Hvordan åpner dere gaver?

Siden vi kartlegger alle julevaner

Alle river opp sine gaver?
En og en slik at alle får se hva alle får?
En til hver også åpner man samtidig?
Andre måter?
Flasketuten peker på?

Vi har tradisjon for at en og en gave pakkes opp, men vi er aldri mange på julaften, så det er koselig å se hva alle får.

Yngste, leseføre tilstedeværende finner en pakke under treet, leser pakkelappen og overrekker til rett person som åpner mens alle andre ser på. Gjentas til det er tomt under treet.

Tjorven skrev:

Yngste, leseføre tilstedeværende finner en pakke under treet, leser pakkelappen og overrekker til rett person som åpner mens alle andre ser på. Gjentas til det er tomt under treet.

Akkurat slik er det her også. Heldigvis elsker yngste den jobben, hun har hatt den siden hun lærte å lese.

Yngste person deler ut alle gavene. Så åpner én og én person opp alle sine gaver mens alle ser på. Sånn har det alltid vært i min familie (vi er ikke en stor familie, som man kan gjette).

Tjorven skrev:

Yngste, leseføre tilstedeværende finner en pakke under treet, leser pakkelappen og overrekker til rett person som åpner mens alle andre ser på. Gjentas til det er tomt under treet.

Dette!

En om gangen, og på rundgang så langt det rekker. Barna får jo alltid mest, så litt lenger mellom hver voksen.
Det har tradisjonelt vært yngste leseføre med ikke-lesføre som medhjelpere, men nå er det helst meg når 17-åringen har gått lei. I år er det bare oss, så det vil gå relativt kjapt.

En og en eller flere samtidig de gangene det har vært ekstremt mange gaver. Barna pleier å dele ut, og de tar helst gaver til seg selv, så de voksne må vente.

Tjorven skrev:

Yngste, leseføre tilstedeværende finner en pakke under treet, leser pakkelappen og overrekker til rett person som åpner mens alle andre ser på. Gjentas til det er tomt under treet.

Her også. Bortsett fra at man bytter litt på å finne og lese hvis de blir lei.

Tjorven skrev:

Yngste, leseføre tilstedeværende finner en pakke under treet, leser pakkelappen og overrekker til rett person som åpner mens alle andre ser på. Gjentas til det er tomt under treet.

Sånn er det her også, men gutta tar annen hver gang.

Storjentene deler ut alle gavene. Deretter åpner en og en, fra yngst til eldst. Gavene må sees og kjennes på rundt bordet.
I år skal to åringen åpne på ettermiddagen, så åpner vi andre når hun sover.

Då vi feira med storfamilien og var opptil 15 stk så fekk borna opne på omgang fyrst, så tok vi vaksne våre presangar i fred og ro medan dei leika og holdt på med det dei hadde fått. Det var oppskrifta på god stemning den gongen. Alle gåvene vart delt ut fyrst, det har alltid vore barnearbeid.

No feirar vi i fred og ro, vi fire i familien. Deler gåvene ut fyrst, framleis barnearbeid, og så opner vi på omgang.

Vi åpner bare gaver fra de som er der på julaften. Deler ut to-tre gaver av gangen. Vi klarer fint å se på og takke for alt. Men gavene er ikke hoveddelen av kvelden.

Resten av gavene åpner vi førstedagsmorgen. På samme måte

Vi åpner en og en gave, det er vi vant med hjemmefra begge to og ungene trives også med det. Vi er jo ikke mange, så det er fullt gjennomførbart. Veksler hvem som leser på og deler ut, og prøver å organisere det litt så de minste får de siste (som er ganske lett, siden de får mange flere gaver enn oss). Barna har som regel åpnet noen tidligere på dagen, nå er de så store at vi får se hvordan vi gjør det. Da de var veldig små og hadde flere de fikk gaver fra, hendte det at vi la noen til side til neste dag, fordi det ble litt overveldende.

Deler ut en og en, åpner sånn at alle får se hva man får.

Deler ut en og en, og alle ser på at gaven pakkes ut.

Eks-Svigerfamilien deler ut alle gavene sånn at alle sitter med hver sin haug, og så pakker alle opp sine samtidig. Syns det var litt stusselig, selv om det er effektivt med mange barn.

Tjorven skrev:

Yngste, leseføre tilstedeværende finner en pakke under treet, leser pakkelappen og overrekker til rett person som åpner mens alle andre ser på. Gjentas til det er tomt under treet.

Jepp, akkurat sånn.

Her deles alle gavene ut av yngstemann🎄
Etterpå åpner vi i tur og orden, yngste begynner.
Kjekt å se hva alle får, det blir lest opp hvem det er fra🎁
Slik var det lett å holde styr på hva ungene fikk av hvem da de var små.

Sakser fra Stavanger Aftenblad i denne tråden også. (Om reglementet på julaften.)

Gu, så møje pakkar», skal farmor si. «Me har aldri hatt så møje pakker før». Til dette skal farfar si «du meine darr e merr pakker enn i fjor»?. «Eg tror meste det», skal farmor si. «Eg tror dette e rekord». Farfar skal svare «ja, nei, ikkje godt å sei», og der står saken og vipper.
Det skal leses høyt på lappene på presangene. Den yngste ungen, som henter presangene, skal få en jevn strøm med kritikk for at det går for fort. «Ikkje så fort», skal far si.
Den ungen som er nærmest 1. klasse skal lese på til- og fra-lappene. Det skal gå ufattelig seint. «Tiiiil ...un... nei, tiiiil... onkle ... nei, nei, tiiiil onkel Feknik? Nei, nei, nei, tiiill... onkel Frrrrredrik. Frrrr... frrr ... frrraaa ... mammm...»
Etter nokså få pakker skal far miste tålmodigheten med leseren og overta denne jobben sjøl. «Sånn ska det lesast!», kan han utbryte i triumf. Dette er faktisk valgfritt, men helt vanlig.
«Ein om gangen. Ein om gangen!», skal mor rope. «Me må jo se ka folk får».
Alle skal - absolutt hele tiden - brøle «ka va det du fekk?» og «kem va det du fekk’an av?» til den som pakker opp, gjerne før vedkommende har pakket opp. Dette er et fellesansvar.
Mor, eventuelt farmor, skal si «åååå, så fint papir, meste så me sko spart det te neste år». Til dette skal far, eventuelt farfar, si «julapapiret ska ikkje i papirdunken!», noe absolutt alle vet, uten at det hindrer farfar i å følge opp med bevis i form av en artikkel på VG.no. Så skal det være en kort diskusjon om i hvilken grad det er rart at julapapir ikke skal i papirdunken. Konklusjonen skal være «jo, det e løye, men sånn e det blitt».
Ungen som henter pakkene skal finne flest pakker til seg selv i starten. Til dette skal alle de vokse si «du må spre det litt, du må spre det». Hentepakkeungen skal surne, og det skal oppstå diskusjon om dette med å spre pakkene, eventuelt om noen andre skal hente. «Viktig å ha ein goe spredning», skal farfar konkludere.
De voksne skal, gjentatte ganger, si «nei, nei, nei, vent litt med den, ta ein aen». Årsaken til at det skal ventes med akkurat den pakken skal forbli et mysterium.

Og litt til.

På et tidspunkt, cirka 80 prosent ut i oppakkingen, skal det oppstå forvirring om én pakke uten lapp. «Kem va’an fra? Kor e lappen?». Her følger et par minutters kaos der alle har sin egen metode for å finne løsningen på hvem som er avsender og mottaker. Far roter i den svarte sekken med julapapir («husk at det ikkje ska i papirdunken»), mor freser rundt under treet for å finne til- og fra-lappen. Farmor prøver å regne seg ut til hvilken tante som ikke ennå har gitt til hvilken unge, mens farfar skal lene seg tilbake i stolen, eventuelt ta en ny tur på do. «Pinnakjøde va tross alt nokså salt i år, muligens saltare enn i fjor, og te og med då va det nokså salt.»
Litt utpå kvelden kapitulerer farfar for presset fra mor og stuer i seg et godt stykke delfiakake, med kommentaren «mektigt - men det e nokså godt med delfia», og påfølgende brekningstendenser.
Oppakking av sengtøy skal følges av kommentaren «ja, nei, det va voldsomt fint, får alltid bruk for sengtøy, ja, tusen takk».
Den som gir klær har et særlig ansvar for å si «an kan byttas, altså, eg tror nok du vil byttan, an ska ver lette å bytta, det e byttelapp på’an», gjerne før mottakeren har fått pakket opp det som nok må byttas.
Når noen får noe skikkelig stygt, er det et fellesansvar å si «ja, nei, den va jo stilige», «oi, det va kreativt» eller «se der, ja, hadde du ønskt deg sånn’ein?». Mor kan eventuelt bryte inn med nye tilbud om delfiakake hvis det er helt krise.
De siste pakkene, de som har kilt seg helt inne ved juletrefoten, skal være fra faddere. Disse skal inneholde enten en ganske kjedelig bok om hest, fotball eller dinosaurer, som var det ungene var interesserte seg for sist de møtte fadderen, for 10–12 år siden. «Koseligt at fadder Jakob huske på deg», skal mor si. «An e så goe te å huska på, an Jakob, det har’an itte morå».