[Klassikerlesesirkel] Victoria – diskusjonstråd

Nå har vi passert 15. april, og jeg har faktisk fått lest hele boka innen fristen (greit med en flis av en bok i blant også). Jeg er klar til å diskutere. Er det noen andre som også har lest?

Eg skjønner framleis ikkje korfor Johannes ikkje vraker Camilla, når Victoria endeleg er klar. Er det for å vere eit førebilete for Lidande Unge Menn™ i norsk litteratur?

Jeg leste boka i en fei så jeg skulle rekke det før jeg tok med meg norskklassen min for å se den på kino. Det ble en overraskende affære, både lesingen og filmopplevelsen - boka skuffet og filmen gledet. Jeg likte filmen bedre enn boka, og hvor ofte skjer det?

Boka fenget overhodet ikke, og jeg fikk aldri noe grep om hvorfor det var så stas med denne Victoria. Jeg synes at filmen hadde kjemien og nerven som boka manglet - altså omvent av kritikernes nedsabling av filmen.

Håper andre hadde mer glede av boka enn jeg hadde.

Absolutt på tide med diskusjon, så jeg gaflet ut denne.

nokon skrev:

Eg skjønner framleis ikkje korfor Johannes ikkje vraker Camilla, når Victoria endeleg er klar. Er det for å vere eit førebilete for Lidande Unge Menn™ i norsk litteratur?

Der har du meg også. For meg var dette et helt slående eksempel på hvor forskjellig en bok kan arte seg når man leser den i forskjellige aldre. Første møte for meg var høytlesing i, tja, sjette klasse? Fra det husker jeg at Johannes fisker Camilla opp av fjorden, og ellers en mørk undergangsstemning. Så leste jeg den vel igjen selv da jeg var 15–16, og da ble det en sentimental star-crossed-lovers-lesning. Stakkars Johannes og stakkars Victoria! Skjæbnen var imot dem!

Men nå? Nå ser jeg at Johannes er Hamsun-hovedperson med hud og hår, og dette er jo ikke en oppslukende kjærlighetshistorie, men en variant av Kunstneren som ung mann. Johannes vil mer enn gjerne degge for lidenskapen sin og bruke den som drivstoff for det han skriver, men faktisk være sammen med Victoria? Neppe. Så jeg oppfatter det som en ren unnskyldning at han henviser til den temmelig useriøse «forlovelsen» med Camilla når Victoria kommer til ham på alvor og Skjæbnen faktisk har gjort dem temmelig jevnbyrdige.

Så Johannes velger kunsten over livet, og til en viss grad er det faktisk Victoria det går utover.

Den er til dels fantastisk skrevet, da. Beskrivelsen av Johannes som helt ung er utrolig virtuos, den måten den både viser ham som inntrykksmettet naturmystikerbarn, men samtidig viser oss spirene til alt det som kommer til å bli problemet i forholdet mellom ham og Victoria – hvor stolt og steil og nærtagende og urimelig han også er.

Eg opplever framleis at den altoppslukande kjærleikshistoria er der, altså, og eg har i større grad enn då eg var fjorten lært å sette pris på den enorme språkkunsten til Hamsun. Eg synest framleis det er ei vakker bok. Men eg blir irrtert på Johannes, som vel bort Victoria.

Eg er forresten einig med deg, Toffskij, skildringene av det draumande barnet er sterke!

Jeg ble ikke helt revet med og tror nok at jeg hadde likt den bedre om jeg ikke var så utpreget "historieleser", jeg ser jo at det er et vakkert språk der, men det gir meg på en måte ikke så mye som leser at språket er pent. Historien er likevel litt kjedelig, personene er egosentriske og jeg greier ikke helt å opparbeide mitt til vanlig godt utviklede historiske perspektiv som ville gjort meg i stand til å se hvorfor det er naturlig at to som elsker hverandre fra barndommen ikke kan være sammen.

Samtidig er det veldig gjenkjennelig med den enorme trangen til å skrive hos unge forfattere. Det har man lest utallige ganger etterhvert, og det er lite overraskende med at en ung forfatter setter skrivingen over absolutt alt. Hva han egentlig skal med Camilla er mer diffust for meg.

Jeg leste denne boka sånn som jeg leser de aller fleste bøker for tiden, for å komme meg fort i gjennom. Jeg opplevde den ikke så annerledes enn jeg gjorde i min ungdom, i grunnen. Den mannlige hovedpersonen har jo en del til felles med andre Hamsun-hovedpersoner, selv om han vel er litt mindre stolt? Jeg synes ikke dette er Hamsun på sitt beste, men den duger.

Jeg skriver et innlegg om at jeg vil ha diskusjon, og så følger jeg overhodet ikke opp. :dum:

Vel. Dette var en av mine yndlingsbøker i slutten av tenårene. Jeg merker meg at jeg nå er enda mer opptatt av historien enn skildringene, så nå synes jeg ikke at boka er like fantastisk.

Jeg er forholdsvis rasjonell som person, og irriterer meg grenseløst over figurer i bøker som ikke opptrer rasjonelt. Så dermed var det jo mye å irritere seg over i denne boka.

Er det ikke sannsynlig at Johannes holder seg trofast til Camilla for å hevne Viktoria?

Jeg har sett denne tråden lenge, og tygget litt på hva i all verden jeg mener om boka.
Men jeg ble liksom ikke grepet i det hele tatt. Fint å ha lest den, og det var jo fort gjort.
Selve historien blir bare tull og fjas for min del, og jeg blir så absolutt ikke grepet av noen kjærlighetshistorie.

Nei, ingen höjdare.

Tjorven skrev:

Er det ikke sannsynlig at Johannes holder seg trofast til Camilla for å hevne Viktoria?

Eller så er han bare teit, kanskje?

Jo, jeg tror så gjerne at det kan være en slags hevn pga. de såre følelsene og (delvis innbilte) nederlagene, men jeg kan liksom ikke skjønne annet enn at dette betyr at han egentlig ikke vil ha dette forholdet i virkeligheten. Ikke egentlig.

Jeg klarte liksom aldri å fange at det var en ordentlig kjærlighet det heller, ikke en sånn vakker og poetisk kjærlighet i allefall. Mer tanken på 'forbuden frukt' eller noe sånt, med spenning og fascinasjon.

Toffskij skrev:

Jo, jeg tror så gjerne at det kan være en slags hevn pga. de såre følelsene og (delvis innbilte) nederlagene, men jeg kan liksom ikke skjønne annet enn at dette betyr at han egentlig ikke vil ha dette forholdet i virkeligheten. Ikke egentlig.

Jeg innbiller meg at han vil at Victoria i enda større grad skal be om det. Sikkert kombinert med at han ikke helt kan tro at han kan få henne.

Tjorven skrev:

Jeg innbiller meg at han vil at Victoria i enda større grad skal be om det. Sikkert kombinert med at han ikke helt kan tro at han kan få henne.

Han gir uttrykk for det (husker ikke akkurat i hvilke ordelag).

– Hei, forloveden min er død i en tragisk ulykke, og pappa har tatt livet av seg og vi står på bar bakke. Hjelp meg, Johannes!
– Neh. Du må be penere enn det.

Sweet. :fortsatt irritert:

Robyn skrev:

Jeg klarte liksom aldri å fange at det var en ordentlig kjærlighet det heller, ikke en sånn vakker og poetisk kjærlighet i allefall. Mer tanken på 'forbuden frukt' eller noe sånt, med spenning og fascinasjon.

Ikke jeg heller. Jeg kunne ikke lese noe sted verken på eller mellom linjene hva det var med Victoria som utløste slike store følelser hos Johannes. Mens i filmen har de fått fram den gjensidige kjærligheten på en helt annen måte. Og kanskje også i for stor grad, dersom poenget til Hamsun kanskje var at det ikke egentlig var ekte kjærlighet, mer en dyrking av forelskelsen, som Tinetoff nevner, eller spenningsaspektet med forbuden frukt?

I alle tilfeller grep filmen meg på en måte som boka overhodet ikke gjorde - og selv om jeg tenker meg godt om, så har vel det aldri skjedd før, tror jeg.

Toffskij skrev:

– Hei, forloveden min er død i en tragisk ulykke, og pappa har tatt livet av seg og vi står på bar bakke. Hjelp meg, Johannes!
– Neh. Du må be penere enn det.

Sweet. :fortsatt irritert:

Jeg irriterer meg også. Men jeg forsøker å forstå hvorfor han gjør som han gjør.

Jeg har lest en del Hamsun, og irriterer meg alltid over at folka opptrer så irrasjonelt.

Noe av det jeg liker ved boka er beskrivelsen av tiden den er skrevet i. Forskjellen på rik og fattig, og hvordan man dermed forholdt seg til hverandre. Det er så spennende og fremmed.

Tjorven skrev:

Jeg irriterer meg også. Men jeg forsøker å forstå hvorfor han gjør som han gjør.

Jeg har lest en del Hamsun, og irriterer meg alltid over at folka opptrer så irrasjonelt.

Han var opptatt av irrgangene i menneskesinnet.