyngre enn å være uteligger? Jaja hver sin mening.