Dette tenker jeg på en del. Egentlig med tanke på begge barna, ikke bare jenta. Både jeg og mannen er ingeniører, mannen var innom elektro, almenn påbygging og så ingeniørstudiet. Jeg tok almennfag til å begynne med og moren min presset meg veldig til å skulle ta full realfagsfordypning. Det ble mye diskusjoner da jeg valgte bort fysikk og tok matte, biologi og kjemi i stedenfor. Jeg fikk mye pepper og det var visst SÅ ille at jeg valgte bort fysikk, for da kunne jeg ikke bli lege eller ingeniør. Jeg trivdes med de fagene jeg tok og var glad jeg ikke tok fysikk som virkelig bød meg i mot. Etter vgs begynte jeg på veterinærhøgskolen, men det tok ikke mange månedene før jeg kastet inn årene og ga meg med det. Så begynte jeg på juss, og etter to år var jeg lei. Da var det bare å krype til korset og søke ingeniørutdanning med treterminordning slik at jeg fikk tatt fysikken sommeren før studiet begynte.
Jeg har aldri angret. Fysikken var faktisk ganske morsom og enklere enn jeg hadde trodd. Men jeg tror det hadde en del med modning å gjøre også. Det er slett ikke sikkert at jeg ville gjort det like bra om jeg hadde tatt fysikk på vgs.
Anyhow, jeg tror jeg vil oppmuntre barna og vinkle det på den måten "siden du er så flink til" hvis barna viser anlegg for realfag. Og ikke prøve å tvinge, slik min mor gjorde. Blir barna mine som meg, skal de hvertfall ikke gjøre det moren deres prøver å tvinge de til.
Noe av problemet mitt var at jeg var flink til "alt". Jeg hadde ingen favorittfag, og dermed ble det veldig vanskelig for meg å velge. Som man kan se av studievalgene mine.
