Det er innmari morsomt! Vi spilte mye Ligretto da jeg gikk på folkehøyskole.

Et spill med høyt tempo som virkelig kan lokke frem bannord og konkurranseinstinkt i selv de mest harmoniske mennesker.
Det er litt som kabal, bare sammen! Alle spillerne får hver sin kortstokk (alle kortene med lik farge på baksiden). Deretter legger alle spillerne ut kort foran seg i rekke, med bildesiden opp - 11 kort i første bunke og så tre kort til, ved siden av hverandre. (Det er litt ulike oppfatninger av hva som er riktig, så det kan hende at det står litt annerledes antall kort i instruksjonene.) Resten av kortene beholdes på hånda.
Så sier (roper!?) noen "LIGRETTO!!" og spillet er i gang!
Målet med spillet er å bli kvitt kortene sine på bordet. Det gjøres ved å legge dem i bunker midt på bordet. Alle bunkene skal begynne med 1, og fortsette med 2-3-osv i samme farge. Kun et likt tall i hver bunke. (Altså kan man ikke legge to 2'ere i samme bunke, eller legge en grønn 2'er på en gul 1'er.) 10'eren legges med baksiden opp, for å merke bunken som "lukket". Det kan ligge flere bunker med samme farge på bordet samtidig. Alle 1'ere legges ut fortløpende.
Det vil si at hvis man har 1'ere på bordet foran seg, legger man dem ut med en gang, hvis ikke må man vente. Kortene på hånda legges opp i en egen bunke, tre av gangen. Man kan kun benytte det øverste kortet. Kommer man til slutten av bunken, snur man den og begynner på nytt. Og sånn fortsetter man.
Hvis man får lagt ut et av de kortene i rekka på bordet (av de tre som er "enslige"), så fyller man på med kort fra den bunka som begynte med 11 kort.
Spillet er slutt når førstemann bare har tre kort igjen i rekka. (Noen spiller med at spillet er slutt når førstemann er helt tom for kort i rekka på bordet. Det spiller egentlig ikke noen rolle så lenge man er enige på forhånd.)
Da roper(!) man "Ligretto!" - og har vunnet!