Er du tilgjengelig 24/7?

Men jeg mener man kan være tilgjengelig 24/7 uten å prate i telefonen overalt. Det at man er tilgjengelig hele tiden betyr ikke automatisk at man går rundt å prater høylydt i butikken/på bussen eller på kaféturen.

Jeg er ikke alltid tilgjengelig. Jeg lar ofte telefonen være igjen hjemme og den står også ofte på lydløs. Jeg ser jo hvem som eventuellt har ringt. Å være utilgjengelig gir meg en viss frihetsfølelse.

Jeg er vel i teorien tilgjengelig 24/7, men det er allikevel ikke alltid jeg tar telefonen av den grunn.
Ringer fasttelefonen tar jeg den alltid.

Har jeg telefonen i nærheten, og jeg ikke er opptatt, svarer jeg. Men jeg slipper ikke alt jeg har i hendene og løper som en tulling for å rekke å ta den.
Slik er min mor. Når hun er på besøk, og jeg mottar en melding eller telefonen ringer, kommer hun løpende med den til meg, vill i blikk og kroppsbevegelse, som om det stod om livet. Gale dama.

Mja, jeg er vel tilgjengelig forsåvidt, men jeg siler. Mobilen er alltid på lydløs, jeg vet ikke engang hvilken ringetone jeg har. Forresten funker ikke det der med å "ringe opp igjen når det passer" for meg. Når det passer har det for lengst forsvunnet i tåka.

Jeg har en tendens til å glemme telefonen, men jeg pleier å svare så sant jeg hører at det ringer. Også under middager, selv om jegbda sier fra om at jeg er opptatt. Men det bør jeg kanskje endre på?

Jessica skrev:

Jeg reagerer på folk som går og snakker private og lengre samtaler i butikken. Jeg føler jeg kommer i en privatsfære jeg ikke ønsker å høre på.

Jeg synes det er genialt å ta telefoner når jeg likevel bare får og handler. Hjemme kan det være vanskelig å få ro til å snakke, og da er det glimrende å benytte slike stunder i telefonen. Jeg går da ikke oppi folk, så jeg greier ikke helt å se hvorfor det skulle være til sjenanse for andre.

Jeg har mennesker jeg ikke vil snakke med noensinne, og mennesker som krever litt overskudd der er jeg enten helt utilgjengelig eller jeg siler.

Jeg tar jo ikke telefonen i møter osv, men om jeg ringer tilbake innen et par timer vurderer jeg meg som tilgjengelig nok.

Å prate mens jeg handler plager meg ikke, men jeg legger som oftest på i kassen.

Jeg svarer ikke telefonen hvis jeg er opptatt med andre mennesker. Det kunne ikke falle meg inn å svare en telefon under en middag, da måtte det i såfall ha vært fra barnevakten og jeg ville unnskyldt meg og gått ut av rommet. Jeg syns det er megauhøflig med mennesker som skravler høyt i telefonen på restaurant, på trikken, i køen på butikken og andre steder man er tett opptil andre mennesker. Det har hendt at jeg har gjort de to sistnevnte selv, men da prøver jeg å gjøre det kort og upersonlig.

Jeg er veldig ofte utilgjengelig når jeg har familietid også.

Turban Smukk skrev:

Det tør ikke jeg. Men det handler vel om at hvis noen skulle ringe/sende melding om natten ville det nok være noe jeg ville svare på, det være seg syke foreldre eller venninner i krise. Det er sjelden noen ringer meg midt på natta for å skravle, liksom.

Jeg får ofte sms-er midt på natta, men det går kanskje an å skru av bare meldingslyden. Allikevel; jeg har venner som ringer både 23 og 24 om natta og jeg legger meg ofte tidligere enn det. Jeg kan jo gi beskjed om at ingen skal ringe etter 22 med mindre de VET jeg er oppe, men jeg tør ikke ta sjansen på å miste en masse nattesøvn. Hadde vi hatt fasttelefon hadde den vært på, men mannen vil ikke ha det.

Jeg er lite tilgjengelig. Det er ikke sikkert jeg gidder å sjekke telefonen om jeg hører den, det skjer igrunnen ganske ofte også. Jeg har et stort behov for å ikke forstyrres og forstyrres da altså ikke. Unntak er hvis ungene er ute av huset, da ser jeg alltid etter om den ringer og svarer som regel også. Men er de hjemme så har jeg en policy på at om det er så viktig at det ikke kan vente så kommer det nok noen og ringer på døra. Og gjør det ikke det så var det ikke viktig nok.

Iset skrev:

Jeg får ofte sms-er midt på natta, men det går kanskje an å skru av bare meldingslyden. Allikevel; jeg har venner som ringer både 23 og 24 om natta og jeg legger meg ofte tidligere enn det. Jeg kan jo gi beskjed om at ingen skal ringe etter 22 med mindre de VET jeg er oppe, men jeg tør ikke ta sjansen på å miste en masse nattesøvn. Hadde vi hatt fasttelefon hadde den vært på, men mannen vil ikke ha det.

Må du ha telefonen på soverommet da? Jeg legger min igjen på stua. Når jeg brukte den som vekkerklokke så skrudde jeg av lyd og risting, for alarmfunsjonen funker for det.

Edit: Sorry, nå leste jeg lit grundigere og så at det var akkurat det du gjorde.

Ja jeg bruker den som vekkerklokke og klokke generelt, så den ligger på nattbordet. Det hadde uansett ikke vært vits i å ha den liggende i stua, for jeg tror ikke jeg hadde hørt den i underetasjen om den ringte.

Nei, jeg har vel blitt utilgjengelig nå enn før. Orker ikke alltid, noe kan vente.

Jeg svarer kjente numre til uansett tid. Ukjente eller sjulte numre tar jeg aldri.
Men så susete og vimsete jeg er, hender det jeg legger telefonen et sted jeg ikke hører den. 😮

Jeg er alltid tilgjengelig i den perioden ungene er i barnehagen. Resten av døgnet er jeg tilgjengelig akkurat når det passer meg.

Jeg er for glad i lydløsfunksjonen på mobilen til å være særlig tilgjengelig egentlig.

Men jeg kaller meg ikke lite tilgjengelig, men har ikke alltid med meg telefonen. Er dog alltid tilgjengelig pr telefon når jeg ikke er sammen med barna mine - både når jeg er på jobb og i det private.

For enkelte, ja. For andre, nei.

Niks. Jeg har den på lydløs, siler og ringer opp igjen de jeg vil/må snakke med. Men sjekker den nok litt for ofte, kanskje. Uvane.