Det du fikk gjort!

Nyttårstid. Tid for ettertanke. Tid for oppsummering. Tid for mer eller mindre gode forsetter for det nye året.
Tid for å bestemme seg for å gjøre ting annerledes. Enda en gang.

Er det slik med deg, at du oppsummerer det gamle året, og tenker på alt du ikke gjorde eller kanskje ikke rakk å gjøre?
Eller på de tingene du gjorde feil? Eller kanskje på at du heller ikke dette året klarte å strekke til i forhold til de forventningene du hadde?
I så fall kan man bli deprimert av mindre.

Selv har jeg et verandarekkverk som står halvferdig malt, og en mur langs veien opp til huset som som har vært delvis sammenrast siden....eh....var det 2004? og heller ikke dette året fikk vi tid eller penger nok til å skifte baderomsinnredningen.
Og så var det dette med trim, da. Ikke en eneste sykkeltur, bare to fjellturer i sommer. Og dette året skulle minsten og jeg finne oss et sted ute i skogen og sette opp en lavvo og ha vårt eget sted.
Og var det ikke slik at vi to foreldrene skulle hatt oss en sårt tiltrengt kosetur til en storby en helg også? Ble det noe av det da? Nei.
Og hvorfor ble det ingen båttur sammen med gutta på jobben sist sommer? Vi hadde jo planlagt at det skulle bli mange.
Hvor ble det av, året? Det var jo akkurat begynt, og så var det slutt.
Og vi føler at vi fikk ingenting gjort.

Men hvorfor skal vi alltid måle i de store tingene? Hvorfor lærer vi aldri at det er de små tingene, de små viktige øyeblikkene som teller mest når man skal oppsummere?
Er det ikke egentlig en større begivenhet å være til stede da gutten mistet sin første tann enn å være på fisketur med arbeidskamerater?
Er det ikke viktigere å gå en rolig tur langs vannkanten med femåringen og kaste steiner enn å bestige tinder med en kamerat? Er ikke øyeblikket større og viktigere når en guttunge ser en stein ned på bunnen av vannet, og mener det er en stor fisk?

Slike ting er så mye, mye viktigere enn all verdens penger og materiell velstand. Vi har så lett for å måle verdien i livet med hva vi får på lønnslippen, og hva vi kan få råd til å skaffe oss eller kjøpe oss av opplevelser. Men noen ganger er vi faktisk midt inne i de aller viktigste opplevelsene uten å tenke over det.
Vi glemmer så lett at vi, ved å være nær i de små, viktige øyeblikkene, gjør det viktigste som finnes i livet.

I går kveld, da vi satt sammen og spiste nyttårsmiddagen, klarte jeg ikke å la være å tenke på en av nabofamiliene, som denne gangen måtte feire jul og nyttår uten familiefaren. Han døde i november, etter å ha vært syk i tre måneder. En aktiv, livsfrisk mann på rundt førti. En som fikk gjort ting i huset og i hagen. En som ble ferdig med å male rekkverket, og som sikkert fikk ordnet baderomsinnredningen. Og definitivt en som tok med seg ungene på turer. Om han var på kjærlighetsferie med kona husker jeg ikke, men det forundrer meg ikke.
Jeg husker han sa til meg engang, da vi møttes, og vi snakket om ting vi fikk gjort og ikke gjort, og jeg kommenterte at det ble for lite tid til det meste. Og da sa han noe slikt som at det beste er å få gjort ting etterhvert som de kommer. Men hvis det vi tenker på å gjøre blir bare stress og mas, da er det bedre å la være.
Det er viktigere å leve mens man har livet. Vi skal ikke tenke på alt vi IKKE fikk gjort, men heller på det vi fikk gjort.

Lite visste vi da at hans liv ikke skulle vare så veldig mye lenger.
Jeg lærte noe av naboen min, og jeg er ganske sikker på at han, i de siste månedene i sitt liv, ikke filosoferte over alt som ikke ble gjort. Han fokuserte heller på det viktige som er i å levet i øyeblikket. Ta vare på de stundene man har. De er det viktigste, og ser vi etter vil vi finne det magiske i selv de minste ting.

Jeg tror at hvis jeg skal ha noe nyttårsforsett i år så må det bli dette.
Tenk ikke på alt du ikke fikk gjort. Tenk på hva du fikk gjort, hva du fikk være og hva du ER. For noen som er glad i deg.

I dag tidlig våknet femåringen tidlig, selv om han la seg sent. Med halvåpne, trøtte øyne satt vi to gutta i sofaen og så på barne-TV. Og vi snakket om mange ting, slik vi har gjort mer av i det siste. Og etter frokosten koste vi oss med litt sjokolade. Da kom det et magisk øyeblikk da guttungen plutselig sier: "Jeg er glad i deg, Pappa".
Det øyeblikket vil jeg ta vare på.

Meget bra skrevet.

Jeg har egentlig sldri årets første dag til å tenke over hva jeg har gjort "galt" i året som gikk. Men jeg som så mange andre har klare planer om hva som bør gjøres i året som kommer.
Samtidig vet jeg med meg selv at jeg i de fleste tilfeller legger lista alt for høyt, for jeg er ikke like flink til å gjennomføre mine "store" planer.

Men de små øyeblikkene er klart de man burde være flinkere til å ta vare på, spesielt når en hektisk hverdag innhenter en.

Og her er en som definitivt har tenkt på mye av det samme.
http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/12/30/521933.html

Les igjennom dette som han skrev i nyttårstalen.
Det er gripende lesning !!

Så viktige tanker!

Veldig sant. God påminnelse.
Jeg fikk båret fram og født et barn i 2007. Da får det heller være at det var det eneste jeg fikk gjort. 🙂

Elias skrev:

Men hvorfor skal vi alltid måle i de store tingene? Hvorfor lærer vi aldri at det er de små tingene, de små viktige øyeblikkene som teller mest når man skal oppsummere?
Er det ikke egentlig en større begivenhet å være til stede da gutten mistet sin første tann enn å være på fisketur med arbeidskamerater?
Er det ikke viktigere å gå en rolig tur langs vannkanten med femåringen og kaste steiner enn å bestige tinder med en kamerat? Er ikke øyeblikket større og viktigere når en guttunge ser en stein ned på bunnen av vannet, og mener det er en stor fisk?

De smarteste ser at det er verdier i alle disse tingene. Å se det gode i det små, betyr ikke at man må ekskludere andre ting. Jeg får litt fnatt av denne nye jakten på de små og gode som har startet de siste årene. Visst er det fint å sette fokuset over på noe annet enn rent pengejag, men det blir fader meg statussymboler over dette her også. Nå er det status å ha mulighet til å tilbringe mest mulig tid med familien, det er status å spise økologisk og ren mat, kle seg i økologiske klær osv osv. Det som enkelte ser ut til å ikke tenke på er at det faktisk er dyrt å leve slik også. Mange må jobbe fjørti timer i døgnet for å ha råd til å fø ungene sine. De har ikke mulighet til å oppnå denne statusen, selv om det er slik at fokuset nå begynner å flyttes bort fra kjøpe-kjøpe-kjøpe. Det vil alltid være tapere og for meg så blir det feil å si at NÅ må vi se verdiene i ditt og datt. Det jeg syns er verdifullt er at folk kan se tilbake på tiden som har gått og si at "det var ikke perfekt, men det var så godt som jeg kunne klare".

Sitron skrev:

De smarteste ser at det er verdier i alle disse tingene. Å se det gode i det små, betyr ikke at man må ekskludere andre ting. Jeg får litt fnatt av denne nye jakten på de små og gode som har startet de siste årene. Visst er det fint å sette fokuset over på noe annet enn rent pengejag, men det blir fader meg statussymboler over dette her også. Nå er det status å ha mulighet til å tilbringe mest mulig tid med familien, det er status å spise økologisk og ren mat, kle seg i økologiske klær osv osv. Det som enkelte ser ut til å ikke tenke på er at det faktisk er dyrt å leve slik også. Mange må jobbe fjørti timer i døgnet for å ha råd til å fø ungene sine. De har ikke mulighet til å oppnå denne statusen, selv om det er slik at fokuset nå begynner å flyttes bort fra kjøpe-kjøpe-kjøpe. Det vil alltid være tapere og for meg så blir det feil å si at NÅ må vi se verdiene i ditt og datt. Det jeg syns er verdifullt er at folk kan se tilbake på tiden som har gått og si at "det var ikke perfekt, men det var så godt som jeg kunne klare".

Det er greit nok. Du har nok rett i mye av det du sier.

Men hvis vi skulle kome til det punktet som han familiefaren i nabolaget mitt kom til, at han visste at han hadde få måneder igjen å leve, hva ville da vært det viktigste i våre liv?

For meg er det selvfølgelig også viktig å skape en god tilværelse med materielle verdier og nok midler. Men jeg har også erfart at det aller viktigste i livet er de små tingene.
Ikke for å lage slikt til statussymboler, men rett og slett fordi livet noen ganger blir slik at man blir nødt til å tenke i de baner.

For meg var det en ganske så spesiell livssituasjon for noen år siden som fikk meg til å forstå dette. Jeg skulle veldig gjerne vært opplevelsen foruten, men når ting blir som det blir, da har vi alle et valg. Lære av det eller la være.

Jeg valgte å prøve å lære noe. Og det tror jeg ikke skader. Om jeg ble et bedre menneske av det er opp til andre å vurdere. Men jeg tror ikke jeg ble et verre menneske.

Sitron skrev:

De smarteste ser at det er verdier i alle disse tingene. Å se det gode i det små, betyr ikke at man må ekskludere andre ting. Jeg får litt fnatt av denne nye jakten på de små og gode som har startet de siste årene. Visst er det fint å sette fokuset over på noe annet enn rent pengejag, men det blir fader meg statussymboler over dette her også. Nå er det status å ha mulighet til å tilbringe mest mulig tid med familien, det er status å spise økologisk og ren mat, kle seg i økologiske klær osv osv. Det som enkelte ser ut til å ikke tenke på er at det faktisk er dyrt å leve slik også. Mange må jobbe fjørti timer i døgnet for å ha råd til å fø ungene sine. De har ikke mulighet til å oppnå denne statusen, selv om det er slik at fokuset nå begynner å flyttes bort fra kjøpe-kjøpe-kjøpe. Det vil alltid være tapere og for meg så blir det feil å si at NÅ må vi se verdiene i ditt og datt. Det jeg syns er verdifullt er at folk kan se tilbake på tiden som har gått og si at "det var ikke perfekt, men det var så godt som jeg kunne klare".

Jeg skjønner hvor du vil, men hovedbudskapet var vel å bli flinkere til å være fornøyd og glad med det du har og det du fikk gjort, og ikke irritere deg over alt du ikke fikk til.

Elias skrev:

Men hvis vi skulle kome til det punktet som han familiefaren i nabolaget mitt kom til, at han visste at han hadde få måneder igjen å leve, hva ville da vært det viktigste i våre liv?

Jeg vet ikke hva som ville vært viktigst i DITT liv, men det er nå absolutt ikke sikkert det er det samme som i MITT liv. Jeg er så absolutt ikke sikker på at jeg ville klynget meg til ungene. Kan godt være at jeg ville reist om jeg hadde hatt muligheten. Jeg har nå aldri opplevd å være døden nær ( om man ser bort fra den gangen jeg var sikker på at min siste time var kommet) så jeg kan ikke si hvordan jeg ville reagert.

Ikke mye gitt.

Jeg har tatt en viktig avgjørelse, som nok gjør 2008 til et endringens år for meg. (kryptisk med vilje).

Ellers er det mye "groundhogday" over 2007 for meg. Jeg har blitt litt flinkere med grenser og har fått ståkket litt på tanker ikke bra men litt på vei.

Jeg har innsett en del ting med tanke på mammaen min og valgte i går å bli hos henne heller enn å returnere til Mazungen med mannen. Jeg innser at jeg kanskje ikke har henne neste år og iallefall er hun dårligere enn nå. Å se det nye året inn med henne var litt vemodig, men det var godt. Jeg vet jeg hadde risikert å angre om jeg forlot henne alene. (hun var med oss på middag først).

Ellers så innså jeg at å ikke være på kirkegården på Erickas dg ikke er verdens undergang, og noen flere små erkjennelser.

Jeg har aldri oppsummert et år jeg har lagt bak meg.
1 januar er bare en ny dag i uken og jeg kan bruker uker på å huske at jeg må skrive et nytt årstall...

Jeg tar en dag av gangen og gjør mitt beste hver dag.
Irriterer meg ikke over ting jeg ikke fikk gjort, da jeg heller ikke legger langsiktige planer etc.
Vi er en tar ting på sparket familie og lever i nuet og vi trives med det.
Vi får gjort det vi har satt oss inn for om det så blir i år eller neste år er meg likegyldig.
Vi har vel pusset opp huset i flere år nå, men gubben må gjøre dette for det meste alene og når jeg orker å ha ungene alene ( er under utredning for søvnlidelse) så her tar vi ting på sparket. Idag er jeg noenlunde greit så nå er gubben hos en kamerat og hjelper han.
Imorgen kan jeg ha en dårlig dag og han må være her med ungene.
En annen dag er jeg ok igjen og han kan liste, male etc hele ettermiddagen hvis han orker og har overskudd.

Nei, vi tar en dag av gangen og koser oss sammen.
Henger meg ikke opp i ting som ikke har blitt gjort, det blir jo gjort til slutt.

Sitron skrev:

Jeg vet ikke hva som ville vært viktigst i DITT liv, men det er nå absolutt ikke sikkert det er det samme som i MITT liv. Jeg er så absolutt ikke sikker på at jeg ville klynget meg til ungene. Kan godt være at jeg ville reist om jeg hadde hatt muligheten. Jeg har nå aldri opplevd å være døden nær ( om man ser bort fra den gangen jeg var sikker på at min siste time var kommet) så jeg kan ikke si hvordan jeg ville reagert.

Sant nok.

Elias skrev:

Det er greit nok. Du har nok rett i mye av det du sier.

Men hvis vi skulle kome til det punktet som han familiefaren i nabolaget mitt kom til, at han visste at han hadde få måneder igjen å leve, hva ville da vært det viktigste i våre liv?

For meg er det selvfølgelig også viktig å skape en god tilværelse med materielle verdier og nok midler. Men jeg har også erfart at det aller viktigste i livet er de små tingene.
Ikke for å lage slikt til statussymboler, men rett og slett fordi livet noen ganger blir slik at man blir nødt til å tenke i de baner.

For meg var det en ganske så spesiell livssituasjon for noen år siden som fikk meg til å forstå dette. Jeg skulle veldig gjerne vært opplevelsen foruten, men når ting blir som det blir, da har vi alle et valg. Lære av det eller la være.

Jeg valgte å prøve å lære noe. Og det tror jeg ikke skader. Om jeg ble et bedre menneske av det er opp til andre å vurdere. Men jeg tror ikke jeg ble et verre menneske.

Nå har jeg vært der og kjent dødsangsten rase. Jeg har hatt tid til å tenke gjennom livet mitt og hva som var bra ved livet mitt. De gode valgene var de stundene jeg hadde hatt med barna på turer i skog og mark, barna og jeg på campingturer med telt eller kombicamp.... Da jeg trodde at jeg kanskje hadde 1-2 år igjen å leve så var jeg glad for at jeg hadde prioritert tid med barna mine og opplevelser vi hadde sammen. Jeg tenkte at det ville de huske og det ville de bære med seg i sitt hjerte. De kunne ta det fram når de ville. Heldigvis ble "dødsdommen" omgjort og jeg fikk lov til å leve likevel.

Jeg har valgt å se at mye av dette har gjort meg til et sterkere menneske på mange måter, men jeg er også veldig klar over at det jeg har i "bagasjen" gjør at jeg lettere faller dypt.... Redselen for dødsangsten er nok størst.

Jeg gleder meg over å være tilstede i mine barns liv. Hjelpe eldstejenta når hun trenger råd i forhold til sitt liv. Sitte å lese bok med veslejenta og handletur med min mellomste som nå har blitt tenåring. Materielle ting er en kortvarig glede. Det gir ikke glede helt inn i hjertet. Jo, selvfølgelig hadde det vært godt med et moderne hus, to biler, sydenferier osv. men vi klarer oss.

De små ting er definitivt de tingene vi kan ta med oss. Ikke minst for de som blir igjen. Det å bli elsket og få lov til å elske sitt barn er noe man alltid vil bære med seg.....

Jessica skrev:

Nå har jeg vært der og kjent dødsangsten rase. Jeg har hatt tid til å tenke gjennom livet mitt og hva som var bra ved livet mitt. De gode valgene var de stundene jeg hadde hatt med barna på turer i skog og mark, barna og jeg på campingturer med telt eller kombicamp.... Da jeg trodde at jeg kanskje hadde 1-2 år igjen å leve så var jeg glad for at jeg hadde prioritert tid med barna mine og opplevelser vi hadde sammen. Jeg tenkte at det ville de huske og det ville de bære med seg i sitt hjerte. De kunne ta det fram når de ville. Heldigvis ble "dødsdommen" omgjort og jeg fikk lov til å leve likevel.

Jeg har valgt å se at mye av dette har gjort meg til et sterkere menneske på mange måter, men jeg er også veldig klar over at det jeg har i "bagasjen" gjør at jeg lettere faller dypt.... Redselen for dødsangsten er nok størst.

Jeg gleder meg over å være tilstede i mine barns liv. Hjelpe eldstejenta når hun trenger råd i forhold til sitt liv. Sitte å lese bok med veslejenta og handletur med min mellomste som nå har blitt tenåring. Materielle ting er en kortvarig glede. Det gir ikke glede helt inn i hjertet. Jo, selvfølgelig hadde det vært godt med et moderne hus, to biler, sydenferier osv. men vi klarer oss.

De små ting er definitivt de tingene vi kan ta med oss. Ikke minst for de som blir igjen. Det å bli elsket og få lov til å elske sitt barn er noe man alltid vil bære med seg.....

Du har vært der, og derfor vet du hva du snakker om. Takk for at du delte tankene med oss om hva de små tingene betyr.

Sitron skrev:

De smarteste ser at det er verdier i alle disse tingene. Å se det gode i det små, betyr ikke at man må ekskludere andre ting. Jeg får litt fnatt av denne nye jakten på de små og gode som har startet de siste årene. Visst er det fint å sette fokuset over på noe annet enn rent pengejag, men det blir fader meg statussymboler over dette her også. Nå er det status å ha mulighet til å tilbringe mest mulig tid med familien, det er status å spise økologisk og ren mat, kle seg i økologiske klær osv osv. Det som enkelte ser ut til å ikke tenke på er at det faktisk er dyrt å leve slik også. Mange må jobbe fjørti timer i døgnet for å ha råd til å fø ungene sine. De har ikke mulighet til å oppnå denne statusen, selv om det er slik at fokuset nå begynner å flyttes bort fra kjøpe-kjøpe-kjøpe. Det vil alltid være tapere og for meg så blir det feil å si at NÅ må vi se verdiene i ditt og datt. Det jeg syns er verdifullt er at folk kan se tilbake på tiden som har gått og si at "det var ikke perfekt, men det var så godt som jeg kunne klare".

Jeg skjønner veldig godt hva Elias prater om. Det å føle at man ikke strekker til er noe vi alle føler i perioder. Heldigvis kommer vi til veiskiller innimellom der vi kan ta valg. Men noen ganger har man ikke valg. Det som er viktig er hvilke tanker man velge å fokusere på. Der har man valg. Et eksempel er: Skal jeg fokusere på det jeg ikke får gjort eller det jeg får gjort? Dersom man hele tiden fokuserer på alt man ikke får gjort så kommer man i en vond karusell som påvirker samhandlingen med de man har rundt. Dersom man klarer å fokusere på hva man har klart tross alt så blir det langt bedre og man får det bedre med seg selv.

Jeg tror at både jeg og Elias, og andre, som har vært gjennom litt har lært litt om tankens kraft. For at jeg skulle klare å gå videre så måtte jeg legge litt i "ryggsekken" som jeg vet alltid vil være der, men samtidig vil jeg unngå at det skal bli meg helt og totalt. Jeg er ingen diagnose. Elias sin motgang er en del av han, men ikke han...... Man er så mye mer.....Likevel er det en del av ballasten og erfaringen man tar med seg. Man kan bruke det positivt og komme seg på beina igjen eller man kan grave seg enda lenger ned og syns synd på seg selv.....men det hjelper ingen, ikke minst en selv.

Jeg husker veldig tydelig når jeg lå med dødsangst. Jeg klarte ikke komme meg opp av senga. Hadde ikke sjans. Barna mine hadde sommerferie og jeg lå rett ut og prøvde å late som om det var sliten jeg var.... Etterhvert kjente jeg at jeg fikk litt, bittelitt ro i kroppen og klarte å fokusere litt på andre ting. Jeg klarte endelig å stå opp. Da jeg hadde kommet meg opp tenkte jeg: "Jeg har to valg. Enten ligger jeg nede og er vettskremt eller så fungerer jeg og vi alle har det bra". Jeg valgte det siste. Det var best, men enkelte dager så klarte jeg ikke det. Da måtte det bare bli sånn til jeg klarte å komme meg opp igjen.....

Man hører at mennesker har fått helt andre perspektiv i livet, og man skjønner ikke helt hva de mener. Jeg skjønner det nå, og på en måte er jeg glad for den erfaringen selvom jeg helst skulle sluppet.....

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver, og er enig med deg...

Nå kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, selvsagt - men i mitt liv, slik det er nå, er det blitt en livsnødvendighet å lære å finne glede i de små ting i livet...

Det var ikke mange som forsto den lykken vi følte, mannen min og meg - den dagen Lillemann begynte å ligge med åpne hender framfor knyttede... Men en slik bagatell kan skape en eufori av en annen verden...

Vi har ikke råd til flott hus, dyre biler og turer til syden... Men det å få tid til å ta med Storebror i svømmehallen en times tid - å se gleden i øynene hans idet han kaster seg ut i vannet og går under med et kjempeplask... Det er verdt mange sydenturer for oss, det.

For oss er det en stor glede at Storebror utvikler seg mer og mer til å bli en sosial gutt med gode venner, at Lillemann lever og har dager innimellom hvor han smiler så hele fjeset stråler... Det er en velsignelse at mannen min og jeg oppe i det hele er venner og fremdeles godt gift... selv om ekteskapet kommer langt bak i leksa over ting som må prioriteres før oss selv.

Jeg tror i det minste jeg selv har vært tjent med å lære å telle de gode dagene - eller i det minste de gode øyeblikkene - hva som er viktig i mitt liv... Telle hva jeg får gjort i stedet for å grunne over alt jeg ikke får gjort.

Inagh skrev:

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver, og er enig med deg...

Nå kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, selvsagt - men i mitt liv, slik det er nå, er det blitt en livsnødvendighet å lære å finne glede i de små ting i livet...

Det var ikke mange som forsto den lykken vi følte, mannen min og meg - den dagen Lillemann begynte å ligge med åpne hender framfor knyttede... Men en slik bagatell kan skape en eufori av en annen verden...

Vi har ikke råd til flott hus, dyre biler og turer til syden... Men det å få tid til å ta med Storebror i svømmehallen en times tid - å se gleden i øynene hans idet han kaster seg ut i vannet og går under med et kjempeplask... Det er verdt mange sydenturer for oss, det.

For oss er det en stor glede at Storebror utvikler seg mer og mer til å bli en sosial gutt med gode venner, at Lillemann lever og har dager innimellom hvor han smiler så hele fjeset stråler... Det er en velsignelse at mannen min og jeg oppe i det hele er venner og fremdeles godt gift... selv om ekteskapet kommer langt bak i leksa over ting som må prioriteres før oss selv.

Jeg tror i det minste jeg selv har vært tjent med å lære å telle de gode dagene - eller i det minste de gode øyeblikkene - hva som er viktig i mitt liv... Telle hva jeg får gjort i stedet for å grunne over alt jeg ikke får gjort.

Så mange viktige tanker i det du skriver. Takk !!