Hvorfor er vi så mange som brenner oss ut?

For min del var det hjemmesituasjonen som gjorde det. Sov minimalt og hadde en svært krevende sønn. Krevende jobb og vanskelig sjef. Det endte i 6 md sykemeld.

For meg tror jeg det hele handler om totalt feil type arbeid. Jeg kan være drivende flink til å føre regnskap når jeg er fit for fight, men det er drepende kjedelig. Og hva har jeg jobbet med de siste åtte årene? Regnskap. Og andre typer kontorarbeid. Som jeg kan - jeg er flink og jeg er effektiv. Når jeg bare er frisk.
I tillegg ser jeg at det å si i fra om at jeg ikke helt får til, at noe er for mye - det er en ting jeg ikke kan. Jeg har ikke lært det og det er ikke noe det er 'lov' til å 'unnskylde' seg med i min familie. Vi skal stå på og jobbe og ikke være late eller sluntre unna. Jeg har vært på tur mot denne veggen nå sikkert i syv år, og det sier muligens mest om oppdragelsen jeg har fått at jeg har stått på så lenge uten å falle før.
Jeg har en vei å gå for å klare å se at jeg ikke er lat, giddalaus, unnasluntrer. At jeg ikke skal ta meg sammen mer, ikke skal stå på til tenna er bitt i stykker. Mental prosess som jeg regner med blir drit tøff.

Ok, jeg ble utbrent uten å ha barn, jeg jobbet i en jobb som hadde en type stress jeg tydeligvis ikke taklet.

Jeg tror det er flere grunner til at folk blir utbrent.
Noen kan oppleve ting på arbeidsplassen slik som meg, og ikke klare å takle det. JEg endte opp som en skjelvende bylt bak resepsjonsdisken i spaet der jeg jobbet, og ble sent på diverse undersøkelser av hodet blant annet. Ja, det var ikke noe annet galt enn at jeg trengte hvile, og jeg slet med svimmelhet pga det der i ca et år.

En annen årsak enn jobb (for det er jo de som blir utbrent pga andre ting) så tror jeg det handler mye om samfunnet vårt. Det var ikke slik at man ble utbrent på samme måte før, ikke i den grad vi ser det i dag.
Jeg tror at det at vi skal opprettholde samme standard hjemme, på det sosiale plan, på å ha et flott hjem, ha et fantastisk forhold, være kone, mamma, venninne, arbeidskollega, og vellykket på alle plan gjør at det kan bli for mye for alle og enhver. Dette gjelder jo også menn. De som oss kvinner ønsker å fremstå som vellykket på alle plan, og det kan jo gå det, om alt flyter som det skal. Men kommer det uforutsette ting som gjør en av momentene mer krevende over tid så er det ikke så rart at man blir utmattet.

Dette ble kanskje litt rotete, men dere skjønner kanskje hva jeg mener?

Jeg tror det var lettere å dra hjem fra jobb og legge igjen jobben der den hører hjemme før. Nå skal man liksom være så tilgjengelig hele tiden?

Det er mange som nevner dette med at vi stiller for store krav til oss selv, effektivitet, prestasjon, perfeksjon. Dette er noe jeg til en viss grad kjenner igjen hos meg selv. Samtidig har jeg en liten djevel som sitter på skuldra mi og sier at egentlig kan jeg jo ikke si at jeg stiller så store krav til meg selv når jeg i virkeligheten verken er effektiv, spesielt dyktig eller leverer fra meg perfekte oppgaver...

Mangel på konkret tilbakemelding tror jeg også er et savn for mange. For meg var det en stor overgang å gå fra å være skoleelev og student der jeg med jevne mellomrom
hadde eksamener og prøver og fikk konkrete tilbakemeldinger i form av karakterer og vurderinger fra lærere og professorer, til en jobb der man skulle prestere uten at man fikk noe særlig respons på om det man gjorde var godt nok eller ikke.

Men hvorfor er vi så mange som føler det slik? Er det skolen som gir oss en slik innstilling, eller er det noe med "flink-jente" rollen som vel egentlig handler om kjønnsrollemønster? Og hvordan kan hver enkelt ta ansvaret for å forandre en personlig innstilling som kan føre til utbrenthet? Hvor mye ansvar kan og bør sjefer og ledelse egentlig ha?

Jeg har aldri vært utbrent, men jøye så nære jeg har vært.

Første gang var livet mitt blitt en aldeles uhåndterlig sandwich av konfliktfylt samlivsbrudd, ekstremt krevende lederverv, to ekstrajobber for å få endene til å møtes, normal vekttallsproduksjon for å vise verden at jeg ikke lot verv, samlivsbrudd eller ekstrajobber hindre studiene osv.

Grunnen til at det nesten gikk galt var at jeg aldri tillot meg selv å stoppe opp og kjenne etter, jeg bare jobbet og jobbet og jobbet, jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, jeg drakk kaffe, røykte sigaretter og drakk meg full for å få sove etter 20 timers arbeidsdag. Det hjalp å ta en liten studiepause semesteret etter, gå litt til psykolog og begynne den ti år lange prosessen på å lære at godt nok er godt nok. Jeg mente perfekt var godt nok og var veldig streng med meg selv.

Andre gang jeg nesten smalt i veggen var da jeg jobbet med de aller aller tyngste sakene i barnevernet gjennom tidene og hadde arbeidsdager fylt utelukkende av omsorgssvikt, overgrep og barnevoldtekter. Ingen debriefing og ekstremt arbeidspress, mange nye og ekstrem gjennomtrekk i avdelingen, jeg var alene i min profesjon og hadde lite faglig sparring. Det ble ekstremt tungt i kombinasjon med tungt mediekjør og at vi var UFB og ventet på utredning. Ekstremt frustrerende. Jeg byttet jobb og fikk hjelp til å få barn og så ble det bedre.

Etterhvert har jeg lært at jeg må masse fleksibilitet i jobben, ha det godt på hjemmebane og jobbe med ting som engasjerer meg og ikke kveler meg. Barnevoldtekter anbefales ikke som standardhverdag. Og så prøver jeg å ikke være ekstremflinkis og øver på å være her og nå og være fornøyd.

De jeg kjenner som er diagnostisert som utbrente er deprimerte og har hatt altfor høye krav til alle felt i livet samtidig og har lagt Dagobertsandwicher, der jobb, verv, familie og etterutdanning blir For Mye Av Det Gode.

Det med å øve seg på at godt nok er godt nok tror jeg er kjempeviktig! Ikke bare i jobbsammenheng men også ellers i livet.

Det vanskeligste området å tenke at godt nok er godt nok er kanskje ifht morsrollen? Når jeg var alene med ungene i 10 dager i strekk i forrige uke øvde jeg meg på å tenke at om de nå hadde flekkete t-skjorte eller bustete hår når jeg leverte dem i bhg/på skolen så var det kanskje likevel godt nok, og ikke grunn for meg til å føle meg som en dårlig mor.

Heilo skrev:

Det vanskeligste området å tenke at godt nok er godt nok er kanskje ifht morsrollen?

Jepp. Nå er jeg sykemeldt og orker rett og slett ikke alt jeg pleier å orke. Det får meg til å føle meg som en dass, og jeg må snakke litt med meg selv hver dag for å huske at jeg rett og slett ikke skal prioritere høy standard på hus, hårfletting eller stryking, men babyen i magen.

Jeg synes det er vrient å finne en standard for heim og barnas klær og liknende som stemmer med begge foreldrenes innsats og forventninger til hvordan det skal være.

Bare et lite hjertesukk. Når jeg bestemmer meg for å gi litt beng, så blir noen andre stressa og sur.

tink skrev:

Bare et lite hjertesukk. Når jeg bestemmer meg for å gi litt beng, så blir noen andre stressa og sur.

Kanskje det er derfor jeg egentlig synes det kan være litt avstressende også å være alene med ungene..;)

En ting til som jeg tror kan være vesentlig i sammenhengen.

Jeg har, i likhet med mange andre, utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra mine foreldre relatert til prestasjoner. Jeg har i ryggmargen at jeg må fortjene kjærlighet og positive tilbakemeldinger gjennom gode prestasjoner. Å bli elsket betingelsesløst bare fordi man fins er nok en veldig god medisin mot Flink-Pike-adferden.

Mine unger skal i hvert fall få slippe å gjøre seg fortjent til min kjærlighet.

Fordi hagen skal være tom for løvetann, man har enå høy standard for renslighet at man vasker 18 maskiner klær i uka, man skal ha det strøkent hjemme til enhver tid, man skal være en optimal og overpedagogisk mor (far) og man skal samtidig yte 120 % på jobb. Så får man det ikke til, man får dårlig samvittighet og spises opp innenfra.

Og personlig mener jeg det er kravene hjemme som står for mesteparten av problemene hos de fleste jeg kjenner. Mange har helt sinnsyke krav til hvordan hus og hage skal se ut når man tar med i betraktningen at det gjerne bor 3 barn der.

Monsoon skrev:

Oh come on! Du bruker informasjonskilder som det her, som hevder at amerikanerne selv stod bak 9/11. Og beskriver det pengepolitiske systemet på måter som ikke henger sammen i det hele tatt. Og du mener det er jeg som svir i neseborene?

Når en finansminister fra SV går ut i en finanskrise og ber tynt om at folk må bruke minst like mye penger som før, så begynte jeg å undres hvordan tingene henger sammen. Et grunnleggende spørsmål som hvordan penger blir til i dagens pengesystem er ikke noe man lærer i skolesystemet, og derfor ikke noe folk flest har innsikt i eller en mening om. Blåruss eller ei.

Når undringen melder seg hos meg, er det naturlig å henvende meg til Internett. På nett finner man informasjon fra mange kilder, og mange av disse kildene står med begge beina godt plantet i en eller annen religion, politisk ideologi som ligger langt ute til siden den ene eller andre veien, det er konspirasjonsleire, mer eller mindre anerkjente dommedagsprofeter og gudene vet hva. Så når jeg tar med kildehenvisninger, betyr det ikke at jeg går god for kilden. Det er for at folk her skal kunne ta opplysningene jeg henter fra kilden med den nødvendige klypen salt, og lettere kunne komme med gode motargumenter i en opplysende diskusjon.

Kommentarer som "Og bankene kommuniserer med hverandre gjennom kondensstriper på himmelen!" forteller kun at du er uenig, men tilfører ikke diskusjonen noe som helst. Det gjør heller ikke tilsvar som insinuerer at du er høy som et juletre, så den posten skulle jeg gjerne tatt tilbake. 😉

Paul Grignon har laget filmen Money as Debt II, hvor han gir sin beskrivelse av det pengepolitiske systemet. I filmen argumenterer han for at det i systemet aldri vil være nok penger, og at det derfor er dømt til å kollapse. Denne beskrivelsen mangler ikke motargumenter, og disse tar han opp på denne web-siden, hvor han bl.a. skriver:
[quote="Paul Grignon"]the source of the perpetual growth imperative can be attributed to two factors that prevent 100% recycling of principal and interest, namely... using interest income to increase the pool of principal and secondary lending itself.

Defenders of the "no shortage theory" argue that there can never be a shortage because the "flow" can be speeded up. We just need to work harder to pay the extra charges. But "speeding up the flow" means increasing earning and spending Ie. Gross Domestic Product, economic growth.

This just proves what I claimed in the movie... that a structural money shortage necessitates constant expansion of the real economy. With this argument my critics prove me correct.

And, because most loan repayment schedules are fixed and most people work at jobs that use up all of their time and energy for a relatively fixed amount of pay, the ability to "speed up the flow" by working more is limited.[/quote]

Jeg skjønner fremdeles ikke sammenhengen mellom konspirasjonsteoriene Mett presenterer og utbrenthet som jeg helt klart oppfatter som en risikofaktor ved et prestasjonsorientert (kvinne-)adferd, der man stabler sammen prestasjonskravene fra tidligere tider, med heltidsarbeidende menn som hadde hjemmeværende koner og heltidshusmødre som kunne bruke all tid heimen innenfor et normaldøgn.

Jeg har forsåvidt ikke noe problem med å være med på at den rådende kapitalistiske verdensordninga er en av problemets røtter, sammen med patriarkatet og kanskje noen flere store strukturelle forklaringer. Sånn sett er ikke Metts argumenter helt skivebom, men kanskje litt grovt skyts?

Madam Mim skrev:

Jeg skjønner fremdeles ikke sammenhengen mellom konspirasjonsteoriene Mett presenterer og utbrenthet som jeg helt klart oppfatter som en risikofaktor ved et prestasjonsorientert (kvinne-)adferd, der man stabler sammen prestasjonskravene fra tidligere tider, med heltidsarbeidende menn som hadde hjemmeværende koner og heltidshusmødre som kunne bruke all tid heimen innenfor et normaldøgn.

I denne tråden er det mest nærliggende å konsentrere seg om hver arbeidstakers prioriteringer, og forventningene som stilles til oss både av andre og oss selv. I så måte kan pengesystemet sies å være en avsporing. I hovedinnlegget stilles det derimot flere spørsmål, som bør kunne diskuteres i parallell. Blant annet stilles det spørsmålstegn ved om "det er noe med systemet, noe med de strukturene vi lever under" som fører til for stort arbeidspress. Som svar på det trakk jeg inn pengesystemet og storkapitalen. Ja, helt klart med et vel grovkalibret skyts. Hva kan jeg si? Jeg har lett for å bli overivrig, og skyter fra hofta med kanoner.

Når tilbakebetaling av gjeld forhindres av mengden penger som tilføres systemet, så blir pengene i seg selv en faktor som fører til konkurser. Det blir et rotterace hvor noen bedrifter ikke blir å fullføre, uansett hvor fort de løper. I tillegg vil den varierende tilgangen på kreditt føre til urolige svingninger fra "boom" til "bust", hvor gjentatte nedgangstider og frykten for dem vil føre til ekstra arbeidspress på arbeidstakere. Selvpålagt så vel som fra ledelsen.

Når finansielle bobler har blitt så vanlig, i alt fra dot com til boligmarkedet, at vi ikke ofrer dem en tanke i diskusjoner som omhandler presset i arbeidslivet, så synes jeg det er moro å komme drassende med grovt skyts. Grovt skyts vekker oppsikt. Alle burde ha en kanon. I forhold til håndvåpen har kanoner den fordelen at de er vanskelig å bære med seg skjult. Da skal man i hvert fall ha fryktelig stor frakk.

Æsj, nå sporer jeg visst av igjen ...

Jeg tror det er mange ulike grunner til at man blir utslitt / utbrent,- både samfunnsmessige og personlige grunner. For min egen del var det en stressende jobb-situasjon over lang tid med mye overtid og sjelden pauser, kombinert med bekymring og oppfølging av syke foreldre ,og 3 barn, mange våkenetter, et ønske om å stille opp for alle som trengte det, etc. Jeg hadde ikke klart å stoppe opp selv for å gjøre noe med det, om jeg ikke hadde fått en konkret kollaps med påfølgende sykehusinnleggelse. Fikk etterhvert diagnosen utbrenthet, og oppå det en haug med ulike infeksjoner i kroppen.Har nå vært sykmeldt ett år.

Heilo skrev:

Det er mange som nevner dette med at vi stiller for store krav til oss selv, effektivitet, prestasjon, perfeksjon. Dette er noe jeg til en viss grad kjenner igjen hos meg selv. Samtidig har jeg en liten djevel som sitter på skuldra mi og sier at egentlig kan jeg jo ikke si at jeg stiller så store krav til meg selv når jeg i virkeligheten verken er effektiv, spesielt dyktig eller leverer fra meg perfekte oppgaver...

Mangel på konkret tilbakemelding tror jeg også er et savn for mange. For meg var det en stor overgang å gå fra å være skoleelev og student der jeg med jevne mellomrom
hadde eksamener og prøver og fikk konkrete tilbakemeldinger i form av karakterer og vurderinger fra lærere og professorer, til en jobb der man skulle prestere uten at man fikk noe særlig respons på om det man gjorde var godt nok eller ikke.

Men hvorfor er vi så mange som føler det slik? Er det som gir oss en slik innstilling, eller er det noe med "flink-jente" rollen som vel egentlig handler om kjønnsrollemønster? Og hvordan kan hver enkelt ta ansvaret for å forandre en personlig innstilling som kan føre til utbrenthet? Hvor mye ansvar kan og bør sjefer og ledelse egentlig ha?

Jeg har samme lille djevel på min skulder! Skal vi gi den en lang ferie eller fyken?
Min leder mener at arbeidstaker må si ifra selv.

På jobben min gikk sykmeldingene i taket da klassestørrelsen økte fra 25 til 30. På sykehjemmet jeg var innom møtte mange veggen da de gikk ned til en nattevakt pr. avdeling. Jeg har også møtt folk fra den store postreformen som fnatten beskriver. Den ene jeg snakket med tror jeg til slutt ble presset til uføretrygd, de klarte ikke å omskolere ham/henne. Den gamle jobben klarte h'n helt utmerket.

Mange interessante tanker her. Jeg tror en viktig årsak er vi har så mange muligheter og så mye det er mulig å gjøre med livene våre at vi rett og slett ikke makter å velge hvor vi skal legge energien vår hen. Tidligere var det jo ikke mange valgmuligheter, verden var oversiktlig og enkel og man visste hva konsekvensene av det man gjorde ble. Nå vet vi ikke det lenger.

Vi står ovenfor millioner av valg, i forhold til jobb, utdanning, partner, måte å leve livet, prioritere pengene sine osv. , der vi ikke vet konsekvensene av noen av dem. Og siden vi har alle mulighetene, bør vi vel benytte oss av alle da?

Derfor skal vi ta lange utdanninger og etterutdanninger, ha fantastiske karrierer, vi skal være kjærlige med barna våre, ha ekteskap basert på ekte kjærlighet, vi skal konsumere kultur som konserter, tv-serier, film, bøker (det er lett å glemme at dette kan ta MYE tid), vi skal ha fine hjem og vi skal dra på fine og spennende turer og ferier. Det er rett og slett ikke grenser for hva vi skal kunne oppnå, og vi makter ikke å sette grensene overfor økonomistyrte virksomheter heller. Så blir det en slags kollektiv prosess der vi ødelegger for hverandre - at du er så flink og får til så mye gjør livet mitt vanskeligere siden jeg må sette de samme krav til meg selv.

Jeg slenger meg også på den bemerkningen til Mim - vi er oppdratt på selvtilliten vår (troen på at vi får til alt) fremfor selvfølelsen (troen på at vi er verdt noe tross alt).

Jeg var faktisk på et veldig interessant seminar om dette på fredag, hvor konklusjonen (forenklet) var at grunnen til at så mange brenner ut er at summen av aktivitet er høyere enn summen av tilført energi. Vi er rett og slett ikke flinke nok til å stoppe opp og lytte til kroppens signaler, men peiser på i et sinnsykt tempo og på høy gir på alle livets områder.

Jeg syns denne artikkelen beskriver det veldig godt.