Hvordan forholder du deg til organdonasjon?

Jeg har ingen problemer med tanken på at mine organer skal kunne hjelpe andre når jeg selv ikke har bruk for dem lenger.
Mannen er helt med på den tanken, så jeg vurderer absolutt å melde meg som donor.
De kan for min del ta hva de trenger, akkurat der vet jeg ikke hvor mannen står.

bina skrev:

Jeg hadde gjerne tatt i mot organer. Tror jeg.

bina skrev:

Jeg syns ikke man skal forlange at folk skal nedprioritere sine følelser rundt død og organer. Alle har sin måte å komme igjennom sorg på, og det må man bare respektere.

Jeg har ingen problemer med å respektere at folk takler sorg på ulik måte, og jeg synes ikke man er "forpliktet" til å være for donasjon. Det jeg har større problemer med å skjønne er at man vil akseptere å ta imot organer, men ikke kan tenke seg å donere bort sine egne.

Jeg er organdonor (hvis jeg dør).

Donorkort i lommeboka. Ja til å bruke alt.

Teofelia skrev:

Jeg har ingen problemer med å respektere at folk takler sorg på ulik måte, og jeg synes ikke man er "forpliktet" til å være for donasjon. Det jeg har større problemer med å skjønne er at man vil akseptere å ta imot organer, men ikke kan tenke seg å donere bort sine egne.

Å? Man er i en helt annen situasjon når det er snakk om å redde noe du er glad i, kontra det å innse og akseptere at den du er glad i er død, og at de attpå vil kutte opp personen og gi organene til fremmede.

Jeg har hvert fall ikke noe problem med å "innrømme" at jeg gledelig hadde mottat organer til mitt døende barn, men jeg vet ikke om jeg hadde akseptert at barnet mitt er død og at de ikke kan gjøre annet enn å ta ut organer. (Med meg blir det noe annet, ta det som er.)

Skremmern skrev:

Jeg har hvert fall ikke noe problem med å "innrømme" at jeg gledelig hadde mottat organer til mitt døende barn, men jeg vet ikke om jeg hadde akseptert at barnet mitt er død og at de ikke kan gjøre annet enn å ta ut organer. (Med meg blir det noe annet, ta det som er.)

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å svare på dette uten å høres sarkastisk ut, så jeg skal heller la være.

Jeg sier ingenting med sikkerhet, altså, for jeg aner ikke med nøyaktighet hva jeg ville gjort. Det er så utenkelig, så jeg forstår hva bina mener.

Jeg sier ja går med donorkort i lommeboken , har informert nærmeste, og gir bort alt!

Jeg har informert både mann og mine foreldre at de kan ta det de vil av meg. Men jeg tror dette er noe man kan prate om litt oftere.
Jeg sa nettopp til mannen at nå fikk han dra innom St.Olav og bli blodgiver, han har tenkt det lenge.

Vi er jo også i en situasjon hvor vår far mest sannsynlig er avhengig av donor for å overleve, og det gjør noe med en. Men i hans situasjon trenger heldigvis ingen å dø for å kunne "bidra".

Det føles verre å tenke på å gi bort barnas organer, men jeg tror nok jeg hadde gjort det også.

guniss skrev:

Det føles verre å tenke på å gi bort barnas organer, men jeg tror nok jeg hadde gjort det også.

Kan ikke sette meg inn i det egentlig, men tenker at jeg vet hvor glad jeg hadde blitt om mitt barn fikk et organ donert.. tror det ville blitt tungtveiende.

Joika skrev:

Kan ikke sette meg inn i det egentlig, men tenker at jeg vet hvor glad jeg hadde blitt om mitt barn fikk et organ donert.. tror det ville blitt tungtveiende.

Ja, det er det jeg også tenker.

* Har du vurdert om dette er noe du vil gjøre? JA
* Har du tatt ett ja/nei standpunkt? Ja standpunkt
* Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette? Ja
* Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv. Nei. Alt som kan brukes er det bare bruke

På stort sett alle apotek kan man få hefte med opplysninger om dette samt organdonorkort. Jeg og alle i min familie har fyllt ut et slikt og har det i lommebøkene våre.

Jeg har donorkort i lommeboka og alle de nærmeste vet dette.

* Har du vurdert om dette er noe du vil gjøre? Det har jeg - og det vil jeg.
* Har du tatt ett ja/nei standpunkt? JA.
* Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette? Det har jeg også.
* Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv)
De kan ta alt de kan bruke. Dit jeg kommer (i en forbrenningsovn) har jeg ikke bruk for det. Hvis noen må se meg etter at jeg er død, så får de gjøre det umiddelbart etter at jeg ble erklært død. Skal organene kunne brukes, så kan det ikke gå for lang tid.

Teofelia skrev:

Jeg har ingen problemer med å respektere at folk takler sorg på ulik måte, og jeg synes ikke man er "forpliktet" til å være for donasjon. Det jeg har større problemer med å skjønne er at man vil akseptere å ta imot organer, men ikke kan tenke seg å donere bort sine egne.

Hvis vi alt skal ta Den Store Diskusjonen, så må jeg si at jeg kjenner jeg har bittelitt motforestillinger mot organdonasjon i det store og hele. Det føles på en måte litt galt. Plukke ut hjerte og lunger fra ett menneske og operere inn i et annet. Jeg kjenner at jeg har litt problemer med det prinsippielle.

Likevel TROR jeg at jeg i en situasjon hvor jeg var avhengig av å få donert organer for å overleve ville gjort hva som helst for å overleve. Kanskje til og med akseptert hjerte fra gris.

Jeg er også av dem som syns att eggdonasjon er på grensen - eller muligens over grensen. Jeg er ikke sikker. Derimot ER jeg sikker på at jeg er negativ til genmanipulasjon og "designbabyer" - selv om en slik baby kan redde søskens liv.

Jeg er også skeptisk til å redde alle liv. Akkurat det vet jeg høres voldsomt ut, men det jeg mener er at jeg noen ganger syns man i helsevesenet, selv i Norge, går for langt i å opprettholde liv, også der hvor pasienten ikke får et GODT liv.

Men for all del. Dette er følelser. Jeg kan ikke rasjonelt begrunne hvorfor jeg føler det litt feil å transplantere organer. Og kanskje henger det sammen alt jeg tenker. Jeg er absolutt for å verne om menneskelivet - men kanskje ikke for enhver pris.

Jeg har sagt ifra til familien om at jeg har et donorkort i lommeboken, og at jeg ikke har noen begrensninger selv i forhold til hva jeg vil donere bort.

Ta alt som kan brukes. Alle relevante er informert. Endre loven.

For meg er det en selvfølge at noen andre skal få nytte av mine organer som jeg ikke lenger har bruk for. Har informert mine nærmeste, og har donorkort. Når jeg tenker meg om tror jeg ikke donorkortet har blitt med på lommebokbytte - løp og fikse!

Syns og det virker litt merkelig å selv ønske å ta imot organer, men ikke ønske å donere sine egne.