Kan jeg få bokanbefalinger?

Mig äger ingen.

Ikke trist, egentlig. Nydelig om kjærlighet og en annerledes barndom. Første gang jeg har grått når jeg har lest en bok.

Eg liker heller ikkje for voldsom eller actionprega krim, men koser meg med "britisk" krim. Lahlum og P. D. James, for elsempel er spennande utan å vere makabert.

The Fault of our Stars/ Faen ta skjebnen (og prisen for tiårets dårlegaste tittelomsetting går til Gyldedal!) er veldig trist, samtidig som ho er veldig god. Men hovudpersonane er to dødsjuke ungdommar, så tematikken er tung. Forfattaren, John Green er verkeleg å anbefale likevel. Eg ville nok heller vald Paper Towns/Papirbyer eller Looking for Alaska/Hvem er du, Alaska?, viss eg skulle hatt ein lettare tenatikk.

Eleanor&Park av Rainbow Powell må vere vårens vakraste kjærleiksforteljing, om to ungdommar som på kvar sin måte er utanfor, som møtest på skulebussen. Det er triste skjebner her og, men det er ei bok med mykje håp og tru på kjærleiken.

Ei anna sterk bok er den svenske Ett sekund om gangen, som og er marknadsført som ungdomsroman. Hovudpersonen er ei tretten år gammal jente som overleverer katastrofen som har tatt livet av alle rundt seg. Men når eg tenker meg om er kanskje denne og litt trist i utgangspunktet.

Divine skrev:

Mig äger ingen.

Ikke trist, egentlig. Nydelig om kjærlighet og en annerledes barndom. Første gang jeg har grått når jeg har lest en bok.

Veldig god. Men eg synest absolutt dette var ei trist bok.

nokon skrev:

Veldig god. Men eg synest absolutt dette var ei trist bok.

Den hadde elementer av tristhet i seg, men den omhandler jo ikke grusomheter på noe vis. Jeg synes bare den var fin-trist.

Ellers så slukte jeg Gillian Flynns Gone Girl. Ekstremt god krim, og den var aldri "gory".

mosol skrev:

Hvis du likte Fyrsten foreslår jeg Wonderboy av samme forfatter.

Aaaaah. Jeg trodde Storm hadde kastet seg over Machiavelli, jeg, og tenkte at det var da heftig sommerlektyre.

Divine skrev:

Den hadde elementer av tristhet i seg, men den omhandler jo ikke grusomheter på noe vis. Jeg synes bare den var fin-trist.

Ellers så slukte jeg Gillian Flynns Gone Girl. Ekstremt god krim, og den var aldri "gory".

Ikkje grusom-trist nei. Men likevel tung å lese. Syntest eg.


Eg har lese tjue sider av Flink pike, som eg gløymde å avbestille i Bokklubben. Eg blir gal av oversettinga, men fenga av storyen. Så eg vurderer å lese ho på engelsk.

nokon skrev:

Eg har lese tjue sider av Flink pike, som eg gløymde å avbestille i Bokklubben. Eg blir gal av oversettinga, men fenga av storyen. Så eg vurderer å lese ho på engelsk.

Hva er galt med oversettingen? Jeg har lest den på engelsk, og der hadde jeg ingenting å utsette på språket, så jeg anbefaler deg å svitsje over.

Katherine Webb og Kate Morton skriver fine historiske bøker uten noe gørr og vold.

Jeg har fått dilla på Hans Olav Lahlum sine krim-bøker! I skikkelig Agatha Christie-stil!

Ellers er Tirsdagsdamene av Monika Peetz førnøyelig sommerlesing, og jeg lo meg gjennom hele boka Nedlagte Brudepiker av Karin Bjørseth Persen.

The marriage bureau for rich people-serien (fire bøker så langt) av Farahad Zama. Sjarmerende bøker og interessant å lese om India.

Effie skrev:

Gillian Flynn er jo psykiskt mørkt og barnemishandling? I alle fall den eg har lese. 😀

Noen er det ja. Flink pike er vel ikke mener jeg å huske.

Jeg har lest to gode bøker i sommer, begge av indiske forfattere. Anbefaler!

"Der jorden reiser seg" (The folded Earth) av Anuradha Roy.
"Alene sammen" (Cutting for Stone) av Abraham Vergese.

Divine skrev:

Hva er galt med oversettingen? Jeg har lest den på engelsk, og der hadde jeg ingenting å utsette på språket, så jeg anbefaler deg å svitsje over.

Nå måtte eg lese litt vidare for å kunne svare. Det er utstrakt bruk av passive verbformer, som gir ein litt kunstig flyt i språket, mellom anna. I tillegg er det ein del formuleringar og vendinger kor eg ser at det er eit poeng som drukner i oversettinga. For eksempel:

Hun kunne bli intenst oppglødd over dem: Paula, som ga henne sangtimer og hadde en skikkelig ondt god stemme (Amy gikk på kostskolr i Massachusetts, og jeg elsket de svært få gangene hun ble helt New England: ondt god); eller Jessie fra motedesignkurset. Men når jeg spurte om Jessie og Paula en måned senere, bare så Amy på meg som om jeg fant på ord.

Både parentesen og siste setninga blir uklar for meg som lesar. Parentesen fordi det er nokre nyanser som mangler i oversettinga av både "helt New England" og "ondt god" og samanhengen mellom desse. Siste setninga er det vel ordstillinga eg reagerer på og dette heng saman med den utstrakte bruken av passivformer. "bare så Amy på meg som om..." flyt dårlegare enn "så bare Amy på meg som om..." Og dette er gjennomgåande. Det blir litt "fagartikkelpreg" på ordstillinga, noko som gjer teksten unødvendig tung og kronglete. Dette irriterer meg, fordi det kunne vore unngått med veldig enkle grep.

Jeg har lest bare Kate Morton i sommer. Spenning og mysterier knyttet til engelske slott.