Kristin Lavransdatter-trilogien [mulige spoilere]

Jeg har endelig tatt meg i nakken og begynt på denne (det vil si, jeg er ferdig med Kransen og Husfrue og er godt i gang med Korset nå). Og ja, det måtte altså stå på pensumlista for at jeg skulle orke å dra i gang med Undset.
Men altså.
Dere som har lest disse: Hva synes dere om bøkene som helhet?
Om personene og deres utvikling? Hvorfor blir det som det blir? Hva driver personene til å handle og oppføre seg som de gjør?

I det hele tatt: Jeg er full av inntrykk og tanker etter å ha gravet meg ned i disse bøkene i dagevis, og har lyst til å høre deres synspunkter og meninger for å lufte mine etterpå - rett og slett diskutere det litt.

Jeg liker bøkene veldig, veldig godt. Og jeg synes Erlend er en dust og blir rasende på Kristin hver gang jeg leser dem. Simon Darre er min helt i bøkene. :anmeldelse for dummies:

OK, nå ser jeg at du ikke er ferdig med bøkene. Tar sjansen på at jeg ikke spoilet dem for deg med det jeg skrev.

Lenge siden jeg leste dem, men jeg likte den første best. Kristin ble jeg mer og mer irritert på etterhvert (muligens at Undsets religionssyn gikk mer opp for meg).

Hva som driver Kristin? Først kjærligheten, etterhvert gudstroen og hun blir jo ikke lykkelig fordi hun valgte med hjertet.

Teofelia skrev:

OK, nå ser jeg at du ikke er ferdig med bøkene. Tar sjansen på at jeg ikke spoilet dem for deg med det jeg skrev.

Men jeg er ganske enig med deg. Erlend står for meg som en barnslig og egosentrisk dott, faktisk.

Jeg tar meg i å bli engasjert i og til tider rasende provosert av skikkene og holdningene til folk i boka. Som når

Vis spoiler

Lille-Erlend dør, og Kristin midt i sorgen blir beskyldt for å ha sultet barnet ihjel!

Dette er jo bare ett av eksemplene på simpelt folkesnakk, og det som skremmer meg er at folkesnakket tildels er i live i høyeste grad enn i dag. Jeg er også fascinert over i hvor stor grad de lar overtro og religiøs overbevisning styre, endog ødelegge liv og relasjoner. Jeg reflekterer over det at jeg tidvis tenker "Takk og pris at det ikke er sånn i dag", for i neste øyeblikk å tenke "Hm. Har vi egentlig kommet så mye lenger?"

I tillegg synes Kristin som en bortskjemt og utakknemlig person selv også, en vankelmodig og forvirrret stakkar. jeg blir ikke helt enig med meg selv om jeg skal sympatisere med henne eller ikke.

Åh jeg har lest den triologien tre ganger. Men det begynner å bli noen år siden nå. kanskje jeg må lese igjen!

Jeg elsker bøkene. Kristin Lavransdatter er et "ekte" menneske i bøkene og hun har en spennende utvikling. (De andre som Erlend er bare der for Kristin sin del synes jeg - altså litterært sett. )

Jeg blir også irritert, men tror Undset gir et veldig riktig bilde av middelalder-Norge med all overtro og religion.

Jeg leste dem i midten-slutten av tenårene, tror jeg, godt over tyve år siden. Jeg leste første bind om igjen for ikke så lenge siden. Jeg husker de grep meg den gang da, men husker så alt for lite til å bidra med noen analyse.