Oppfordre jenter til å velge realfag?

Min store kjepphest gjennom mer enn tyve år (siden den gangen jeg jobbet med ungdom) har vært å få folk til å satse på realfag. Om ikke annet så for å ikke lukke alle dørene som lukkes når man mangler realfagene før man faktisk er klar til å vite hva man vil. Jeg har ikke døtre, men jeg peser de ungene jeg har på at matte er kjempegøy og veldig viktig. Samt alle som er innom hos oss hvor det faller noenlunde naturlig, egentlig.

Jeg kommer til å fortelle min svært matematikkflinke datter at realfag er en av de sikreste veiene til en spennende jobb som også betaler bra, og jeg kommer til å legge vekt på at den forholdsvis romslige økonomien som hun er vokst opp med ikke kommer av seg selv.

Utover det kommer jeg nok først og fremst til å pushe høyere (universitets)utdannelse på jentene. Om de velger den ene eller den andre retningen, synes jeg er underordnet.

Jeg sier forresten også mer enn rett ut til ungene mine at store hus og biler som virker ikke kommer trillende av seg selv - sånt er resultat av å ha valgt bevisst ved et par korsveier. Jeg legger til at noen ganger blir dette lite viktig - men at det ikke er sånn at alle yrker medfører mange penger.

Cuyahoga skrev:

Vet du noe jeg ikke vet?

Nei, jeg vet det ikke, jeg tror det :-) .

Jenter gjør det bra på skolen, de har gode karakterer og resultatene fra grunnskolen viser at jenter har bedre karakterer enn gutta i alle fag bortsett fra kroppsøving (kilde: udir). Jeg føler meg rimelig trygg på at vi i løpet av en ti-års periode vil se at jenter har inntatt ingeniørstudiene, teknologistudiene etc.

Jentene som tar fordypning i matematikk får på vg3 i gjennomsnitt en halv karakter bedre enn gutta. (kilde: udir)

Jeg er ikke bekymret - men jeg tror også at det er viktig å oppfordre jenter til å velge realfag hvis de er flinke i disse fagene, - og det er de jo helt klart.

Det vi har sett på skolen min, der de har hatt stor realfagssatsing de siste årene, er at ja - det er flere som velger realfag, men dessverre også en del elever som rett og slett ikke klarer dem. De ender derfor med å stryke i fleng, med de problemene det fører med seg. Det er utrolig viktig med skikkelig rådgivning av elever som ikke er åpenbare "talenter" før de velger den tyngste realfagsfordypningen (fysikk, R-matte, kjemi og biologi), for har du først strøket i matematikk kan det være veldig vanskelig å hente seg inn igjen.

LaLuna skrev:

Jeg har bare to gutter å påvirke, og punkt én: De skal få velge selv, i de retningene de har interesser.
Punkt to: Hvis de ikke vet sin arme råd og ikke har noen interesser i noen retning, vil jeg foreslå at de tar to utdannelser hver: En av dem blir bilmekaniker og elektriker, den andre rørlegger og snekker.
Så er vi dekket til evig tid.

Du er jo genial!

Dette tenker jeg på en del. Egentlig med tanke på begge barna, ikke bare jenta. Både jeg og mannen er ingeniører, mannen var innom elektro, almenn påbygging og så ingeniørstudiet. Jeg tok almennfag til å begynne med og moren min presset meg veldig til å skulle ta full realfagsfordypning. Det ble mye diskusjoner da jeg valgte bort fysikk og tok matte, biologi og kjemi i stedenfor. Jeg fikk mye pepper og det var visst SÅ ille at jeg valgte bort fysikk, for da kunne jeg ikke bli lege eller ingeniør. Jeg trivdes med de fagene jeg tok og var glad jeg ikke tok fysikk som virkelig bød meg i mot. Etter vgs begynte jeg på veterinærhøgskolen, men det tok ikke mange månedene før jeg kastet inn årene og ga meg med det. Så begynte jeg på juss, og etter to år var jeg lei. Da var det bare å krype til korset og søke ingeniørutdanning med treterminordning slik at jeg fikk tatt fysikken sommeren før studiet begynte.

Jeg har aldri angret. Fysikken var faktisk ganske morsom og enklere enn jeg hadde trodd. Men jeg tror det hadde en del med modning å gjøre også. Det er slett ikke sikkert at jeg ville gjort det like bra om jeg hadde tatt fysikk på vgs.

Anyhow, jeg tror jeg vil oppmuntre barna og vinkle det på den måten "siden du er så flink til" hvis barna viser anlegg for realfag. Og ikke prøve å tvinge, slik min mor gjorde. Blir barna mine som meg, skal de hvertfall ikke gjøre det moren deres prøver å tvinge de til.

Noe av problemet mitt var at jeg var flink til "alt". Jeg hadde ingen favorittfag, og dermed ble det veldig vanskelig for meg å velge. Som man kan se av studievalgene mine.

Darth skrev:

Nei, jeg vet det ikke, jeg tror det :-) .

Jenter gjør det bra på skolen, de har gode karakterer og resultatene fra grunnskolen viser at jenter har bedre karakterer enn gutta i alle fag bortsett fra kroppsøving (kilde: udir). Jeg føler meg rimelig trygg på at vi i løpet av en ti-års periode vil se at jenter har inntatt ingeniørstudiene, teknologistudiene etc.

Jentene som tar fordypning i matematikk får på vg3 i gjennomsnitt en halv karakter bedre enn gutta. (kilde: udir)

Jeg er ikke bekymret - men jeg tror også at det er viktig å oppfordre jenter til å velge realfag hvis de er flinke i disse fagene, - og det er de jo helt klart.

Det er ikke noe nytt at mange jenter får gode karakterer. Det er ikke noe nytt med jenter på ingeniørhøgskolene og teknologistudiene ved NTNU, sånn sett er de allerede "inntatt". Men en jenteandel på 50% virker dessverre veldig fjern, med tanke på at jenteandelen har ligget på 20%-ish siden tidlig åttitall. (Nå tenker jeg NTNU, og regner med å bli arrestert kjapt dersom jeg tar feil. ) Det er ingen tvil om at jentene er flinke nok. Men de kommer ikke likevel.

For min del synes jeg det er det perfekte antall jenter på studiet mitt og i mitt firma. Jeg fikk helt neller av alle jentene på både veterinærhøgskolen (90% jenter ) og jussen (50% jenter). Det blir så klikkete at det er uutholdelig.

Jeg har allerede snakket i årevis om at siden de kommer til å tilbringe en så stor del av tida si på jobben, er det ekstremt viktig at de har det moro der. Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å bruke økonomisk argumentasjon med det første.

Jeg er selv sivilingeniør og underviser i realfag i videregående skole. Dersom barna mine har anlegg for realfag, vil jeg nok håpe de velger den veien, men det er ikke særlig viktig for meg. Jeg vil de skal velge noe de har lyst til å drive med.

Generelt skjærer det meg i hjertet når åpenbare realfagstalenter går til jus og slikt, helt uavhengig av om det er egne barn eller ei .

Cuyahoga skrev:

Det er ikke noe nytt at mange jenter får gode karakterer. Det er ikke noe nytt med jenter på ingeniørhøgskolene og teknologistudiene ved NTNU, sånn sett er de allerede "inntatt". Men en jenteandel på 50% virker dessverre veldig fjern, med tanke på at jenteandelen har ligget på 20%-ish siden tidlig åttitall. (Nå tenker jeg NTNU, og regner med å bli arrestert kjapt dersom jeg tar feil. ) Det er ingen tvil om at jentene er flinke nok. Men de kommer ikke likevel.

Antall kvinnelige primærsøkere (de som har et studium som førstevalg) til siving på NTNU har faktisk økt med 100 % siden 2005*, så trenden akkurat nå er god. Likevel er det ikke mer enn ca 25 % jenter på sivingstudiene, og flere studium har en jenteandel på under 10 %.

Det er veldig optimistisk å tro at andelen kvinner vil komme over 40 % i løpet av de neste 10 årene, for som du sier, så har den ligget forholdsvis stabilt på 20 % i flere tiår.


* Fra 400 til 800 søkere, sånn ca. Samtidig har også andelen søkere generelt økt, så jenteandelen har ikke økt tilsvarende.

Jeg har en skoleflink snart niåring som jeg oppfordrer til å stå på og gjøre det bra i alle fag. For tiden er ønsket å bli veterinær (jeg veeeet....gutter, hester og alt som er gøy ), og da er jo saken grei. For å bli veterinær (og mye annet rart) må man ha skikkelig gode karakterer i alle fag. Vi vektlegger valgmulighetene gode karakterer gir, og så understreker vi viktigheten av å tjene gode nok penger til at man skal kunne forsørge seg selv. Noe en god del trøste- og bære-yrker ikke gir mulighet til.

Jeg er dessverre oppdratt blant ulver og idioter, så ingen realfagsoppfordring til meg. Lat er jeg også, så når jeg skled gjennom uten innsats, så hadde jeg ikke modenhet til å strekke meg til fullt potensiale. Men jeg har nå tatt ansvar i ettertid.

Jeg er litt ambivalent.

Jeg var selv generelt skoleflink og klarte meg godt i alle fag, men var mest interessert i samfunnsfag/historie. Jeg husker at jeg i opprørske tenår oppfattet det som et litt utidig press mot å velge matematikk, som jeg klarte, men ikke hadde som yndlingsfag fordi at jeg, som jente, ikke skulle velge et typisk jentefag.

Min eldste datter er veldig realfagsflink. Og jeg innrømmer gjerne at vi overtaler i den retningen. Det vil si at vi oppmuntrer henne med bøker og med leker og at vi snakker like mye om den typen emner som det i mitt barndomshjem ble snakket om historie. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg ble så interessert i historie selv var at mine foreldre var opptatt av det og at det var et naturlig samtalemne hjemme.

Så ja, jeg oppfordrer mine døtre til å velge realfag. I den grad de er like interessert i det som i andre fag. Og så vidt jeg kan se nå, så er de det.

Blå skrev:

Så ja, jeg oppfordrer mine døtre til å velge realfag. I den grad de er like interessert i det som i andre fag. Og så vidt jeg kan se nå, så er de det.

Men her ligger jo noe av problemet. For jenter er ikke like interessert i realfag. Det skjer skremmende fort, og har ingenting med egentlige evner og interesser å gjøre.

Jeg har hørt datteren min og venninnene snakke om at "matte er så vaaanskelig". Hun synes jo åpenbart ikke det, når resultatene er så bra som de er. Men hun læres opp til å synes det. Man hører ikke gutter ha den samme samtalen.

Jeg tenker slik:

På videregående oppfordrer jeg til å velge realfag så sant evnene er til stede for å klare det bra. Den første har valgt videregående nå, og hun er en ung frøken med gode karakterer i alle fag, og vil klare seg bra. Hun kommer til å ta realfagene der. Da er hun klar for hva det skulle være senere.
Dernest vil jeg si det slik at dersom de har interesser i retning realfag så vil vi nok bidra med litt mildt press i den retningen. Dersom de ikke har noen interesser innenfor realfag vil vi ikke gjøre det. Det aller viktigste er at de får en jobb de vil trives med, men de skal være klar over at de ved å velge realfag får muligheter til spennnende karrierer, antagelig blir det enkelt å få jobb og de vil også kunne tjene godt.
Ellers har vi en vri av LaLunas ordning også, jeg pleier å fleipe med barna om at de må sørge for en snekker, en elektriker og en lege. De kan velge å bli det selv - eller de kan skaffe en til familien.

Sånn for ordens skyld - jeg likte språk og formingsfag da jeg gikk på ungdomsskolen. En mattelærer hadde tårer i øynene over at jeg ikke engang gadd å ha med mattebøkene på skolen og sa at jeg muligens var den mest begavede matteeleven hun noensinne hadde hatt - hvis jeg bare gadd. Jeg ga helt beng.

Så ville tilfeldighetene det slik at jeg endte på yrkesskolen med elektro, sløvet meg gjennom noen år på skole og endte som ingeniør. I en jobb der hodet virkelig får brukt seg en hel del. Og har visst siden tidlige år på elektro at matte og fysikk er fryktelig artig. Dog tegner jeg ikke stort lenger da. Kanskje like greit når jeg ser tilbake - det var visst ikke rare talentet ute og gikk heller.

Men altså - om en elev får velge vekk matten så lukker det seg så mange dører altfor tidlig. Det synes jeg er veldig dumt og at man bør motvirke. Om en ung mann eller dame på toogtyve sier seg ferdig med matte for godt så er det selvsagt helt greit.

De skal i hvert fall ikke oppmuntres til yrker i min "bransje!

Nå er datteren min såpass liten ennå at jeg det er vanskelig å se hvilke fag hun har "anlegg" for. (Drama, kanskje? 😛) Hvis hun er som meg når det gjelder realfag så blir pushing vanskelig. På en annen side, har hun mer inspirerende lærer, som faktisk klarer å lære fra seg, på ungdomsskolen, så ikke alt er ødelagt til videregående kan det ende annerledes for henne enn for meg.

Jeg synes deler av realfag er interessant, som f.eks algebra eller organisk kjemi. Jeg har lyst til å studere realfag selv (meteorologi, ekstremvær), men siden man må ha matte og fysikk så utgår dessverre det.

Jeg ville forøvrig bli astronaut da jeg var liten. (Realfag der og, da...)

Selvfølgelig ser jeg gjerne at mine døtre går i sine foreldres fotspor. Det vil gi dem en solid utdanning med gode framtidsutsikter yrkesmessig. Men enda viktigere er det at de gjør noe de trives med, og aller viktigst er det at de skaffer seg en solid utdannelse. Min eldste snakker bl.a. litt om lege, og det støtter jeg henne på. (Hadde hun derimot sagt sykepleier, ville jeg sagt: Hvorfor ikke lege?)

Vi snakker litt med ungene om at det er lurt å satse på realfagene på skolen, for da står de veldig fritt til å velge senere. De er sterke i realfag, (naturlig nok vil jeg nesten si), og derfor føles det også riktig å oppmuntre dem litt ekstra i disse fagene. Storesøster har spesielt begynt å vise stor interesse for enkelte temaer innen realfag/naturfag.

Vi har hele tiden latt dem få leke med "kontruksjonsleker", dvs type lego og tilsvarende. Dette skal visstnok være med på å fremme interessen for realfag/ingeniørfag senere. Vi forer dem også av og til med bøker som kan fremme interessen. Og vi smetter inn en del naturlig prat om dette i hverdagen, forklarer hvordan ting henger sammen og fungerer, vekker nyssgjerrigheten i dem og gjøre temaene spennende. Og gir dem noen matteoppgaver innimellom og snakker om hvor viktig matte er for alt vi foretar oss.

allium skrev:

Jeg har hørt datteren min og venninnene snakke om at "matte er så vaaanskelig". Hun synes jo åpenbart ikke det, når resultatene er så bra som de er. Men hun læres opp til å synes det. Man hører ikke gutter ha den samme samtalen.

Den begynner å komme hos oss også - mine er 4.-klassinger. Det er ikke noen av mine som sier det, altså, men Frøkna forteller om venninner som synes matte er vaaaaanskelig. Jeg er glad hver gang hun nevner det, for da får jeg sjansen til å komme med alle motargumentene. På samme måte som jeg er glad hver gang Herremannen nevner at han er den eneste gutten i klassen som ikke (sier at han) hater skolen, får da får jeg sjansen til å prate varmt om hvor viktig det er med utdanning og at hvis man gjør sitt beste kan man synnsynligvis velge mellom mange flere utdanninger enn hvis man ikke gjørdet.